Eileens vonde pensum

Vestlandsbygda Samnanger, høsten 1993: - Dø, dø, dø, roper guttene i klassen, dytter ti år gamle Eileen ned på magen midt i skolegården og setter seg oppå den spinkle jentekroppen.

«Tar det noen gang slutt?» Hun prøver å vri seg løs, men guttene samler hendene hennes bak på ryggen.

- Du er så dum, bjeffer de.

Eileen ser et par av dem knytte nevene og sikte mot henne. Hun vet hva som venter, kniper øynene sammen og søker ly i fantasien.

Uten den virkelighetsflukten hadde hun ikke orket å leve.

Første møte

Fortellingen om Hordaland-jenta Eileen Hornell starter nettopp i skolegården på den nå nedlagte barneskolen Frøland i Samnanger kommune. En drøy times kjøretur utenfor Bergen.

Skrur vi tiden tilbake, til en regntung høstdag i 1990, tripper en mørklugget, spent jente inn i skolegården. Lese og skrive kan hun allerede, og engelsk snakker hun flytende. Faren er fra Storbritannia, og hun er ofte på besøk hos besteforeldrene nær grensen til Skottland. Eileen gleder seg til å begynne på den lille bygdeskolen, med bare 45 elever fordelt på seks klassetrinn.

Skoletiden blir alt annet enn hva hun har drømt om. Fra første skoledag er Eileen den som, av uforklarlige grunner, holdes utenfor jentesamholdet. Etter hvert blir hun også den som guttene på skolen «avreagerer på».

- Har dere lagt merke til hvor mye snålt hun sier? Fantasien hennes er jo spinnvill, hvisker jentene i klassen, høyt nok til at hun kan høre dem, når Eileen går forbi i friminuttene. De står arm i arm, mens hun tusler omkring alene.

«Jeg ser mer ensom ut hvis jeg setter meg ned,» tenker hun og er derfor alltid i bevegelse. Blikket flakker over de andre i skolegården. Barn som leker og ler.

Selv biter hun tennene fast i kjøttet på innsiden av det ene kinnet, for at tårene ikke skal sprette ut, og klemmer hånden hardt rundt hemmeligheten hun har i lommen. Den lille bamsen hun fikk av mamma, liten nok til å holdes skjult og stor nok til å gi trøst. Takket være mammas oppfinnsomhet har hun i det minste én venn på skolen.

Møte med spøkelsene

16 år senere står vi sammen med Eileen ved porten til Frøland skole. Lenge står hun helt stille og stirrer på den gule bygningen. En logrende hund dukker plutselig opp. Trygg på å ha møtt en dyreelsker hopper den opp, slikker henne raust og henter frem et smil.

- En stund var det vanskelig å puste, sier hun og slår armene rundt hunden. Minnene fra seks år i denne skolegården smerter fremdeles.

- Jeg skulle så gjerne gitt lille meg en god klem og sagt at det går bra til slutt.

Eileen rister på det brune, glatte håret, som er klippet sirkelrett og pent over skuldrene, og trekker pusten dypt.

- Jeg får nok heller minne meg selv på at jeg endelig kan slappe av, at jeg er trygg. Mer enn det: Jeg har et herlig liv!

Hun stryker over den glatte gullringen på høyre ringfinger.

- Steffen og jeg skal gifte oss til sommeren - nøyaktig ett år etter at han fridde. Vi forstår hverandre, vi to. Dessuten er han verdens beste pappa til gullklumpen vår, Viljar. En nydelig hund har vi også, Tuva, og gode venner.

Nesten som om hun ikke kan tro hvor heldig hun er, ramser Eileen opp alt det positive hun nå opplever at livet byr på.

Etter en liten tenkepause legger hun til:

- Like fullt tar det tid å bli levende igjen etter å ha opplevd det langsomme drapet som mobbing er.

Lyden av skolebussen

Eileen har utdannet seg til journalist ved universitetet i Nottingham i Storbritannia. Nå drømmer hun om å gjøre verden bedre ved å skrive. Hun har sin egen blogg, og med tiden blir forhåpentlig de såre minnene fra barneskolen til en bok om mobbing.

- Som nybakt mamma, ikke minst, er det opprørende å vite at hver eneste uke opplever noen barn å bli mobbet.

- Det samme «ritualet» skjedde nemlig hver dag jeg gikk om bord på bussen, forteller Eileen og leser noen linjer fra dagboken sin:

«Du stinker, gå frem og still deg ved sjåføren,» roper ungene på bussen.

Jeg tusler frem.

«Æsj, vi vil ikke ha den vonde lukten av deg her. Gå bak igjen,» ler ungene lengst fremme.

Slik går jeg frem og tilbake i skolebussen, fem dager i uken, og får ikke sitte noe sted. De ulike sjåførene stirrer som regel stivt fremfor seg og later som de hverken ser eller hører hva som skjer.

- Det ble sagt at jeg var irriterende fordi jeg hadde livlig fantasi. Jeg spant nemlig historier om drager, alver og mystiske krigere, og var så sulten på oppmerksomhet at jeg delte dem med barna på skolen. De lo av meg.

De stygge ordene deres, om at jeg var alt fra dum til feit, gjorde likevel mest vondt. Med årene vokste ønsket om å dø.

Håpet som slukket

Eileen tar oss med til slutten av fjerde klasse, det året hun mener å huske at mobbingen var verst. Spesielt én episode er krystallklar for henne - den dagen hun forsøkte å komme seg inn i jentegarderoben:

To av jentene i klassen sto på den andre siden av døren og holdt den hardt igjen. Jeg var fast bestemt på å få den opp, dro den til meg av alle krefter og stakk hånden inn i dørsprekken. Så smalt døren igjen.

Som jeg skrek! Det kjentes som om fingrene mine ble knust.

Døren ble åpnet på vidt gap.

«Åh, nei, tenk om hun sladrer,» hvisket den ene av jentene.

«Unnskyld,» bønnfalt de begge, «det var ikke meningen å klemme fingrene dine. Går det bra?»

Jeg øynet et håp.

«Vil dere være med meg hjem etter skolen i morgen og leke?» spurte jeg.

De så skjevt på hverandre og svarte ja. Jeg hørte dem hviske: «Vi sier ikke noe om det hjemme, og til Eileen sier vi dagen etter at vi ikke fikk lov.»

Jeg stengte ordene ute, da jeg så inderlig gjerne ville ha noen å leke med.

Vel hjemme forberedte jeg den store morgendagen. Jeg bygget slott og tårn av bøker, la pent frem alle lekene mine, satte kosedyrene i ring midt på gulvet, ryddet og planla. Det var som en feber herjet i kroppen. Hele tiden fortrengte jeg at de ikke hadde tenkt å komme.

Da mamma la meg den kvelden, sa hun bekymret:

«Kan du love meg ikke å bli skuffet hvis jentene blir forhindret?»

Jentene kom selvsagt ikke. Skuffelsen min var voldsom. Noe sluknet inni meg den dagen. Gleden over å leve ble borte.

Da kom stemmene

Da Eileens katt døde kort tid etter, tilspisset problemene seg.

- Helt siden jeg ble født, var mørkebrune Mimmi min trofaste følgesvenn. Etter skoletid låste jeg meg som regel inn på rommet mitt og klappet henne i timevis. Jeg sluttet å snakke da Mimmi døde.

- Jeg var veldig bekymret for Eileen, forteller mamma Solfrid Vikøren (58).

- Hver kveld gråt hun seg i søvn. Vi kunne høre de såre hulkene ut i stuen. Ellers var hun stort sett taus i vel ett års tid. Det ble mange besøk hos en psykolog. Gang på gang tok vi også opp problemene hennes med skolen, men fikk aldri følelsen av å bli hørt. Kanskje ble det ikke reagert like sterkt på mobbing den gangen som nå?

- Heldigvis hadde jeg trygge omsorgspersoner, skyter Eileen inn.

- Med mormor i nabohuset var det alltid noen hjemme. Heldigvis, for etter at Mimmi døde, var det ikke bare på skolen jeg ble forfulgt av onde stemmer, men også inni meg selv. Jeg hørte barnestemmer som tisket og hvisket om hvor stygg og dum jeg var, som truet meg på livet - døgnet rundt. På det stadiet var det umulig å rømme fra mobberne. De var blitt en del av meg. Var jeg gal, som mobberne på skolen sa?

En siste sjanse

Den høsten Eileen fyller 13 år og begynner på ungdomsskolen, får bitterheten og selvforakten hun har lagret, fritt utløp.

- Jeg ble den som mobbet andre. Det var ikke lenger noen som plaget meg. De indre stemmene hadde også tiet, men jeg var så ødelagt psykisk at jeg tok hevn ved blant annet å slenge med leppa, erte andre, spraymale vegger og ruse meg på piller og alkohol. Sammen med skolens verstinger ble jeg en fryktet pøbel.

Eileen minnes det som et vendepunkt, at en jente hun mobbet, snudde seg mot henne og sa: «Du er ikke noe bedre enn meg.»

- Ordene slo meg som en ørefik. Jeg ville jo være bedre enn henne, jeg ville ha makt og ikke føle meg hjelpeløs.

17 år gammel flytter hun til besteforeldrene i Storbritannia for å få en miljøforandring og for å studere ved universitetet.

Studiene går glitrende. Utenpå ser alt såre vel ut. Det ingen vet, er at Eileen knasker beroligende piller for å klare hverdagen. Sårene fra barneårene er dype, betente og fortrengte. De presser seg truende mot overflaten.

Hun er så å si ferdig med masteroppgaven da hun under et besøk hjemme i Samnanger møter noen fra den gamle gjengen, og det går galt. Igjen lar hun seg friste til å flykte fra fortiden ved hjelp av rus.

- Kort fortalt: Jeg dro aldri tilbake til Storbritannia. I stedet sto jeg til slutt overfor et avgjørende valg hjemme: Å velge livet eller å gjøre slutt på det. Jeg valgte å legge meg inn til avrusning. Det var min siste sjanse.

En overlever

Gjennom et halvt år på avrusningsklinikken gråter, spyr og svetter Eileen giften ut av kroppen. Ikke bare den kjemiske giften, men også årsaken til at hun begynte å bruke den, nemlig det at hun følte seg som et offer - tvers igjennom ødelagt av mobbingen.

- Jeg var så inn i margen sliten, men tok staheten min i bruk og oppmuntret stadig meg selv ved å si: «Du får til alt du vil, Eileen.»

- En iskald, vinterhvit dag satt jeg på en krakk utenfor klinikken og myste mot det snødekte skoglandskapet. Var det en alv jeg så hoppe i skogkanten?

- Jeg smilte, uvant og forsiktig, til meg selv og trakk den friske luften dypt inn i lungene. Endelig, etter måneder med intensiv terapi, følte jeg fred.

- Ja, sier hun smilende, - jeg vet at alven ikke var der på ordentlig. Det var bare så herlig å kjenne at fantasien min var tilbake. Den, som trolig var én årsak til at jeg ble mobbet, er en viktig del av meg. Med den ble jeg Eileen igjen.

- Den dagen for fem år siden satte jeg igjen den tunge ryggsekken merket «mobbeoffer» på krakken. Da jeg skrev meg ut fra avrusningsklinikken, møtte jeg verden med nye, glade øyne - som en overlever, avslutter Eileen.

Denne saken ble første gang publisert 17/02 2012, og sist oppdatert 03/05 2017.