Karen fant noen å leve for
- Dyrene betyr alt
Selv om Karen er allergisk mot dyr, jobber hun med dyrevern på fulltid. – Jeg kan ikke se for meg livet uten katter og kaniner, sier hun.
En liten, forkommen kattunge i et blomsterbed skal endre livet til Karen Andersson (55). Dette er i juni 2002. Hun har akkurat kommet tilbake på jobben som eksportsjef etter ferien, og er på vei for å hente avdelingens post. Der, i resepsjonen, sitter en av damene med en liten kattunge på armen, inni et sjal. Hun ber Karen om hjelp. Det viser seg at en katt har født fire kattunger i blomsterbedet på baksiden av bygget. Noen har sett katten flytte kattungene, men hun kom ikke tilbake for å hente den siste. Det lille nøstet har vært alene i tre dager da en vekter finner det og tar det med inn i resepsjonen.
Karen ser at skjærene har hakket på stakkaren, og øynene er helt klistret igjen. Hun tar det lille nurket i armene og hører seg selv si: «Jeg tar den, jeg».
Etter en time er hun på vei hjem med kattungen, og drar rett til en dyreklinikk, der den blir sjekket og får stelt øynene. Lucky Boy, som hun døper ham, er bare to og en halv uke gammel og må mates hver tredje time. Takket være Karens stell og omsorg kvikner kattungen til.
På dyreklinikken har Karen fanget opp en brosjyre fra Dyrebeskyttelsen. Hun ringer dit og sier seg villig til å ta noen vakter. Hun får stadig flere oppdrag og mer å gjøre.
Samtidig blir Karen rammet av leddgikt. Hun må etter hvert slutte i jobben og blir ufør. Men hun ramler ikke sammen, hun har dyrene å vie seg til. I 2004 takker hun ja til å bli leder for Dyrebeskyttelsen i Oslo og Akershus. Ved å jobbe med dyrene får hun tankene bort fra seg selv.
- Det er mange som spør hvorfor jeg gjør denne jobben helt gratis. Særlig når jeg forteller at jeg har astma og er allergisk mot dyr! røper Karen med et lite smil.
- Men jeg kan ikke tenke meg livet uten dyrene. De betyr alt for meg, sier hun.
I huset hennes i Oppegård vrimler det av hjemløse og forlatte dyr som hun er fostermor for.
- Jeg tar medisiner som holder astmaen i sjakk, så dette går bra, forsikrer hun.
Flotte dyr dumpes
Bra for helsen
Et loddent kjæledyr kan gi deg lavere kolesterol, mindre angst og mindre smerter, antyder internasjonal forskning. Både blodtrykk og puls synker når vi kjæler med pelsdyrene. Kontakt med et kjæledyr kan gi barn mer empati og et bedre selvbilde. Enslige katteeiere skal føle seg friskere og være mer sosiale enn de uten kjæledyr. (Kilde: www.forskning.no)
Tenk før du velger
- Kaninen blir ofte plassert i et bur på barnerommet, mens det kaninen ønsker, er å hoppe fritt rundt og ha menneskekontakt. Karen mener vi bør skaffe oss kunnskap om hva dyret trenger, før vi anskaffer et. Hund, katt og kanin gir mest kos, mens en undulat kan passe bedre på aldershjemmet.
Det har bare vært én gang det ikke gikk bra. Det var da hun hadde 19 kaniner innendørs og fikk flere astmaanfall om dagen. Da fikk Karen bygget et stort kaninhus ute.
Hun forteller at alle kaninene hun er fostermor for, er dumpet på rasteplasser og i skog og mark fordi eierne ikke ville ha dem lenger. Hjerterått, synes Karen.
Målet er å finne nye eiere til alle sammen, det samme gjelder de mange kattene. Tre av dem er hennes egne, resten har hun og Dyrebeskyttelsen funnet forlatt eller skadet og forslått.
Mens vi er på besøk hos henne, ringer telefonen i ett. Noen melder om at de har funnet et dyr, andre har tatt en syk katt i pleie og er bekymret over helsen til dyret.
- Jeg er ofte ute og henter dyr som er skadet eller er blitt påkjørt. Det er mye trist å se. Men kapasiteten er sprengt, og jeg må si nei når folk vil at jeg skal overta dyr de ikke kan ha lenger. Det hender jeg blir skjelt ut når jeg sier de må ta ansvaret selv, sier hun.
Løsningen kan noen ganger være å avlive dyrene. Det er trist, men det er bedre enn å dumpe dem et sted hvor de blir gående sultne og syke, sier hun.
Selv har Karen tenkt at hun ikke skal ta flere dyr i losji, men hun har ikke hjerte til å si nei. Når de to voksne døtrene er på besøk, oppdager de ofte at moren har en ny katt eller kanin i pensjon.
- Den mest spesielle opplevelsen jeg har hatt, var da en tysk familie ville smugle dyrene sine inn i landet. I bilen deres fant tollerne 28 katter, tre fugler og to hunder! Det ville ha kostet ekteparet en halv million kroner å ha alle dyrene i karantene, og det hadde de ikke råd til.
Dyrebeskyttelsen reddet dyrene, og Karen tok alle kattene i hus.
- Jeg gikk ned ti kilo og ble ganske sliten, så det ble litt mye for meg, innrømmer hun.
På grunn av alle dyrene er det ikke lett å reise bort på ferie, det er seks år siden sist hun hadde fri.
- Det går bra, forsikrer Karen.
En mening med alt
Karen lar heller ikke sykdom stoppe seg: For en tid tilbake var hun svært hemmet av leddgikten. Men så fikk hun ny lege som ga henne cellegiftbehandling, og den fikk henne på bena igjen. Hun er også kronisk blodfattig, men er ikke særlig interessert i å snakke om det.
- Jeg tar en del medisiner daglig, men ellers har jeg jernhelse, ler hun.
Hun tror det gode humøret skyldes samvær med dyrene; Hun er ikke alene og har noen å stelle for. Etter en skilsmisse var det riktignok et halvt år da hun var litt nede, men Karen er ikke typen til å klage over livet.
- Jeg tror det er en mening med alt, sier hun og gir katten Lucky Boy et kyss.
Kattungen hun fant i blomsterbedet er blitt stor.
Mange spør Karen hvorfor hun ikke heller jobber for barn i Afrika. Men det er det så mange andre som gjør, svarer hun da. Hun vil være dyrenes stemme.
Hun er oppgitt over at mange skaffer seg dyr uten å tenke seg om. Selv fikk hun sin første katt som 15-åring. Da hadde hun mast på moren siden hun var fem.
- Mor syntes ikke at jeg var moden før, og der holder jeg med henne. Det krever mye å ha ansvar for dyr, sier hun.
Karen bruker all sin tid på sine firbente venner, men hun føler seg ikke bedre enn andre.
- Jeg er bare veldig dyrekjær!
Denne saken ble første gang publisert 20/01 2012, og sist oppdatert 02/05 2017.