10 år siden tsunamien i Asia

Den grådige bølgen

De feiret jul i paradis. Annen juledag kom flodbølgen.

ØDELAGT: Khao Lak i Thailand ble forvandlet til et katastrofeområde da bølgen kom og raserte feriestedet.
ØDELAGT: Khao Lak i Thailand ble forvandlet til et katastrofeområde da bølgen kom og raserte feriestedet. Foto: NTB scanpix
Sist oppdatert
DYPT SAVNET: Juleferien i Thailand var et paradis for familien på fire – inntil havet brått reiste seg. Far og sønn overlevde, mor og datter døde. I dag lever disse to, Elfrid og lille Frøya, videre i minnene til alle som elsket dem.
DYPT SAVNET: Juleferien i Thailand var et paradis for familien på fire – inntil havet brått reiste seg. Far og sønn overlevde, mor og datter døde. I dag lever disse to, Elfrid og lille Frøya, videre i minnene til alle som elsket dem. Foto: Privat

Tsunamien

  • 26. desember 2004 ble området utenfor øya Sumatra i Indonesia rammet av et kraftig jordskjelv. Det målte 9,3 på Richters skala.
  • Det utløste opp mot ti meter høye bølger som for tusenvis av kilometer og skyllet innover øyene i Bengalbukta og kystområder i Indonesia, Malaysia, Thailand, India, Bangladesh, Sri Lanka, Øst-Afrika og på Maldivene.
  • Hvor mange som døde, er usikkert, flere steder opere­rer med rundt 230 000.
  • 84 nordmenn omkom, blant dem 26 barn under 18 år.
    (Kilder: NTB, Nasjonalt kunn­skaps­senter om vold og traumatisk stress)

Utsikten over det blanke havet er så vakker, synes de. Khao Lak er som et paradis. Hvite strender, glade barn. Sønnen på seks har nettopp lært å svømme, datteren på fem har fått håret delt inn i små fletter med sølvperler i tuppene. Hun gleder seg til å vise det frem til venninnene hjemme.

De bor i et lite hus ved strandkanten. Barna har eget rom i første etasje, rett inn fra gresset. En trapp utenpå huset fører til etasjen over hvor foreldrene sover.

Det er annen juledag 2004, og de har nettopp spist frokost. Barna har gått for å leke, da mamma roper på dem. Stemmen hennes er nesten litt streng, eller er hun redd? Hun kommer mot dem, tar én i hver hånd og leier dem til trappen og opp, uten å si noe.

Barna spør hva det er for noe. Hun svarer: «Jeg vet ikke.» Stemmen er ikke lenger streng, bare redd.

Seksåringen kikker utover havet. Havlinjen er blitt grumsete og kommer drivende innover. De skynder seg inn på mamma og pappas rom. Det er også kommet noen til som ikke bor der. De fleste står ved de store vinduene og ser ut mot havet. Plutselig sier pappa:

«Det kommer en flodbølge!»

Havet har liksom reist seg opp der ute. Det kommer kjørende mot land som en vegg av lysebrunt vann. Noen skriker høyt. Pappa prøver å roe barna med dirrende stemme. I det samme brøyter vannet seg gjennom palmetrærne foran huset og styrer mot etasjen under.

«Vi må høyere, vi må komme oss opp på taket!» sier pappa.

Han tar datteren på armen og løper på badet, mens de andre to følger etter. En mann åpner vinduet over badekaret og svinger seg opp på taket. «Kom! Fort!» roper pappa og prøver å klatre etter med jentungen i armene – for sent. Vannet spruter inn. Det stiger oppover vindusflaten, brunt og skvulpende. Rommet fylles av gisp og kvalte skrik.

Den lille gutten holder morens hånd, hun holder ham fast, kjempehardt. Så fosser vannet inn og slenger dem mot veggen. De blir revet fra hverandre og kastes rundt i rommet.

Plutselig er han midt i en elv som fosser gjennom huset. Han kaver under vannet, blir slengt rundt og rundt, brystet kjennes sprengt. Han må ha luft! Vannet dytter fra alle kanter, brunt vann, tungt av sand og allslags skrot. Det svir i brystet og halsen, i øynene, det suser og dunker i ørene, i hodet. Kommer han ikke til land snart? Han hører høye skrik og kjemper seg opp av vannet og skriker:

«Mamma, pappa! Søsterlill!»

De er ikke å se, de er borte. Alt er borte. Hotellet, stranden, bassenget. De andre husene. Så langt han kan se, er det bare rasende vann.

Guttungen aker seg opp på én av mange dører som seiler forbi. Han ligger på magen og klorer seg fast. Nedi det grumsete vannet oppdager han noe: Hodene til mennesker som bare står der. Er de døde?

«Mamma, pappa, Søsterlill!»

Hvor var det blitt av dem?

(Dette er en fri gjenfortelling av et utdrag i boken Å seile på en dør av Frøydis Alvær, 2006.)

Den vonde beskjeden

Etter en brutal overlevelses­kamp i vannet finner faren sønnen i live på et sykehus. Det tar sin tid før denne gledelige nyheten når den bekymrede storfamilien på begge sider hjemme i Norge. Og enda lenger før de får svar på om fem år gamle Frøya og mammaen Elfrid har overlevd – eller ikke.

Denne julen er alle barna til Frøydis Alvær, Elfrids mor og Frøyas bestemor, utenlands, og for første gang har hun satt av høytiden til å danse tango med kjæresten i stedet for å samle barn og barnebarn til julekos i huset på Røa i Oslo.

Først får hun høre at kun Phuket er rammet. «Heldigvis er mine et annet sted i Thailand», er første tanke.

Hun hiver seg på telefonen og ringer datteren, for å høre om de har det bra.

Ingen svarer.

Kort tid etter tikker nyheten inn om at krisen har et langt større omfang enn først antatt. Frøydis ringer Utenriksdepartementet, men det er ingen svar å få.

Langt om lenge får hun den gledelige beskjeden om at svigersønnen og det eldste barnebarnet er i live. Men ennå er det ingen som vet hvordan det har gått med Elfrid og Frøya.

 

I Sørøst-Asia jobbes det på dette tidspunktet intensivt for å hjelpe de overlevende, mens identifiseringen av et stadig stigende antall omkomne lammer en hel verden i sorg.

Elfrid, den blonde, vakre læreren, som alle barna elsket, viser seg å være én av dem. 

Frøydis klamrer seg til håpet om at lille Frøya mot alle odds har klart seg i monsterbølgene.

Men så blir klærne hennes funnet. Den fem år gamle jenta er den aller siste av de i alt 84 norske turistene som blir erklært omkommet i tsunamien.

Veien videre

Minnene om julen for ti år siden er fremdeles vonde å rippe opp i for Frøydis (69). Hun vil heller prate om veien videre, om det å leve med sorg og savn. Hun forteller at barnebarnet som overlevde bølgen, gutten som nå er blitt 16 år, klarer seg veldig bra.

– Han er en idrettsinteres-sert og sporty tenåring, og faren hans har vært veldig flink til å følge ham opp.

Selv kjenner hun fortsatt på savnet etter Elfrid og Frøya, hver dag, om enn kontrollert.

«Det er ti år siden skriket

den ville protesten

 GODE MINNER: Frøydis samlet alltid familien til feiring i julen. Her er hun sammen med datteren Elfrid og barnebarnet Frøya julen for 11 år siden.
GODE MINNER: Frøydis samlet alltid familien til feiring i julen. Her er hun sammen med datteren Elfrid og barnebarnet Frøya julen for 11 år siden. Foto: Privat

Jeg står ved minnesmerket

skal ingen steder

Bølger slår mot berget med skvulp og ujevn rytme

Et åndedrag som strever

Et hjerte aldeles ute av takt»

Disse ordene er hentet fra diktet Skilpadden og sommerfuglen, som Frøydis har skrevet.

Vi møter henne ved skulpturen Interferens, minnes­merket over alle nordmennene som døde i tsunamien. På et steinete svaberg ved Bygdøy i Oslo er monumentet i bølge­formet, sort stein boltet fast. Paradisbukten kalles bukten.

– Skulpturen påvirkes av skiftninger i omgivelsene, forteller Frøydis, med lav stemme.  

– På sommerdager speiler krystallene i steinen seg i lyset omkring, og på en regntung, forblåst vinterdag som denne, ser den kullsvart ut.

Hun legger oransje blomster på skulpturen, én etter én. Da Frøydis skulle pynte datteren og barnebarnets gravsted – de to ble lagt sammen i kisten – visste hun ikke hva hun skulle plante. Hun husket at Frøya elsket markjordbær, og mintes hvordan de sammen krøp under hekken hjemme hos henne og plukket dem.

– Tøffe, lille Frøya puttet dem i munnen og lo, selv om hagtorngreinene stakk henne til blods. Hun var så full av uopplevd liv! forteller bestemoren med kjærlighet i hver stemmetone.

– «Er du ferdig med å sørge?» spør enkelte meg. Hva i all verden mener de med det? Jeg hverken kan eller vil bli ferdig med å tenke på to mennesker jeg elsker over alt på jord!

Tårer og latter

Frøydis vender blikket tilbake mot «skilpadden», som hun har kalt minnesmerket.

– Blomstene er til Elfrid og Frøya, men også til min sønn, Kyrre. 26 år gammel døde han av kreft, syv år før tsunamien. Blomstene er til mine to barn som ble avbrutt midt i sine livsverk, og til en liten tulle som knapt ble fem år.

Minnene kan få henne til både å gråte og le.

– Frøya, for eksempel, var like sta som hun var blid, og hun elsket å tegne, særlig

blomster. På veggen hjemme i stuen min henger en fugl hun har malt i alle regnbuens farger. Og om våren dukker det opp fargerike krokus ute i bedet, etter løk vi satte ned sammen. Slike minner er såre og gode på samme tid.

 

Høyt elsket

«Takk for at du lærte meg å lese, og for alle eventyrene du fortalte», sto det på utallige av kondolansene til Elfrids begravelse. Også som lærer var hun høyt elsket og verdsatt. Det ble sagt at hun kunne lære ethvert barn å lese.

Munnvikene til Frøydis kruser seg i et smil. Samtidig sløres blikket av vemod.

– Min kjære datter var et menneske som lette etter likheter, ikke forskjeller.

Frøydis forteller at Elfrid feiret samtlige høytider som var representert i klassene hun underviste, fra id til indisk lysfest, påske og advent. Med mat, musikk og dekorasjoner fikk hun samtlige familier til å stille til fest. Hun hadde skjønt livets paradoks: «Jo mer du gir, desto mer har du også å gi. Og jo mer du sparer, desto mer fattig må du leve.»

– Selv om jeg stritter imot det «å bli ferdig» med sorgen og savnet, er jeg bevisst på at livet må gå videre, understreker Frøydis.

Å synes synd på seg selv, er noe hun prøver å unngå.

– Jeg vil påstå at det store tapet har gjort meg mer reflektert. Ikke minst er jeg blitt bevisst fallgruvene ved det å sørge. Når behovet for å hyle av smerte melder seg, gjør jeg nettopp det – bare alene.

Bilen, for eksempel, mener hun er et ypperlig sted å skrike ut i fred.

– Husk bare å fjerne foten fra gasspedalen, sier hun med et smil.

For også det å ha humor lysner veien videre.

– Det hjelper å se seg selv i en større sammenheng, synes jeg, og selvsagt er også støtte fra andre viktig. Selv er jeg så heldig å ha mange nære relasjoner, som mine to sønner og deres familier, kjæresten min Andreas, og ikke minst: barnebarnet mitt som overlevde tsunamien, og pappaen hans som er blitt som en sønn for meg.

Sammen skal de feire jul, og romjulstango blir det nok også, tror Frøydis, som gleder seg!

– I diktet Skilpadden og sommerfuglen skriver jeg at livet og døden vokter hverandre, at de sirkler i langsom dans rundt hverandre. Selv øver jeg jevnlig på å finne en god og melodiøs livsrytme. Takket være mine nærmeste går det levelig bra.

SKREV BOK: Frøydis Alvær er forfatter og har utgitt 15 bøker for barn og ungdom. I etterkant av katastrofen dro hun til Thailand og samlet historier om barn og unge som overlevde. Boken «Å seile på en dør» (2006) tar utgangspunkt i disse fantastiske historiene. Skildringen som åpner denne saken, er basert på novellen «Delfingutten».
SKREV BOK: Frøydis Alvær er forfatter og har utgitt 15 bøker for barn og ungdom. I etterkant av katastrofen dro hun til Thailand og samlet historier om barn og unge som overlevde. Boken «Å seile på en dør» (2006) tar utgangspunkt i disse fantastiske historiene. Skildringen som åpner denne saken, er basert på novellen «Delfingutten». Foto: Bjørg Hexeberg

Denne saken ble første gang publisert 22/12 2014, og sist oppdatert 03/05 2017.

Les også