Dan er min mirakelgutt

Jeg hadde sterilisert meg, så sjansene for å få barn skulle være mikroskopiske - faktisk 1 til 100 000, forteller Wenche Elice Olsen. Men ved siden av henne sitter resultatet og mammas flotte prins, som nettopp har rukket å fylle ti år.

Nært forhold

Wenche Elice rusker kjærlig i de lyse krøllene til den smilende gutten.

- Jeg klemmer Dan René flere ganger hver dag, for jeg blir så glad når jeg ser ham. Han er ikke bare et mirakelbarn, men også verdens herligste og snilleste gutt. Vi er veldig knyttet til hverandre. Når Dan spør om han har reddet verden siden jeg er så veldig glad i ham, svarer jeg: "Nei, men du har reddet oss, og ikke minst meg!"

I 1998 fortalte Norsk Ukeblad historien om bergenskvinnen som hadde mistet yngstesønnen. Syv år gamle Tonni René døde etter at han fikk en stabel gipsplater over seg i gangen hjemme i Sandviken.

På det tidspunktet ønsket Wenche Elice Olsen bare å dø sammen med sin elskede sønn. Men kun to måneder etter den tragiske ulykken skjedde det som ga den daværende 42-åringen livsmotet tilbake: Legesjekken viste at hun var gravid igjen - mot alle odds!

- Vi var en firebarnsfamilie før Tonni omkom, og jeg tror det var meningen at vi skulle forbli det.

Dan var på mange måter var svært lik broren sin da han var mindre og har samme mellomnavn, men han har sin egen sterke og gode personlighet, sier mamma.

Siden pappa Thor er sjømann og seiler ute, blir det mye Dan og henne i hverdagen.

- Vi liker å tøyse og tulle litt. Ikke sant at du har en kul mor?

- Jo da, men nå er du litt innbilsk, ler tiåringen før han stolt forteller at han elsker å lage mat og derfor har planer om å bli kokk når han blir stor.

"Så" broren

Selv om 11 år er gått siden Wenche Elise mistet sin dyrebare Tonni René, tenker hun på ham hver eneste dag. Flere ganger i uken er familien på graven og tenner lys og passer på at det er friske blomster der.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

- Det gir en egen ro å kunne snakke med ham der han ligger sammen med min mor. Det er bilde av ham på gravsteinen. Også de bildene jeg har av ham i mitt indre, er fortsatt like levende. Tonni var en usedvanlig åpen og grei gutt. Jeg tar lett til tårene når jeg tenker på hvordan han ville sett ut i dag og hvilket liv han kunne hatt - en voksen gutt på 18 år som kanskje hadde hatt både bil og kjæreste.

Samtidig trøster jeg meg med at jeg sikkert vil se ham igjen - det er jeg nesten overbevist om. Ofte fornemmer jeg at han er rundt meg i hverdagen og følger med på det som skjer. Det er jeg ikke alene om. Da Dan var fire-fem år, påsto han ved flere anledninger at han hadde sett og snakket med broren.

Tiåringen nikker når mamma beretter om en episode da han lå i sengen sin om kvelden og plutselig utbrøt: "Jeg ser på Tonni nå. Han er der oppe og sier hei."

- Også eldstedatteren vår, Hege Cecilie (28), mener hun har "sett" ham og da som mer voksen.

Mat eller biler

- Tonni René var veldig flink med hendene sine, og det samme er Dan. På et øyeblikk setter han sammen smådeler til de mest imponerende byggverk med biler, bygninger og figurer.

- Ja, hvis jeg ikke blir kokk, skal jeg bygge biler, fastslår Dan.

For mamma er han først og fremst gullgutten som kom inn i livet hennes på et tidspunkt da hun sto i fare for å gå til grunne av sorg og savn.

- Dan var den beste og største gaven universet kunne gi meg, og jeg takker ham for livet. Han er et sant under, understreker Wenche Elice.

Denne saken ble første gang publisert 06/10 2008, og sist oppdatert 02/05 2017.