STERKE: - Jeg har aldri tvilt på kjærligheten til Helge, sier Trine. © Foto: Britt Krogsvold Andersen

Trines råd til andre pårørende

- Ta vare på de små øyeblikkene - muse­skritt er også fremgang.

- Våg ikke å ta alt så seriøst. Humor er den beste medisinen.

- Vær aldri redd for å be om hjelp.

- Skill mellom rollene kjæreste og sykepleier - blir du for oppslukt av omsorgs­oppgavene, kan det gå ut over romantikken.

Det er juletider, og ute blåser det kaldt. Året 2007 går raskt mot slutten. Inne hos Trines familie i Sandefjord spilles julemusikk. Duften av pepperkaker og furu fyller huset. Trine Helene Sundet og Helge Wergeland har reist over fjellet fra hjemmet sitt i Bergen for å tilbringe julen på Østlandet. Hun er 19, han er 27. Det unge paret har vært kjærester i to år, og nå gleder de seg til en koselig familiejul. Men noe er galt med Helge. Den vanligvis blide og spøkefulle gutten er ikke til å kjenne igjen. Han er sur og holder seg mye for seg selv. Andre juledag bestemmer han seg plutselig for å kjøre hjem til Bergen, han føler seg uvel. Trine blir igjen, men tanken på at noe er galt, fester seg som en klump i magen. Ute fører snøføyken til speilglatte veier og dårlig sikt.

Trine sitter som på nåler mens hun venter på telefon fra Helge. Hun er redd for at noe har hendt. Når han endelig ringer, er det fra sykehuset. Han forteller at han har hatt en blødning på øyet, men at det går greit. Synet er dårlig, han opplever det som å se gjennom et glass med cola. Trine lar seg berolige av Helges trygge stemme.

På en kontroll i januar oppdager de at netthinnen er alvorlig skadet, og Helge trilles rett inn på operasjonsbordet. Trine er ikke lenger like beroliget. Hun er redd og sint for at hun ikke har forstått alvoret, og nå er det kanskje for sent. Resultatet er knusende. Helge har mistet synet på sitt venstre øye - for godt. Trine er 19 år, og har akkurat begynt på voksenlivet.

Etter operasjonen blir Helge skrevet ut av sykehuset, og etter hvert går livet sin vante gang. Han har dårlig syn, men jobber fortsatt. Sommeren i Bergen byr på mye sol. De nyter varmen og hverandre. De deler lidenskapen for å reise, og planlegger tur til Egypt. Rett før avreise får Helge mer øyetrøbbel, denne gangen på høyre øye. Nå kan han nesten ikke se. Men legene forsikrer om at en tur til varmere strøk vil virke positivt.

Et frieri i blinde

I Egypt har de det fantastisk. 1. desember 2008 går Helge ned på kne i solnedgangen. Han skimter bare konturene av kjæresten sin og famler etter hånden hennes. Så spør han om hun vil tilbringe resten av livet med ham. Trine kjenner at tårene kommer og svarer ja uten å nøle. Ringen er i hvitt gull med en skinnende diamant i midten. Trine kjenner seg som verdens lykkeligste.

Tilbake i Bergen har Helge fortsatt ikke fått synet tilbake. Etter hvert må han slutte i jobben. De har snakket om å flytte til Sandefjord. Trine savner familien sin, og de ønsker begge en ny start. Januar 2009 går flyttelasset over fjellet. De har leid leilighet i Sandefjord, og i august kjøper de drømmeleiligheten. De koser seg med oppussingen mens høstregnet trommer mot vinduene utenfor. De drømmer om barn og giftermål, og planlegger jul med familien i den nyoppussede leiligheten.

Noe er alvorlig galt

En iskald tirsdag i januar er Trine på vei hjem fra jobb. Hjemme finner hun Helge i sofaen. Han er sur og lei seg, og påstår at ingen lenger er glad i ham. Hun blir bekymret. Helge reiser seg, men faller til bakken. Han kommer seg ikke opp, og krabber over gulvet. Hun forsøker å hjelpe, men han avfeier henne. Hjertet hamrer i brystet, hun skjønner at noe er alvorlig galt med kjæresten. Det knyter seg i magen. Med hjertet i halsen ringer hun sin far, som umiddelbart kjenner igjen tegnene fra da hans egen far fikk hjerneslag. De kjører på legevakten, og derfra sendes Helge til akuttmottaket med mistanke om slag. På sykehuset får de konstatert at Helge, bare 29 år gammel, har blodpropp i høyre hjernehalvdel, og lammelse i venstre halvdel av kroppen. Trine forsøker å holde motet oppe for Helges skyld, men hun er redd for hva dette har gjort med forloveden hennes.

Helge blir sendt til rehabilitering i Stavern. Han trilles inn i rullestol. Trine merker forbedring fra dag til dag. Fire uker senere går Helge ut fra rehabiliteringen på egen hånd. Det går ikke fort, men han setter seg delmål, og gjennomfører. Etter en fantastisk ferietur til USA bestemmer de seg for å gifte seg i Sjømannskirken i New York når Helge er frisk nok. 2011 fyker forbi, men Helge plages stadig med blødninger på øyet.

MATGLEDE: Helge har alltid vært glad i å lage mat, og på sommeren griller han så ofte han kan. Det er Trine glad for, det kan nemlig ikke hun. © Foto: Britt Krogsvold Andersen

Håpet blekner

Fire dager før julaften i 2012 opereres Helge på ny. Han har hatt gjentatte blødninger på høyre øyet, og nå skal de fikse det. Ute er det iskaldt og glatt, men kulden er glemt når de innser at de vil få den beste julegaven; Helge skal se igjen. Operasjonen tar fire timer, og inngrepet er vellykket. Helge får reise hjem allerede dagen etter. Han sliter med å gå og er mye trett, men de skylder på operasjonen. Hjemme i Sandefjord vil han bare sove. Trine frykter at det er et nytt slag, men beroliger seg selv med at det var en omfattende operasjon. Helge blir ikke bedre, og ambulansen tilkalles. Når den ankommer, faller Trine sammen i voldsom gråt. Hun har aldri vært så redd før og er helt sikker på at hun kommer til å miste Helge. Tanken på livet uten ham er uutholdelig. Dette er mannen hun skal gifte seg med. Mannen som skal være far til hennes barn.

Legene tar ulike prøver, men finner ikke noe galt. De må vente to dager, til julaften, på MR. Trine velger å reise hjem. Julestemningen er bare et fjernt minne, til tross for at Trine elsker jul. Hun kvier seg for å dra tilbake til sykehuset. Tanken på at Helge kan dø gjør henne nummen. Hun vil ikke konfrontere virkeligheten. På telefon med sykehuset får hun vite at Helge kaster opp og er blitt lagt på isolat. De er bekymret for om han overlever dette. Til slutt bestemmer hun seg for å dra. Hun må ta farvel.

På sykehuset stryker hun ham på kinnet, men Helge reagerer ikke. Hun sier navnet hans flere ganger, bønnfaller ham om å svare, og til slutt kommer det et lite grynt. Trine faller ned i stolen og hikster. Hun kan ikke leve uten ham. Helge har nesten mistet språket og sliter med å gjøre seg forstått. Hun håper at han er der, langt inne, når hun ser at han forsøker å få henne til å le.

Julemorgen tilbringer de på sykehuset, og et snev av julestemning smyger seg på når julegrøten serveres. De hører musikken fra Tre nøtter til Askepott fra en TV i det fjerne. Minner om en ukomplisert barndom fyller Trines øyne med tårer. De venter på beskjed fra legen, men før de kommer så langt, ringer Trines telefon. Hun pleier å ha den på lydløs, men denne dagen har hun glemt det. Ringetonen er Lalehs «Some Die Young». Frysninger sprer seg over kroppen. Er dette et tegn?

Kort tid etter kommer legen inn. Trine forbereder seg på det verste. Helge har hatt englevakt. Blodproppen har gjort stor skade, men Helge får likevel reise hjem til jul. På nyttårsaften jubler de for at et år med mye bekymringer er bak dem. Nå skal de se fremover. Helge skal bli frisk.

To dager senere får Helge et nytt slag.

Tilbake på sykehuset viser bilder at Helge har hatt to nye hjerneslag. Han klarer ikke lenger å spise eller snakke. Trine har mistet troen på at han overlever dette. I sitt stille sinn planlegger Trine begravelsen hans. Hun vil at de skal spille «Ingen er så nydelig som du» i kirken. Den har Helge alltid sunget til Trine. Det er deres sang.

Men Helge er sterk. Sterk og sta. Han kjemper hardt, og blir etter hvert sendt til ny rehabilitering. Han må lære seg å snakke, spise og gå på nytt. Det går ikke fort, men Helge blir sakte, men sikkert bedre.

AVBREKK: Når Trine trenger en pause fra hverdagen, er trening hennes terapi. Hun løper og trener styrke flere ganger i uken. © Foto: Britt Krogsvold Andersen

Den nye hverdagen

I dag er ett og et halvt år gått siden det siste slaget rammet. Trine er blitt 26 år, Helge 34. Han går på egen hånd og er veldig selvstendig, men sliter med både syn og tale. Trine hjelper når Helge ikke finner ordene. Han dyrker sin lidenskap for matlagning, til Trines store glede. Hun passer på at han har alt han trenger, og sørger for at han tar alle medisinene sine. Det hun ikke klarer, hjelper hjemmesykepleien til med. Det har vært mange tunge stunder, men for Trine har interessen for interiør, og gleden av å trene, holdt henne flytende når Helge har vært på sitt sykeste. Hun drømmer om å skrive bok om historien deres.

Helge er 100 prosent ufør, men han er sta som et esel, og nekter å bruke hjelpemidler for å komme seg rundt. For øyeblikket er planer om barn og bryllup lagt på hyllen. Noen ganger kjenner Trine på bitterheten over at hun har gått glipp av mange muligheter som andre på hennes alder har hatt. Når tanken på å gi opp har meldt seg, har Helges evne til å se det positive i alt holdt henne oppe. Han får henne alltid til å le, og har alltid en vittig kommentar på lur når hun helst vil stenge verden ute. For eksempel kan Helge si at han må ha vært diktator i sitt forrige liv, for å fortjene den helsen han har nå.

Nå tar de en dag av gangen, men de ser lyst på fremtiden. Humoren som til enhver tid har holdt dem i gang, er mer til stede enn noensinne. Helges største motivasjon for å bli bedre er en ny tur til USA. Når han er frisk nok, reiser de. Frem til det lever de i nuet, og nyter de små hverdagsøyeblikkene. Det er tross alt dem det er flest av.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!