HJELPER ANDRE: I barndommen var fortvilelsen så stor at Stine prøvde å ta sitt eget liv. I dag er hun ubeskrivelig glad for at hun lever, for ellers hadde hun ikke kunnet være en levende erfaringskompetanse for andre med ADHD. © Foto: Anne Elisabeth Næss

Egen kampanje

Stine har satt i gang informasjonskampanjen Sommerfugl 2014. Hun vil ta med seg barnetegninger av sommerfugler til helseminister Bent Høie som underskrifter på kampanjen.

- Jeg vil at helsemyndighetene skal bruke mer ressurser på informasjon om ADHD, at det skal nå ut til folk hva det egentlig er, men også informasjon til brukerne slik at de skal få vite om hvilke rettigheter de har, sier Stine.

Dersom noen har lyst til å dele sin historie på www.adhd4all.com, er de velkomne til det. Stine etterlyser også barnetegninger til siden sin, laget av barn med ADHD.

Fetsund på 1990-tallet:

Det er tidlig morgen. Stine Helene Bøe Sandberg på åtte år skal på skolen.

«Mamma, kan jeg få ha på meg denne fine kjolen på skolen i dag?»

Stine holder frem en av morens underkjoler i silke med lekre blondekanter på.

«Nei, men Stine-mor da, du kan ikke gå slik kledd, lille jenta mi», utbryter mamma Sissel Bøe Sandberg.

Hun kler på Stine ordentlige klær og skysser henne av sted til skolebussen. Men det mamma ikke vet, er at i datterens skolesekk ligger en blondenattkjole og en knallrød leppestift. Og så fort bussen kjører fra holdeplassen, skifter Stine i midtgangen.

I vinduet på lærerværelset, står lærer May Johnsen med morgenkaffen og ser alle elevene strømme inn i skolegården. Sistemann i flokken er Stine, ikledd en silkenattkjole og med knallrød leppestift over hele munnen.

«Stine, hva har du gjort?» spør hun da hun kommer ut for å møte henne.

«Ser du ikke at jeg er Marilyn Monroe?» sier Stine.

Hennes egne klær stikker halvveis ut av skolesekken. En kjapp tur innom toalettet, og May har sørget for at Stine igjen har på seg sine egne klær.

 

Les også:

Dette hjelper urolige barn

Mobbing kan gi store senskader

Single Ellen hadde alltid ønsket seg barn

 

 

Ville ikke være Stine

- Jeg var ikke fornøyd med å være Stine. Stine var et mobbeoffer, en taper; en som ble uthengt daglig. Det var så fristende å flykte inn i rollen som en annen, forteller Stine (32) i dag.

Vi besøker henne hjemme i Fetsund der hun bor i huset etter sine avdøde besteforeldre. I dag har hun det godt sammen med Knerten, en chihuahua, og Alissa, en shetland sheepdog. Men viktigst av alle i huset er Stines sønn, Sivert, på seks år.

- Sivert er solen i livet mitt. Han er min øyesten, sier Stine, som fikk diagnosen ADHD for 12 år siden.

Bak seg har hun en vanskelig oppvekst og en vond start på voksenlivet. Stine hadde problemer med å passe inn i A4-malen. Hun har følt seg annerledes siden den dagen hun begynte i 1. klasse på barneskolen.

Gleder og sorger

Stine var et etterlengtet barn. Foreldrene hennes kunne ikke selv få barn, så da de en vakker sommerdag i 1982 får den tre måneder gamle adoptivjentebabyen i armene sine, er lykken fullkommen. Lille Stine er ønsket og elsket fra første stund. Hun vokser opp i landlige omgivelser, i en stor generasjonsbolig der også besteforeldrene og grandonkel Einar bor.

Besteforeldrene har potetåker og drivhus med agurker og tomater, gressløk og kruspersille. Etter som Stine vokser opp, lærer de henne å ta i et tak. Og det passer bra, for Stine er full av energi og eventyrlyst. Hun stabler ved, lærer å slå inn spiker med hammer, og ingen er redd for å la henne gå i skogen med øks for å bygge hytte. Stine elsker naturen og alt som vokser og gror rundt henne.

Einar, som er bestemors eldre bror og over 70 år, bygger en egen friidrettsbane til Stine. Høydehopp laget av seljebusker som han spikker til med lommekniven. Av bjørk lager han en balansebom, men det morsomste er at han lærer henne å gå på stylter.

Når Stine ikke har noe å gjøre, kjeder hun seg fort. Og visst hender det at hun finner på rare ting.

Hun ønsker seg så inderlig en søster eller bror, men siden det er uaktuelt, får hun mast seg til en liten hund. Melissa blir Stines beste lekekamerat, ja, nesten som en lillesøster. Stine kler henne opp i alle mulige kreasjoner. Melissa kan være alt fra modell til brud, mener Stine. Én dag familien skal i selskap, klipper hun busten på halen til Melissa. Det ender i fem minutter med husarrest på rommet. Foreldrene har aldri hjerte til å straffe sin elskede datter lenge om gangen.

På skolen sliter Stine. Hun klarer ikke å følge med på det som skjer på tavlen. Hun sitter urolig på stolen og fikler bestandig med blyanten. Hun kan lett bli såret og tåler lite kritikk. Stine føler at hver minste feil skal bemerkes, at alle er imot henne. Hun får snart merkelappen «klassens klovn» og urobarnet som ofte forstyrrer de andre elevene. Hun er den som alltid finner på mye rart. Og når noe går galt, får hun ofte skylden. Daglig faller bemerkninger om at Stine er ubrukelig og hjerneskadet fra medelever. «Det er synd på foreldrene dine som må ta til takke med deg», er den bemerkningen som sårer aller mest.

Det hender at Stine ber om unnskyldning for ting hun aldri har gjort - bare for å få fred. Hun føler seg så misforstått.

VOND OPPVEKST: Stine (32) levde med ubehandlet ADHD i mange år og følte at hun ikke ble tatt seriøst i psykiatrien. Det resulterte i mange vonde opplevelser i oppveksten. © Foto: Anne Elisabeth Næss

Kommentar

Norsk Ukeblad har vært i kontakt med Barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling ved Akershus universitetssykehus, der Stine ble behandlet, for tilsvar.

- Dette ligger så langt tilbake i tid, og behandlende lege jobber ikke lenger ved Ahus. Vi har derfor ingen kommentar, sier kommunikasjonssjef Geir Boye Lindjern.

Langt nede

Stine blir henvist til Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk ved Akershus universitetssykehus (BUP), for utredning. Da er hun ni år. Hun sitter på kontoret til psykiateren og ser på forskjellige bilder. Hun skal fortelle hva hun ser på bildene og lage en liten historie. På gulvet er det tapet en lang stripe med gaffatape. Hun må balansere på streken fordi de vil teste motorikken hennes. Og det blir tatt mange blodprøver som skal avdekke hva som feiler Stine.

Gjennom årene må hun gjennom flere tester og utredninger for å kartlegge uroen og hyperaktiviteten. Ekspertene på Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP) skal ha vært innom diagnoser som autisme, schizofreni, manisk depressivitet og MBD. Men noen diagnose får hun ikke.

Tre år senere holder det på å gå galt. 12 år gamle Stine skriver et avskjedsbrev til familien sin. Så går hun til jernbanestasjonen og legger seg på toglinjen. Stine vet at toget fra Årnes til Oslo snart skal komme. Hun ligger der lenge, helt til hun hører en stemme på høyttaleren:

«Toget til Oslo er innstilt.»

Stine reiser seg og går av togskinnen. Noen minutter etter suser et godstog forbi.

I løpet av barndommen forsøker Stine å ta sitt eget liv fire ganger. Hver gang er det tilfeldigheter som gjør at hun ikke lykkes. Stines foreldre er fra seg av bekymring og ber om at datteren må få hjelp.

Da Stine er 14 år, blir foreldrene innkalt til en konklusjonssamtale hos BUP.

«Stine har et hakk på venstre bakhorn i hjernen», sier legen.

Da raser hele verden sammen for Stine. Hakk i hjernen? Er hun hjerneskadet? Så var det likevel sant, det hun hadde fått høre fra klassekamerater; hun er dum.

Stine løper ut, og pappa følger etter.

«Går det bra, Stine?» spør han.

«Stakkars dere som har prøvd å få barn i 12 år, og så endte dere med et misfoster som meg. Det er sikkert lov å bytte barn», svarer Stine.

BUP har mistanke om at Stine har ADHD og vil teste ut det sentralstimulerende midlet Ritalin. Men siden Stine blir syk akkurat da de skal teste ut medisinen, blir ikke det noe av.

«Du er ikke ADHD, Stine, du har ADHD», sier læreren hennes May mange ganger.

May er tålmodig og genuint interessert i å hjelpe Stine for å kunne tilrettelegge skolehverdagen. Hun ser Stine for den hun er og ikke bare problemene hennes. Sammen lærer de seg å takle utfordringene hun har på skolen.

Med hjelp fra May kommer Stine seg gjennom grunnskolen. Men hun har fortsatt den indre uroen. Den som gjør at livet går i svart, at alt går i lås, at hun gjør ting hun angrer etterpå.

Like før hun fyller 18 år, pakker hun tingene sine og flytter til kjæresten sin i Hønefoss. De er begge spontane og impulsive av natur, og én dag ringer hun hjem til foreldrene sine og forteller at hun har giftet seg.

Men uroen inni henne gir aldri slipp. Noen dager er ikke til å holde ut. Små bagateller blir til store katastrofer for Stine. Hun klarer ikke styre temperamentet sitt. Det går hardt utover ektefellen. Så hardt at han flere ganger ender på legevakten med fysiske skader. Stine ante ikke at hun hadde et slikt monster i kroppen, at hun kunne påføre andre mennesker slike skader.

Fakta om ADHD

ADHD er forkortelse for Attention Deficit Hyperactivity Disorder, en nevrobiologisk betinget utviklingsforstyrrelse. Mange har medfødte tilleggsvansker og følgevansker.

Kjennetegn: hyperaktivitet, impulsivitet og oppmerksomhetsproblemer. Noen kvinner med ADHD har vist seg å være mottagelige overfor enkelte tilleggstilstander som depresjon, angst, humør-svingninger, tvangstanker, spiseforstyrrelser, dysleksi, søvnvansker, overfølsomhet og allergier. Felles er også at mange opplever graviditet som en meget rolig og behagelig tilstand, trolig på grunn av økt østrogenproduksjon. Flere opplever også en endring i overgangsalderen. Du kan lese mer om ADHD og symptomer på:

www.statped.no

www.adhdnorge.no

www.levemedadhd.info

Endelig diagnose

Men når Stine klikker, blir det svart, og hun husker ikke hva hun har gjort. Hun ser bare resultatet etterpå og blir fryktelig lei seg. Det er etter en slik hendelse hun innser at hun må gjøre noe med situasjonen. Én dag griper hun telefonen og ringer sin gamle lærer May.

«Jeg trenger hjelp, hvis ikke kommer jeg til å dø. Jeg holder ikke ut dette mer.»

May mener at hun trenger å bli ordentlig utredet og gir henne telefonnummeret til en spesialist.

«Du har ADHD, det er helt sikkert», sier dr. Trygve Lindback som er en bauta innen ADHD.

Og legen har rett, prøvesvarene er tydelige: Stine har ADHD. 7. januar 2003 får hun medisinen Ritalin for første gang. Det er som å skru på en lysbryter. Dagene går fra sort til solskinn. Stine finner roen i seg selv. Hun får et nytt, indre mot til å ta fatt på hverdagen og livet sitt. I tillegg går hun i terapi for å lære å takle problemer som for de fleste andre synes ubetydelige. Hun lærer å stoppe opp og tenke seg om, vurdere hvordan hun skal reagere og handle når det oppstår problemer i hverdagen.

I 2007 blir hun gravid og må slutte med medisinen fordi den kan skade fosteret. Men verden går ikke i sort igjen. Ingen kan si sikkert hvorfor hun føler seg så lett til sinns uten medisinen, men sannsynligvis er det hormonene i kroppen, ifølge legen.

Hjelper andre

Og da lille Sivert kommer til verden, blir han solen i livet hennes. Selv om kjærligheten mellom Stine og barnefaren har tatt slutt, fortsetter de som venner og samarbeider godt om sønnen som er midtpunktet i livet deres.

Vi er tilbake i huset til Stine i Fetsund. Alissa og Knerten bjeffer og logrer med halen når de skjønner at matmor skal ut. Stine kaster en pinne som lander på gresset. Alissa og Knerten tar hintet og løper om kapp mot pinnen. Slik kan de holde på å leke seg i det uendelige.

Stine har fortsatt masse energi og overskudd, men i dag bruker hun det til noe godt. Hun har skrevet blogg om diagnosen sin og har laget egen hjemmeside for dem som har ADHD. Siden har mailboksen hennes blitt fylt av mange hjerteskjærende historier. Noen av dem ligner hennes egen. Andre har forskjellige historier å fortelle. Stine blir like rørt hver gang hun leser dem. Hun sammenligner alle dem som skriver til henne, med sommerfugler.

- Vi som har ADHD, er fargerike mennesker, fulle av energi og kreative til tusen. Alt vi opplever, er forstørret og forsterket. Våre reaksjoner blir ofte ekstreme og brå. Men vi er ikke gale, bare unike og fargerike - akkurat som sommerfugler.

 

Samleside: Flere reportasjer fra Norsk Ukeblad

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!