– Din omsorg har betydd alt for meg!

Vi kårer Verdens beste mamma!

Malin Johansen var ikke i tvil om at hun har den beste mammaen som finnes, og nominerte derfor sin mor, Inger-Lise Johansen (62), i Norsk Ukeblads store mamma-konkurranse. Inger-Lise gikk av med seieren, og vant et cruise i Middelhavet med Norsk Ukeblads reiseklubb!

Allerede fra det øyeblikket Malin meldte sin ankomst til denne verden, har det vært ualminnelig sterke bånd mellom mor og datter. Og det var da heller ingen vanlig hverdag den dagen Malin Johansen slo øynene opp for første gang:

Den 26. august 1985 høljer regnet ned i Fredrikstad, med flerrende lyn og buldrende torden som dramatisk akkompagnement. Det er som om værgudene selv vil fortelle at dette skal bli alt annet enn et A4-liv.

Selve fødselen blir heller ikke alminnelig: Inger-Lise Johansen, som den gang allerede er mamma til Jeanette (13) og Trine (9), befinner seg på sofaen i stuen da vannet helt plutselig går.

Da hun og ektemannen kommer frem til Fredrikstad sykehus, etter en dramatisk biltur, oppstår nye komplikasjoner på fødestuen: Morkaken har satt seg fast, og Inger-Lise må legges i narkose. Først flere timer etter fødselen er hun i stand til å holde det lille, nyfødte vidunderet i armene sine: En liten, skjønn datter på 2650 gram og med de klareste, blå øynene hun noen gang hadde sett.

På grunn av den tøffe fødselen blir Inger-Lise værende på sykehuset lenger enn normalt. Hennes to andre døtre henger ivrig rundt både henne og det nyfødte barnet. Denne sommeren går den svenske fjernsynsserien Vi på Saltkråkan på norsk TV, og døtrene er ikke i tvil om hva det nyfødte barnet skal hete: «Hun må hete Malin!» hoier de fornøyd til mammaen sin.

Og slik blir det...

Stille, blek og svakelig

Så reiser mor og barn fra sykehuset, og etter få dager blir det travel hverdag igjen hjemme.

Men det er noe ved det lille vidunderet som gjør den nybakte trebarnsmoren urolig: Malin vil ikke ta til seg næring. Hun er så stille, så blek og svakelig.

Hun er på hyppige legebesøk med datteren. De får høre at alt er normalt, og at det vil gå seg til. Men Inger-Lise blir ikke rolig. At datteren gjentatte ganger får lungebetennelse og urinveisinfeksjoner, gjør henne stadig mer desperat.

Først etter flere måneder med våkenetter og fortvilelse, får familien svar. Det blir tatt røntgenbilder av lungene til Malin etter en lungebetennelse, og da oppdager man at det er noe som er alvorlig galt med den lille jenta.

Inger-Lise glemmer aldri telefonoppringningen som kommer en torsdag ettermiddag i januar 1986. Hun står på badet og vasker tøy da hun må løpe til for å ta telefonen. Det er fra Fredrikstad sykehus.

«Vi frykter at det er noe feil med hjertet til Malin», sier stemmen i den andre enden.

Inger-Lise kjenner kvalmen og redselen som en ilende angstkule gjennom kroppen. Hun må sette seg ned. Det svimler for henne. Hun klarer ikke å holde tårene tilbake.

«Nå mister jeg Malin», sier hun stille til seg selv.

Noen dager senere er det Rikshospitalet i Oslo som får ansvaret for den lille jenta. Der bekreftes mistanken: Det viser seg at vesle Malin lider av en hjertesykdom som heter Fallots Tetrade. Det betyr blant annet at jenta har tette blodårer til hjertet, og at hjerteklaffene ikke fungerer som de skal.

Det blir netter uten søvn. Dager med gråt. Og uker og måneder går. Familien får vite at Malin må opereres hvis hun skal leve.

Kirurgen som skal foreta operasjonen, er en klok og erfaren fagmann. Han forteller at inngrepet er krevende, men at det alltid har gått bra tidligere. Det gir en smule ro for Inger-Lise, ektemannen og de andre familiemedlemmene.

I 1987, når Malin er knapt to år gammel, står legene på Rikshospitalet i Oslo klare til å operere henne. Begge de små hjerteklaffene hennes må byttes.

Det er en alvorlig operasjon. Mamma Inger-Lise holder varlig omkring datteren, der hun sitter på fanget hennes. Den lille jenta har fått narkose, og er nesten inne i drømmeland da en sykepleier løfter barnet ut av hendene hennes, og bærer henne inn til operasjonsstuen.

Operasjonen tar nærmere åtte timer, og det er en blek og utmattet Malin de møter på ettermiddagen. Men hun lever - operasjonen har vært vellykket.

Men nye utfordringer kommer: Allerede året etter må Malin på operasjonsbordet igjen. Hun får nok en gang nye hjerteklaffer, samt at man fjerner en del forkalkninger i blodårene.

Det er en blek og sliten Malin som tre år gammel tar farvel med Rikshospitalet etter sin andre operasjon på knappe to år.

Mamma var der

Malin har i dag ingen minner fra denne tiden, naturlig nok, men hun vet at mamma var rundt henne hele tiden med sin kjærlighet og omsorg.

Malin husker derimot godt årene i barnehagen og på barneskolen:

På grunn av hjertesykdommen, blir det en hverdag annerledes enn for barn flest. Hun kan ikke være ute i kaldt vær, ei heller være med på gymtimen. Men selv om hun aldri blir mobbet eller føler seg utenfor, er det alltid godt å komme hjem til mamma som lytter og trøster hvis ting er vanskelige og hun trenger noen å prate med. At mamma gjerne serverer henne varm kakao med krem på, gjør disse stundene ekstra trygge og gode for den lille jenta.

I 1995, da Malin er ti år gammel, må hun nok en gang på operasjonsbordet. En ny hjerteklaff skal opereres inn. På ny er det et mange ukers opphold på Rikshospitalet i Oslo som venter.

Malin er oppspilt - og veldig redd. Og fordi hun er så engstelig for det som skal skje, blir hun ofte oppfarende og sint. Det går nesten alltid utover mamma. Men mamma Inger-Lise reagerer som hun alltid har gjort. Hun stryker datteren over håret og roer henne. Hun skjønner så inderlig vel hvor urolig og redd jenta hennes er.

Og også denne gangen er operasjonen vellykket - heldigvis.

Et barn som dør...

Årene går, og Malin kommer i tenårene. Hun får kjærester, og lever et vanlig ungdomsliv, selv om hun må ta det roligere enn ungdom flest. Hun blir fort sliten og trett. En gang i fremtiden ønsker hun å gifte seg og få barn.

Fastlegen hennes og ekspertisen på Rikshospitalet forteller skånsomt at det kanskje ikke er så selvsagt at hun kan bli mor. Kroppen hennes vil kanskje ikke tåle den påkjenningen det er å gjennomføre en graviditet. Men de sier ikke at hun ikke kan få barn...

18 år gammel blir Malin gravid. Det er glede og stor forventning, men også engstelse. Både Malin, Inger-Lise og resten av familien tenker: «Vil nå dette gå bra?»

De første månedene av graviditeten forløper alt normalt. Men så blir Malin veldig slapp og dårlig. Dermed blir det mange besøk på sykehuset.

Og så - allerede i svangerskapsuke 23 - får Malin veer. Fødselen er i gang. Legene forsøker å holde fosteret tilbake, og makter å utsette fødselen med to døgn.

Sent på kvelden, den 1. mai 2004, kommer en liten gutt til verden på Fredrikstad sykehus. Malin har allerede bestemt seg for navn. Han skal hete Victor. Gutten veier kun 550 gram, og legene løper straks av gårde med ham og legger ham i kuvøse. Her pakkes han inn i sølvpapir for at han skal holde på kroppsvarmen.

Malin og de andre familiemedlemmene får ikke holde ham. De kan bare få kontakt med ham ved å kikke inn i kuvøsen, godprate med ham gjennom en vegg av glass.

Han er så søt, så søt, men så bitte liten. Det er som om han blir helt borte under sølvpapiret og den ørlille luen han har på hodet. Selv om legene forteller at situasjonen er ytterst alvorlig, de sier skånsomt at Victor har lunger som knapt er utviklet, så vil liksom ikke Malin og Inger-Lise høre på de ordene. De står ved kuvøsen og nærmest puster liv i den lille kroppen.

Allerede samme dag som den lille gutten fødes, blir han operert. Og operasjonen blir faktisk utført av den samme kirurgen som har operert Malin tre ganger tidligere.

Timer og dager går. Malin og Inger-Lise sover knapt i denne perioden.

Syv dager gammel blir Victor døpt. Det skjer mens han ligger i kuvøsen. Intet øye er tørt når sykehuspresten foretar den gripende og høytidelige handlingen. Det er helt stille i rommet når det skjer. Ingen orker å si høyt det alle frykter ...

Men noen dager senere ebber livet ut. Victor får bare 13 dager på jorden. Det blir fødsel, dåp og død på knappe to uker. Det er ubegripelig vondt. Malin, Inger-Lise, pappa, søsknene, familie og venner: Ja, alle sammen holder godt rundt hverandre og gråter stille.

Måtte være sterk

Etter tapet av Victor, går Malin og familien gjennom en ufattelig tung tid. Malin får tilbud om sorgterapi, og møter hos psykolog noen ganger, før hun slutter. For det er i samtalene med mamma at Malin føler hun får den hjelpen hun trenger.

Skjønt, samtaler er det strengt tatt ikke... Malin er så langt nede at hun knapt orker å prate. Ja, hun orker så vidt å spise og drikke, hun bare eksisterer. Hun ønsker bare å dra dynen over hodet, og glemme alt. Til slutt flytter hun inn til mamma og pappa, som er utrettelige i sin omsorg. Hun klarer ikke å bo alene med alle de vonde tankene.

Så kommer begravelsen. Alt det praktiske rundt den er det mamma Inger-Lise som må ta seg av. Hun bestemmer kiste, hvilke sanger de skal ha... ja, det er hun som ordner med alt. Malin orker knapt å møte i selve begravelsen.

I denne tiden er mamma rundt henne konstant. Hun stryker henne på kinnet og over håret, og trøster tålmodig når Malin gråter sine tårer.

Inger-Lise selv er sterk. Eller rettere sagt: Må være sterk. Men når hun er for seg selv, kommer også hennes tårer. Men de gråtes i enerom.

I år er det ti år siden de mistet Victor. Inger-Lise har i alle år besøkt graven jevnlig, og passer på at det alltid står friske og vakre blomster der.

En prins ankommer

Fem år etter tapet av Victor, blir Malin igjen gravid.

På ny er det spenning, forventning - og dyp engstelse hos Malin, Inger-Lise og de andre i familien.

Men denne gangen blir Malin fulgt enda tettere opp av ekspertisen. Hun møter tidlig til kontroll og følges opp én gang i uken. Mamma Inger-Lise er ofte med.

Malin tar det veldig med ro, og denne gangen klarer hun å bære barnet nesten helt frem til termindato. Det blir en gutt denne gangen også. Han får navnet Fillip.

Malin er overlykkelig når gutten legges på brystet hennes. Og den første til å gratulere den stolte mor er selvsagt mamma Inger-Lise.

Hennes varme smil og gode klemmer får Malin til å gråte gledestårer. Hun er så lykkelig, så takknemlig og så sliten at tårene bare fortsetter å renne.

Inger-Lise må også gråte noen tårer. Hun stryker Fillip, hennes femte barnebarn og familiens lille prins, over det lille håret, og holder på å sprekke av lykke.

Allerede kort tid etter fødselen blir Malin alene om omsorgen for Fillip. For å få hverdagen til å gå i hop, er hun avhengig av mammas støtte. Ikke minst når det gjelder barnepass.

- Og mamma sier aldri nei uansett hva man spør om, forteller Malin.

Derfor ble både hun, søstrene og barnebarna nærmest panikkslagne da Inger-Lise i januar i år plutselig ble alvorlig syk. Også Inger-Lise, da, som aldri hadde vært syk tidligere.

- Vi fikk panikk. Vi trodde vi skulle miste henne. Det var helt grusomt å se henne så syk. Jeg tror aldri jeg hadde klart å takle å miste henne, sier Malin.

Inger-Lise svarer:

- Ja, det var ganske skummelt. Jeg våknet en morgen og klarte ikke å komme ut av sengen. Etter mye om og men fikk jeg satt meg opp, men fikk ikke på meg skoene, og klarte ikke å stå oppreist. Jeg lå i fosterstilling på baderomsgulvet da ambulansen kom.

Etter en rekke undersøkelser på sykehuset, og mange uker i fryktelig uvisshet, viste det seg at Inger-Lise hadde fått et virus på balansenerven. Men etter noen uker var hun den samme, gamle Inger-Lise igjen.

Alle i familien kunne puste lettet ut: Umistelige Inger-Lise var ikke alvorlig syk likevel.

Bare hun og jeg!

- Du skjønner, mamma har tid og omtanke for alle, hun. Hun er verdens beste mor også for søstrene mine, og verdens beste bestemor til alle barnebarna sine. Men nå har vi lært at vi må la henne få noen pauser, i hvert fall av og til, sier Malin med et stort smil,

Gleden var stor da mor og datter fikk vite at de vant Norsk Ukeblads Verdens beste mamma-konkurranse, der premien var et flott cruise i Middelhavet.

- Er det én som virkelig fortjener en slik tur, så er det mamma. Hun fortjener så inderlig vel å komme seg bort litt og ta vare på seg selv for én gangs skyld, sier Malin.

Og med et stort smil tilføyer hun:

- Jeg skal be henne slå av mobilen når vi seiler over Middelhavets blå bølger. Jeg vil nemlig ha henne helt for meg selv. Det skal bli herlig, det!

Og herlig ble det: Åtte dager på en luksuriøs cruisebåt som tok dem fra land til land.

- Dette var første gang mamma og jeg reiste på tur alene, og vi har kost oss veldig!

Denne saken ble første gang publisert 11/07 2014, og sist oppdatert 03/05 2017.