TØFT VALG: - Det var intet enkelt valg å operere bort brystene, men det var et riktig valg. Vi er blitt tryggere. Engstelsen for at vi kan bli alvorlig syke av brystkreft, er ikke der lenger, sier Anett og Åse. © Foto: Anne Elisabeth Næss

DEN GANG DA: Åse med lille Anett på fanget. Et herlig minne fra begynnelsen av 1970-tallet. © Foto: Privat

«Det er ikke en muskelknute, likevel, Anett. Det er kreft. Jeg har eggstokk-kreft ...»

Anett Solheim (43) glemmer aldri telefonbeskjeden hun fikk fra mamma Åse høsten 2008. Mammas stemme var rolig, vennlig og behersket, som alltid, men hun følte likevel mammas redsel og fortvilelse bak de nøkterne ordene.

Etter samtalen ble Anett akutt kvalm og svimmel. Hun måtte sette seg ned på en stol, og der ble hun sittende lenge, redd, rådvill og fortvilet. Mamma Åse var jo så ungdommelig, sprek og glad. Dessuten hadde hun vært hennes beste støttespiller gjennom alle år. Mamma kunne jo ikke bli alvorlig syk nå, eller i verste fall dø fra henne.

Det siste månedene hadde mamma vært plaget av smerter i underlivet, men Anett hadde ikke vært spesielt engstelig. Åse hadde da også beroliget henne. Det var bare snakk om en muskelknute. Fastlegen hadde fortalt henne det. En bagatell, egentlig. Noe hun snart skulle få fjernet på det lokale sykehuset med en kjapp og enkel operasjon.

Men så viste det seg altså at det ikke var en muskelknute likevel ...

Mamma trår til!

Sommeren 2014: Norsk Ukeblad møter mamma Åse og datteren Anett en vakker solskinnsdag på terrassen hjemme hos Anett i sentrum av Porsgrunn. Hun serverer is, jordbær og kake, og det er en glad og munter tone mellom mor og datter. Ja, Åse virker så ungdommelig med sitt glade smil og lange utslåtte hår at man ved første øyekast kunne mistenke dem for å være søstre.

- Mamma har alltid vært positiv og blid - og veldig sprek. Hun har jo aldri vært syk. Derfor var det så tøft, og så totalt uventet, å få beskjeden om at hun hadde fått eggstokk-kreft, sier Anett og minnes dagene i oktober 2008, da moren ble innlagt på Radiumhospitalet i Oslo til operasjon.

Både Anett, hennes ni år yngre søster Maria og resten av familien var på jevnlig besøk på sykehuset den høsten.

Operasjonen var heldigvis vellykket, men Åse måtte gå på en lengre cellegiftkur i etterkant. Også etter at hun kom hjem til Porsgrunn.

- Men selv om mamma var uvel, kvalm og slapp i denne perioden, sto hun på for sine nærmeste, sier Anett, og sender moren et varmt blikk, før hun fortsetter:

- Jeg er mor til Sara, som er ni år gammel. Jeg arbeider i barnehage, og mannen min jobber som oljearbeider i Nordsjøen. Innimellom er det vanskelig å få hverdagen til å gå i hop når han er ute på jobb. Da er mamma der bestandig for meg, ja, selv når hun selv var syk, som barnevakt og sjåfør. Og da jeg selv var syk en periode, handlet hun mat for meg, var «sykepleier» - og kom med Norsk Ukeblad på døren! Jo, hun er virkelig en fantastisk mamma.

Mamma Åse ler litt, før hun sier:

- Jeg vil jo gjerne at jentene mine skal være selvstendige og klare seg selv, men trenger de hjelp, er det klart jeg stiller opp. Man stiller jo opp for dem man er glad i. Det er en selvfølge!

En enkel blodprøve

Åse og Anett forsyner seg med jordbær, og minnes på ny de dramatiske dagene på Radiumhospitalet for snart fire år siden.

Selv om operasjonen var vellykket, hadde Åse rett i forkant av operasjonen blitt spurt av en lege om hun ønsket å sjekke om hun hadde en mulig genfeil. Til det trengtes kun en enkel blodprøve.

Åse takket, etter en kort betenkningstid, ja til tilbudet, og fortalte døtrene om valget hun hadde tatt ...

Fire måneder senere fikk Åse svaret: Det viste seg at hun hadde en genfeil som heter BRCA1. Legen kunne fortelle at denne genfeilen med 70 prosent sikkerhet også ville gi kreft i brystene - og at det er 50 prosent sjanse for at hun kunne føre denne genfeilen videre til neste generasjon.

- Det var tøft. På kort tid snus livet trill rundt: Først eggstokkreft - og så altså store sjanser for å utvikle brystkreft. Og, enda verre, denne genfeilen kunne også mine døtre Anett og Maria være bærere av.

Det blir mange samtaler dem imellom.

For igjen er det, som alltid, de tre: Mamma Åse og hennes to døtre.

I oppveksten var det mamma Anett og Maria forholdt seg til. Pappa var ute på jobb og nesten aldri hjemme. Og da foreldrene ble skilt, da Anett var 19 år, flyttet han nordpå, og kontakten ble enda sjeldnere. For tre år siden døde han.

De to døtrene husker fra ungdomsårene hvordan flotte Åse jobbet og sto på for at de skulle klare å beholde barndomshjemmet. Det var tøffe tak, men mamma klarte brasene. Nå gleder de seg over at mamma har fått en samboer, har det godt og har fått en bedre økonomi.

Et alvorlig valg

Åse og døtrene snakker mye sammen om genfeilen BRCA1 i månedene etter at hun har fått vite at hun er en bærer. Det er skremmende og vondt, samtidig som det på et vis er godt

å vite.

Døtrene selv står overfor et alvorlig valg: Skal også de teste seg?

De tenker på generasjonene etter dem - og de kvinnene som gikk foran dem. Hvor mange har vært bærere, uten å vite?

Åses farmor døde i 1940, rett før krigen brøt løs, bare 47 år gammel, og tre år før hun selv kom til verden. Farmorens tidlige død ble aldri snakket om, den gang var jo kreft tabu, men i ettertid har Åse forstått at det var kreft farmoren døde av. Hun har nok etter all sannsynlighet vært en bærer av denne genfeilen ...

I dag kan vi jo heldigvis snakke om kreft, og så vet vi så mye mer. Og det er jo et fremskritt, tenker Åse.

Etter å ha tenkt nøye gjennom alternativene, og etter en lang prat med samboer og døtre, velger Åse å operere bort brystene. I etterkant får hun operert inn et implantat av silikon og saltvann. Begge deler er vellykket.

Lys fremtid

Ikke lenge etter at mamma Åse fikk svar på sin gentest, bestemte Anett og søsteren seg for å ta testen.

For dem ble det også fire måneder med nervepirrende venting.

Og svaret: Maria har ikke genfeilen, men Anett har!

- Det er snart litt over to år siden, men det føles som det var i går. Det var tøft, og det ble noen tårer. Jeg var jo bare litt over 40 år, og fortsatt en ung kvinne, sier Anett.

- Så innerst inne hadde du bestemt deg for å fjerne eggstokker og bryster med en gang du fikk beskjeden? spør mamma Åse.

- Jeg hadde noen praterunder med mannen min og med deg, som du husker, men ja, jeg hadde nok allerede bestemt meg. Og det var datteren min Sara som er årsaken til valget mitt. Tanken på at hun skulle oppleve at jeg skulle bli alvorlig syk, eller i verste fall dø fra henne tidlig, ville jeg ikke risikere, sier Anett, som i motsetning til moren ikke var like heldig med brystimplantatene. Hun måtte gjennom flere operasjoner.

Men i dag fungerer det bra, selv om hun kan kjenne at det strammer litt vondt rundt implantatene når hun har tunge løft i jobben som barnehageansatt.

- Vi har snakket mye sammen underveis, og i dag er vi overbevist om at vi har tatt det riktige valget. Men det at ektemann og samboer har støttet oss i våre valg, betyr selvsagt veldig mye, sier de.

Mor og datter ser på hverandre og ler godt i sommervarmen. Og vet, etter all sannsynlighet, at de vil nyte mange somre sammen i årene som kommer.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!