DØENDE: Fredrikke Lindaas har uhelbredelig kreft. I kveld kan du møte henne i TVNorges serie På liv og død. © Bjørg Hexeberg

Hun er bare 49 år. Kreften stjeler livet fra henne. Hun har to barn, 19 og 25 år gamle Lea og Marius. Alle ville skjønt det hvis hun var bitter. Frustrert. Fortvilet. Lei seg. Rasende. Selvsagt er hun det.

 

Men jeg møter en glad dame.  Hun ser på meg med et himmelblått blikk. Hun unnskylder at hun blir sittende når jeg kommer inn til henne. For hun klarer ikke reise seg. Bena er hovne og store som tømmerstokker. Lymfødem. Om en liten time drar hun av seg luen, bare for å vise meg det fine håret som vokser frem. Men hun fryser. Derfor luen.

 

Vi er på rom 330 på Hospice Lovisenberg i Oslo.
- Jeg har avfunnet meg at det er slutt nå. Snart, sier ­Fredrikke Lindaas fra Oslo.
Så spør hun:
- Når kommer denne artikkelen på trykk?
- Den tredje uken i januar.
- Det skal holde hardt ¿

 

Takket nei til behandling



For et halvt år siden hadde hun vært villig til å vedde på at hun ikke hadde vært her nå. På hospice, med rullestol og rullator, og med en morfinpumpe rundt halsen. Den skjuler hun med et fargesprakende skjerf.
- Jålete? Ja, til det siste! Det er en del av selvoppholdelsesdriften, smiler hun og takker ja til å sminkes litt før vi tar bildene.
- Jeg vil gjerne få litt hjelp til å vise hvor fin jeg kan være. Jeg liker å sminke meg og gjør det nesten hver dag. Ihvertfall når kjæresten min kommer, sier hun.

 

Fredrikke har aldri vært gift. Men hun har hatt en kjæreste de tre siste årene. De ble aldri samboere. 
- Og nå har det i hvert fall ingen hensikt å flytte sammen, sier hun.
Etter tre runder med 24-timers cellegiftkurer takket hun nei til å fortsette behandlingen.
- Det var tøft, og jeg ble så syk. Jeg orket rett og slett ikke. Men det var en vanskelig avgjørelse å ta, man håper jo på et mirakel. Men jeg vil heller gjøre det beste ut av de dagene jeg har igjen. 

 

- Vet du, i går klarte jeg å få på meg skoene selv. Det ga meg en skikkelig jippifølelse. Jeg ble så jublende glad. Den samme følelsen får jeg når jeg klarer å komme meg over i sengen selv. Og når jeg kommer meg ut og får meg en røyk. Den ene røyken smaker så vidunderlig. Alt dette var selvfølgeligheter før. Det ga ingen gledesfølelse i det hele tatt. Nå gir det dagene mening.

 

Spreke joggere


- Jeg ville så gjerne vært her lenger for ungene mine. Lea, den flotte datteren min, og Marius, verdens fineste sønn. De er store og vil klare seg. Det er jeg sikker på. Men det er tidlig å miste mammaen sin. Livet er ingen selvfølge. Jeg har avfunnet meg med det, sier Fredrikke.
Når disse ordene sies, kommer reaksjonen. Såre hulk fyller rom 330. Nå er hun bare mamma. Ikke en tapper pasient. For hun vet at det er så mye i barnas liv hun aldri kommer til å få være en del av.

 

I morges, da hun satt i sin elektriske sykeseng, fikk hun  øye på noen joggere. Og dette har hun aldri ønsket før: At hun kunne løpt sammen med dem. Rart, hun som aldri har likt å løpe. Men nå, når hun nesten er ute av stand til å gå, får hun plutselig veldig lyst til å løpe.

 

Så ser hun flere springe til bussen og blir litt misunnelig på dem også.
- Så fint det hadde vært. Å ha noe som ventet på meg. At noen trengte at jeg kom på jobb. At min innsats var viktig for andre. Jeg slutter ikke å ønske det, her jeg ligger.
Fredrikke jobbet 15 år i en stor tekstilbutikk i Oslo, før det ble et langt løp med vikariater i renholdsbransjen. Egentlig så hun på det som en stasjon på veien videre til noe annet. Hun ville mer, så hun gikk datakurs på Nav, og drømte om jobb på barnekunstmuseet.

 

Regnestykke over livet



- Da jeg var i frisk, var det viktig for meg å føle meg nyttig. Jeg søkte mange jobber, men det ble ikke.
- Hvis du spør folk som kjente meg da jeg var frisk, ville de nok si at Fredrikke er en sånn som ordner opp: «Jeg kan fikse det, ikke tenk på det, den tar jeg», sånn var jeg. Nesten selvutslettende.

 

Da hun ble syk og innså at ingen medisin i verden kunne hjelpe henne, stilte hun spørsmålet: «Hva har du egentlig bidratt med til fellesskapet, Fredrikke? Har du gitt barna dine nok kjærlighet?»
- Så summerte jeg opp alle jobbene jeg har hatt, og kom til at det var ikke så verst. Så spurte jeg barna¿ Å fortelle barna mine at jeg skal dø,  var det vondeste. Hvilke ord passer da? Jeg kom til at det ikke finnes ord som lindrer den smerten. Så jeg sa: «Jeg har vært hos legen, og jeg har dessverre fått en dårlig prognose.» Så sto vi lenge og klemte hverandre. Det var ikke mer å si.

 

I 2011 fikk hun diagnosen under­livskreft. Hun gjennomgikk kurer og stråling, og rett før jul fikk hun meldingen om at hun var symptomfri. Hun følte seg frisk, og hele 2012 jobbet hun og gikk på forskjellige kurs. Rett før jul i 2012 var hun på kontroll, og da ble alt forandret. Kreften var over alt.
- De tøffe cellegiftkurene gjorde at jeg mistet alt hår, vipper og bryn, og jeg følte meg som en zombie. Da håret kom tilbake, følte jeg meg fin igjen. Å miste håret var noe av det verste. Jeg visste ikke at det hadde så mye med min identitet å gjøre. Hver gang jeg så meg selv i speilet, ble jeg minnet på at Fredrikke var blitt en annen. Noen ganger var det umulig ikke å gråte. 

 

Planer og sanger



Så drar hun av seg luen.
- Se, jeg er blitt grå. Egentlig har jeg en tykk, fin, svart manke.
- Jeg tror at noe av grunnen til at jeg tar det at jeg skal dø så greit, er at jeg mistet faren min for to år siden. Pappa ryddet skikkelig etter seg, og det samme har jeg gjort. Skrevet testamente og planlagt alt ned til minste detalj. Det er en lettelse. Alt jeg vil si, er sagt. Jeg har et godt forhold til alle: Mamma, barna og kjæresten. Det er viktig.

 

Så finner hun frem en liten bok. Hennes dagbok.
- Når det vonde og skumle er skrevet ned, blir det litt mindre vondt og skummelt.
Men hun er nøye med å notere hverdagsgledene også. Her har hun også skrevet sangene hun ønsker i begravelsen. 
- Det handler om å leve synes jeg er så fin, sier hun. Og så begynner å synge:
- Det handler om å leve, det handler om å gi, det handler om å elske ¿ 

 

I kveld kan du møte Fredrikke i TV-serien På liv og død på TVNorge kl 20.30.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!