– Jeg savner henne hver dag

Navnet hennes står fortsatt på dørskiltet inn til leiligheten på Grünerløkka i Oslo. Marius, Maria og Soad. Sistnevnte omkranset av et hjerte.

Men det er bare pappa og Maria (3) som bor her nå. Soads latter fyller ikke lenger leiligheten, farger den ikke lenger med liv. Det gjør imidlertid Maria.

- Nå kommer de!

Store, brune barneøyne titter mellom sprinklene og nedover trappen fra fjerde etasje. Raske, små føtter tripper ivrig. Vi rekker å få et glimt av den friske sommerkjolen som smetter inn døren. Like fort som hun forsvant, er hun tilbake.

- Mamma er i himmelen.

Hun smiler seg inn i hjertene våre før vi rekker å trykke pappas hånd. Mens vi gjør det, har hun sklidd ned på gulvet og klamrer seg fast til pappas stødige ben.

Ledestjernen

Maria viser vei inn i den koselige, åpne leiligheten. Vinduene uten gardiner slipper inn mye lys. I parketten er det et fem centimeter langt spor etter en gardin­krangel Marius (36) og Soad hadde, den gangen da uviktige ting fortsatt føltes viktige:

- Marius, vi må ha gardiner, du skjønner det?

- Nei, det skjønner jeg ikke i det hele tatt. Gardiner er stygt, og jeg elsker alt lyset i leiligheten. De gardinene kan du bare glemme.

- Hæ, glemme?

- Jepp, glemme.

- Marius, nå hører du på meg!

- Hører godt jeg, du trenger ikke å skrike.

- Marius, hør da!

- Jammen, herregud da, jeg hører jo.

- Marius!

- Ja.

- Vi må ha gardiner! Naboene kan jo se busene til Maria!

- Tørk nesa hennes oftere, da. (Fra bloggen «Maria og pappa»)

En orkidé og tilhørende potte kastes i gulvet. Selv om Soad var den snilleste og mest hjertevarme, hadde hun temperament!

Marius trekker forsiktig på smilebåndet. Han lukker øynene et par sekunder. Angeren kan komme nettopp av slike minner. Skulle han ikke bare latt henne henge opp de gardinene?

Maria lar ikke pappa være lenge i tanken. Hun kommer ut med kjolen over hodet og ler, slik bare et ubekymret barn kan. Pappa ler med.

Snart har hun på seg rosa parykk. Snart rosa øreklokker. Og snart har hun på seg tre kjoler samtidig.

De har det fint her, pappa og Maria. De har hverandre.

Året er 1995. Det første møtet mellom Marius og Soad finner sted på Burger King. Han har fått sin første jobb i Oslo. Det er første arbeidsdag. Han er 21 år. Hun står med ryggen til, så snur hun seg.

«For en vakker jente!» er det første han husker at han tenkte. Siden blir det flere minner.

Møtes igjen

De tilbringer tid sammen på jobben, men ikke så mye utenom. Hun er født og oppvokst i Norge, men familien er muslimer fra Marokko. Hindrene viser seg snart å være høyere enn de unge hadde sett for seg. Det er Marius som tar avgjørelsen. Det blir for ­vanskelig.

Årene går, de ser hverandre sporadisk og tilfeldig. Marius har ny kjæreste, og Soad skal gifte seg i Marokko. Det er planen. Men etter seks år møtes de på nytt, og det er da de skjønner det. De skal være sammen. Marius konverterer til islam. Soad blir gravid og de gifter seg.

10. april 2008 kommer ønskebarnet til verden, etter en litt trøblete start. Den lille setter seg nemlig fast. Til slutt kommer hun ut med et skikkelig bananhode.

«Jeg finner aldri en lue som passer til det hodet der,» er det første pappa tenker.

Bananhodet blir til et normalt hode i dagene som går. Den lille familien kommer hjem. De er lykkelige.

Seks uker etter fødselen begynner den nybakte mammaen å føle seg dårlig. Hun får en rar smak i munnen. Smertene sniker seg frem i skuldrene. Soad begynner å snakke rart. De tror det er ettervirkninger fra fødselen, og etter hvert kommer de seg til sykehus. Det viser seg at Soad har en svulst i hjernen på størrelse med en mandarin. Den er ondartet. En sjelden form for kreft.

Hun blir operert ved nevrokirurgisk avdeling på Ullevål. Etterpå venter seks tøffe uker med stråling. Og mange tøffe uker etter det igjen. Soad er ved godt mot. Hun er optimisten i familien. Marius gruer seg til hver eneste kontroll. På parets ettårsbryllupsdag 11. november er de igjen på sykehuset.

De setter seg ned. Marius kjenner hjertet banke. Hardere.

«Nå har jeg gode nyheter. Strålingen har fjernet alt,» forteller legen.

Lykken tar igjen bolig i Seilduksgata på Grünerløkka. Håret til Soad kommer tilbake. Alt synes å gå den rette veien.

Men sommeren 2009 får Soad vondt i den ene hoften. Smertene gnager henne, og hun klarer til slutt nesten ikke å gå. De frykter det verste, selv om legene hadde sagt at denne krefttypen ikke sprer seg til skjelettet. Det er så godt som umulig. Men smerten er virkelig nok for Soad.

En lykkelig kveld

En solskinnsdag 23. august:

Noen få dager før Soad skal inn på sykehuset til en ny sjekk, blir paret overrasket av venner som steller i stand overraskelsesfest på Hovedøya. Soad og Marius får den bryllupsfesten de alltid drømte om, men aldri rakk å arrangere. Marius er så takknemlig for at de fikk denne dagen og kvelden sammen:

Vi står på stranden og holder rundt hverandre. Ingen vil slippe, vi vet at dette er noe magisk. Kanskje den siste magien vi skal få oppleve. Slipper vi nå, mister vi alt. Mister denne stunden der kjærligheten ikke kan bli sterkere. Jo, den kan bli sterkere. Mammaen min, roper hun. ­Pappaen min. Mariaen vår.

Du tørker bort tårene mine og kysser meg. Forteller meg hvor lykkelig du er. Jeg har aldri sett oss lykkeligere.

(Fra bloggen)

Soad svever denne dagen. Landingen blir knallhard.

Undersøkelsene viser at den samme krefttypen hun hadde i hjernen, har spredd seg til skjelettet. Legene har bare sett ett lignende tilfelle på 25 år. Det finnes ingenting de kan gjøre.

Den siste tiden blir vond. Legene får ikke kontroll over smertene. Soad begynner å hallusinere, og Marius må skjerme datteren. Maria skal ikke huske moren slik. En drøy måned senere er det over.

28. september. Det er morgen. Solen skinner. Kulden begynner å merkes i halsen. Luften er skarp. Det skal bli en flott, klar høstdag ute. Inne på sykehuset ligger Soad helt stille i sengen sin. Hun har antydning til et lite smil om munnen.

De er der alle sammen. Soads mamma gråter. Marius gråter.

Alt stopper opp. Marius faller fritt. Totalt utmattet og uten søvn i flere døgn segner han om i sengen når han kommer hjem fra sykehuset. Vil bare sove. Men det går ikke det heller.

I dagene etterpå er han så langt nede som det er mulig å komme. Maria ligger i sengen og roper på mamma. Han tenker at han ikke orker dette lenger. Men det er ikke noe alternativ. Han har Maria. Han må reise seg. Små steg, små prosjekter. Gradvis vender han tilbake. Marius begynner å skrive. Det blir en blogg, «Maria og pappa».

- Pappa, mamma er død.

- Ja, Maria, mamma er død. Hun var syk og døde fra oss.

- Pappa, var du lei deg?

- Ja, jeg var veldig lei meg, Maria, pappa gråt og gråt.

- Da trøstet jeg deg, pappa, ikke sant?

- Hm, ja, på en måte trøstet du meg, vennen. Vi trøstet hverandre, tror jeg.

- Pappa, det er lov å være lei seg?

- Det er lov å være lei seg, Maria. (Fra bloggen)

Marius sier det har vært terapi å skrive. Han ville samle minnene, slik at de ikke skulle glemme Soad. Nå blir også historien til en bok som kommer ut 28. september. Hovedfortellingen er til Maria.

- Jeg vet det kommer en dag da hun vil ønske å bli bedre kjent med moren sin, sier Marius.

Han er bevisst at det må være en ­balansegang. Han vil ikke dytte det på henne.

- Man skal ikke dyrke sorgen heller. Livet må gå videre. Det gjelder for meg også. Nå har jeg levd ­intenst i dette det siste året.

Marius sier det fortsatt går veldig opp og ned, men at han fra nyttår skal forsøke å ta noen skritt videre. Legge noe bak seg.

- Det er de små tingene som er viktigst nå. Soad var veldig flink til å sette pris på hverdagslivets små gleder. Jeg føler at jeg er blitt flinkere til det selv. Når vi har en fin dag eller får en fin opplevelse, forsøker jeg å fryse øyeblikket i hodet mitt. Jeg setter større pris på det nå, fordi jeg ikke tar det for gitt. Det fine ligger ofte rett fremfor deg.

Takknemlig

- Jeg savner Soad hver dag. Hele tiden. Men jeg har jo Maria. Hun har så mye glede i seg. Hun er kosete og tillitsfull og har masse humor. Jeg ser mye av personligheten til Soad i henne.

Marius sier at livet blir bra igjen selv om du opplever det vanskeligste. Han føler han har mye å være glad for.

- At vi fortsatt kan bo her i denne leiligheten og at vi har så mange fine folk rundt oss, familie og venner. Det er ikke slitsomt å være alenepappa. Trenger jeg barnevakt, er det alltid noen som stiller opp.

Han klarer også å glede seg over det han hadde:

- Jeg er utrolig glad og takknemlig for de årene jeg fikk sammen med Soad, selv om jeg selvsagt skulle ønske vi fikk mange flere.

Marius ser mot vindus­karmen der Maria har hentet ned bildet av mamma. Hun løfter det over hodet, mot himmelen. Alenepappaen går over gulvet. Tar henne på fanget. De er et bra team, Maria og Marius.

Denne saken ble første gang publisert 22/09 2011, og sist oppdatert 06/05 2017.