TV-aktuelle Lisa Stokke:

Klar for nye slag

For å underholde oss TV-seere har hun latt seg gjennomhulle med piercinger, og hun har knust murstein med hånden. Nå er hun i gang igjen...

STORTRIVES: «Det store korslaget» er et eventyr å få være med på, synes Lisa. - Neste uke er det finale og da samles alle korene igjen. Det ser hun frem til. (Alle foto: Britt Krogsvold Andersen)
STORTRIVES: «Det store korslaget» er et eventyr å få være med på, synes Lisa. - Neste uke er det finale og da samles alle korene igjen. Det ser hun frem til. (Alle foto: Britt Krogsvold Andersen)
Sist oppdatert
LYKKELIG I NORGE: Da Lisa prøvde seg i Hollywood, hadde hun et kamerateam på slep, som filmet at hun kjøpte disse lekre skoene fra luksusmerket Christian Louboutin. Nå har hun lagt USA-drømmen på is. - Man må bo der borte for å lykkes, sier hun.
LYKKELIG I NORGE: Da Lisa prøvde seg i Hollywood, hadde hun et kamerateam på slep, som filmet at hun kjøpte disse lekre skoene fra luksusmerket Christian Louboutin. Nå har hun lagt USA-drømmen på is. - Man må bo der borte for å lykkes, sier hun.

Hun er lilla, lekker og lykkelig. Mobiltelefonen ber om hennes oppmerksomhet, men samtidig kommer en som er like lilla som henne selv - en mann - forbi, og det er han som vinner. De trykker hender og klemmer som gode venner som ikke har sett hverandre på lenge. Men det har bare gått en liten halvtime siden de så hverandre sist, og om én time skal de treffes igjen. Han er én av hennes syv utvalgte herrer. For Lisa Stokke (35) var ikke i tvil da hun skulle sette sammen et kor: Jeg kan ikke klare meg uten menn! I et kor. Det blir for tamt uten.

Den London-boende Tromsøjenta er i Oslo, og nå legger hun et nytt avsnitt til CV-en sin: korleder. Vi møter henne i TV 2s studio i Oslo, det er som en maurtue med sang. Vakre røster lyder fra alle kroker, i fem etasjer. Nervøse sjeler varmer stemmebånd, og i det vi tror vi har funnet et fredelig hjørne, kommer et knippe paljettkledde sangfugler flygende. De får også klemmer. Lisa skryter av deres flotte fremtoning på skjermen.

- Dere så dødsbra ut, kvitrer Lisa, og det er konkurrentene hun skryter av.

Til meg sier hun:

- Det er et så høyt nivå i år, det er helt vilt.

Da Lisa skulle velge medlemmer til sitt kor, var det én ting som var viktig: De måtte synge rent. Deretter gikk det på magefølelse og kjønn. For hun visste altså at hun måtte ha med herrer med dyp bass.

Allerede før koret var klart, hadde hun bestilt lilla hettejakker til hele gjengen. «TEAM LISA» står det med store bokstaver på ryggen.

- Det er viktig å etablere teamfølelse og samhold, forklarer hun.

Det skal nemlig noe til å kna 20 mennesker som ikke kjenner hverandre, sammen til ett lag.

- Noe av hemmeligheten er å nyte hvert øyeblikk man er med, sier hun og røper at hun bruker sin egen sceneerfaring når hun coacher laget sitt.

Hysj, Lisa!

Hennes brede erfaring har også gitt henne verdifull selvinnsikt, og med glade smilerynker ved øynene forteller hun at hun er laget slik at hun prater så lenge hun får lov.

- Derfor har jeg sagt til TV 2, og til koret mitt, at de må stoppe meg når det blir for mye Lisa. Da må de si «Lisa, hysj! Nå er det nok!» Jeg blir ikke lei meg. Jeg tåler å høre slikt. For jeg er klar over det, selv om jeg tror at jeg er blitt bedre med årene...

Det ringer fra vesken hennes igjen. Noen påkaller hennes oppmerksomhet, men vesken er stor og dyp, og innen hun har romstert gjennom papirer, pastiller og homøopatmedisiner, har den for lengst gitt opp. Hun byr på en lilla - selvfølgelig - pastill medbrakt fra London. Det er ikke akkurat helsekost, men det er ikke langt unna.

Lisa er en svoren tilhenger av at alt skal være naturlig. Beviset på at det er riktig mener hun å se på sine egne barn.

- Vår Tallulha er 2 ½ år, og har hatt feber én gang. Det varte i to dager og gikk over av seg selv. For oss er det helt uaktuelt å gi barna våre Paracet. Mange leger pøser på med febernedsettende med en gang. Vi mener den filosofien er grunnleggende feil: Man gir ikke noen noe som fikser problemet nå, men som gir alvorlige bivirkninger over tid.

Dette er en kjernesak i Lisas liv. Hun er så dreven i faget nå at hennes venner rådfører seg med henne uansett hva de feiler, eller hvilke symptomer barna deres har. De små pillene hun har i vesken nå, er for å hindre at influensaen som slo henne i seng i julen, skal få overtaket igjen. Hun er litt hes, og hosten er lei, men hun finnes ikke bekymret.

Kjeft og murstein

Sist Lisa var på TV, var hun med i «Senkveld», på Thomas Nummes lag i «Camp Senkveld». Der imponerte hun den garvede programlederen med å være blant de tøffeste. Da oppgaven var å la seg pierce, lot hun det stå til.

- Men jeg syntes det var helt forferdelig. Det var første og eneste gang jeg gikk bak kamera og kjeftet. Skikkelig kjeft, ga jeg dem. For noe så idiotisk! Dessuten var jeg livredd for infeksjoner. Heldigvis gikk det bra, og nå er hullene grodd. Når det er sagt, var det helt fantastisk å være med i serien, og det var en stor opplevelse å knuse murstein.

Lisa forteller at det normale er at man bruker år på å trene innen man kommer til stabelen med murstein. Selv fikk hun en ti minutters demonstrasjon.

- Jeg klarte det! For et kick det var. Jeg ble høy på hormoner etterpå, og da det var over, begynte jeg å gråte. Det var helt sprøtt, sier hun og forteller at det tok lang tid før det sluttet å gjøre vondt.

Etterpå meldte hennes sønn Jasper stolt følgende: «Mammaen min kan knuse vegger!»

- Jeg brukte litt tid på å justere ham der, smiler hun.

Mens Lisa er i Oslo og lager TV-underholdning, er mann og barn hjemme i London. For noen år siden flyttet familien til Oslo. Hun og mannen Tim Jolly kjøpte tomt og skulle bygge. Tim skulle være hjemme, og Lisa skulle jobbe.

- Men ingen ringte, det ble ingen jobber. Timingen var ikke riktig, sier Lisa.

Så familien dro tilbake til London, og Tim gjenopptok sin karriere. Lisa fikk et barn til, en herlig kruttønne og minikopi av seg selv, og så begynte telefonene fra Norge å kime.

- Jeg har mye morsomt på gang nå. Hun smiler hemmelighetsfullt.

Det er slik at man ikke snakker om slikt før kontrakter er signert. Men én ting er sikkert. Når Norge ringer Lisa, ringer Lisa Norge - og mamma.

- Mamma er min Mary Poppins. Hun gir avkall på sitt eget liv for at jeg skal få pleie min karriere. Når jeg er i Norge, er hun i London og drifter familien min. Den støtten jeg får fra Tim, er også helt enestående. Begge ofrer mye for at jeg skal få utfolde meg. Og det glemmer jeg aldri. Sånn sett håper jeg at jeg en gang vinner en pris, slik at jeg kan holde en takketale. Den blir til mamma og Tim.

Denne saken ble første gang publisert 27/01 2011, og sist oppdatert 02/05 2017.

Les også