Les flere spennende historier fra virkeligheten her!

I går krevde samboeren min, Marius, at jeg skulle slutte med p-pillene. Og han insisterte på at vi skulle kaste dem sammen. Jeg gikk med på det, for å unngå mas, og for at han skulle tro jeg var enig med ham. Samtidig fant jeg frem et nytt brett i smug, og tok en pille på kvelden. For å kjøpe meg litt tid.

Jeg vet at Marius har vært tålmodig lenge. Han har presset meg mye i det siste, og han har sagt at han kommer til å gå fra meg hvis jeg ikke vil ha barn. Fordi han selv ønsker så sterkt å bli pappa og være en familie. Vi har vært samboere i snart fem år, og alle vennene våre har fått barn. Foreldrene våre venter, og vi får jevnlig spørsmål om ikke vi også skal stifte familie snart.

Det er jeg som er motvillig og usikker. Vil jeg egentlig ha barn? Jeg har endelig nådd mitt mål her i livet, og stortrives med å jobbe som jurist. Jeg er 35 år, og jeg brukte noen av 20-årene mine på å bo i kollektiv, reise og jobbe her og der. Det var en deilig tid, frem til jeg begynte å studere og ble fanget av alvoret. Jeg ville gjøre det bra, og jeg gledet meg til å komme ut i arbeidslivet med en utdannelse. Underveis møtte jeg Marius, og i begynnelsen var ikke barn et tema for noen av oss.

For å være ærlig blir jeg skremt av tanken på å miste friheten min. Det å bli mamma og bli bundet til hus og hjem, frister lite. Jeg trives med lange og hektiske arbeidsdager, og jeg har en spennende jobb jeg elsker. Samtidig vet jeg at den biologiske klokken tikker. Men jeg lengter faktisk ikke etter å bli mamma, og jeg klarer ikke å fortelle det til Marius. Han har forstått at jeg har utsatt det til nå, fordi jeg ville jobbe etter endt utdannelse. Men nå har jeg ikke lenger noen unnskyldninger for å vente.

Et vanskelig dilemma

Marius har vært veldig tydelig, og sagt at det blir enten ham og barn eller ingenting. Han vil gå fra meg hvis jeg ikke vil bli mor, for da vil han være fri til å møte en annen kvinne han kan få barn med. Det har gitt meg motstridende følelser, for jeg føler at han forteller meg at jeg ikke er verdig kjærligheten hans hvis jeg ikke gir ham et barn.

Jeg innrømmer at jeg er et egosentrisk menneske. Jeg har hatt meg selv i sentrum i hele mitt liv, og jeg syntes det er vanskelig å tenke tanken på at jeg skal ta ansvar for et lite barn. På en annen side tenker jeg litt på fremtiden også. At jeg skal bli eldre uten å ha et barn rundt meg. Da vil jeg heller ikke få barnebarn. Tenk om jeg angrer på det resten av livet hvis jeg forblir barnløs!

Dette er et vanskelig dilemma for meg. Venninnene mine sier at de er misunnelig på feriene våre. De lengter etter en hel natt med søvn og drømmer om litt mer tid for seg selv. Jeg ser at de er slitne, og jeg kjenner ikke et snev av misunnelse når barna deres skriker og er trassige.

Er det slik at det å få barn egentlig er meningen med livet? Jeg har spurt meg selv om det mange ganger. Kanskje det er bare jeg som ikke skjønner hva morslykken går ut på, og ikke klarer å forestille meg det å være så nært knyttet til et annet menneske. Som attpåtil vil være avhengig av meg i lang tid.

Mens andre føder tre og fire barn, får jeg nesten angst av å tenke på å få ett barn. Jeg tenker på det hele tiden. Men jeg klarer ikke å bestemme meg. Jeg vet at jeg har forledet Marius til å tro at jeg er klar, og det har jeg dårlig samvittighet for. Men jeg er nødt til å finne svaret inni meg før jeg slutter med prevensjon. Derfor ønsker jeg enda litt mer tid.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!