Les flere spennende historier fra virkeligheten her!

Jeg husker godt første gangen jeg møtte Iselin. En mann i sponsorteamet mitt inviterte meg hjem på middag. Han presenterte meg for datteren sin. Hun var så vakker, hadde en flott kropp, og var sjarmerende og blid. Vi snakket sammen, og fant en lett og fin tone. Jeg kjente umiddelbart en sterk tiltrekning og interesse for denne søte jenta på 20 år, forteller Sander og lukker øynene.

Den gang var Sander 25 år, og nærmet seg toppen av idrettskarrieren.

- Alle ville ha en bit av meg på den tiden. Jeg konkurrerte både her hjemme og internasjonalt, og var på toppnivå innen min idrettsgren. Fremtiden så spennende og lys ut, sier han og ser forbi meg med fjerne øyne.

Iselin begynte å komme og se på mens hans deltok i konkurranser. De snakket sammen, og avtalte etter kort tid å møtes.

- Én kveld kom hun til middag, og da var det gjort. Etter noen måneder flyttet hun inn. I ettertid ser jeg at det gikk for fort, men vi var så forelsket og opptatt av hverandre, at det ikke var mulig å stå imot.

- Tenkte du noen gang på at hun ville ha deg fordi du den gangen fremsto som «fugl føniks»? Du var flott, veltrent, var en kjent person, hadde suksess, eget hus og store inntekter.

- Nei, aldri. Hun sa og viste meg at hun var forelsket, og at hun likte både utseendet og personligheten min, så jeg var aldri inne tanken en gang, sier Sander og legger armene i kors.

- Iselin fulgte med meg på alle treninger og konkurranser, verden rundt. Vi var et superteam. Hun ordnet opp i det praktiske, mens jeg konsentrerte meg om å trene og yte best mulig under de tøffe konkurransene. Vi hadde det morsomt og spennende, og koste oss på luksushoteller verden over. Hun trivdes i rampelyset, og jeg tror hun opplevde at vi to ble sett på som et team. Journalister og fotografer svermet rundt oss, og vi var kompiser med alle sammen, sier han og smiler forsiktig.

- Oppdaget du noen negative sider hos henne de første årene?

- Jeg merket at hun hadde temperament og tente lett. Men vi var jo et team, så jeg ble ikke utsatt for sinnet hennes den gang. For meg var hun en stor støtte, og jeg kan ikke huske at vi noen gang kranglet.

Ulykken

Etter at Sander og Iselin hadde vært sammen noen år, skjedde det som skulle snu opp ned på deres tilværelse. Sander ble alvorlig skadet under en konkurranse. Det var dramatisk.

- I begynnelsen var jeg lam fra brystet og ned. Det ble mange måneder på sykehuset, og det var en veldig tung tid, sier Sander, og stryker seg over pannen, før han fortsetter: - Vi var vel i sjokk begge to. I begynnelsen var Iselin på sykehuset både dag og natt. Jeg var fast bestemt på å trene meg opp igjen slik at jeg kunne fortsette å konkurrere. Men Iselin hadde snakket mer med legene, og visste nok at det aldri kom til å skje. Skadene var for store.

Men etter mange måneder med beinhard trening, greide Sander å gå igjen. Han kom hjem, og livet skulle fortsette. Når så den store fremgangen uteble, ble han veldig deprimert.

- En stund var det nok ikke så lett for Iselin å få kontakt med meg. Jeg trakk meg inn i meg selv. Kroppen fungerte ikke. Jeg hadde ikke samme styrken som før, og jeg levde med konstante smerter, spasmer, søvnproblemer og mareritt. Og det var bare rester igjen av det gode kjærlighetslivet vi hadde før ulykken. Jeg følte meg ikke lenger som den mannen jeg hadde vært. Sist, men ikke minst, savnet jeg helt vanvittig å konkurrere.

Sander holder hendene foran øynene.

Ingen kommunikasjon

I ettertid ser han at Iselin må ha opplevd denne tiden som kjempeslitsom, og kjente seg maktesløs. Uansett hva hun prøvde å gjøre for å oppmuntre ham, var det ingenting som hjalp.

- Jeg lå for det meste apatisk i sofaen eller sengen. Vi skulle selvfølgelig hatt terapeutisk hjelp til å bearbeide det som hadde skjedd, og til å komme oss videre i livet sammen. Det fikk vi ikke, sier Sander stille.

Etter noen år ble vi likevel foreldre til Ellen. Det var skikkelig stort å bli pappa, og det ble en opptur i livet vårt. Men i lengden holdt det ikke. Jeg merket at Iselin hadde begynt å leve sitt eget liv. Den gode kommunikasjonen vi hadde hatt, var borte.

Sander forteller at frustrasjon og kjefting hadde overtatt. Og at det var på denne tiden Iselin virkelig begynte å bli aggressiv.

- Hun kastet stoler rundt omkring, og gikk til fysisk angrep på meg. Jeg prøvde å trekke meg unna i de situasjonene. Jeg husker at jeg sa til henne at vi kanskje skulle skille lag, før vi ble skikkelig uvenner. Det ville hun ikke. Hun forlangte å ha samme overdådige levestandard som tidligere, og jeg måtte skaffe pengene.

Det var ikke lett for Sander å jobbe i den forfatning han var i. Når han tok opp den vanskelige økonomiske situasjonen med henne, sier han at hun skjelte ham ut. «Vi er da vel ikke noen sosialklienter heller», sa hun, ifølge Sander. Iselin var i ferd med å ta seg en solid utdannelse, og hadde full fokus på det.

- Jeg reagerte på at hun alltid gjemte mobilen sin når hun var hjemme, og at hun hadde skyhøye mobilregninger med hundretalls av sms-er. Hun begynte også å pynte seg mye mer, og kjøpte masse nytt undertøy og stilige klær.

En dag fikk Sander en telefon fra en kvinne som fortalte at Iselin hadde et forhold til hennes mann, og at det hadde vart lenge.

- Jeg satte meg ned på en stol på vaskerommet. Der og da raste hele min verden sammen.

Sander forteller om hvor krenket, sviktet, utnyttet og lurt han kjente seg. Han innså at Iselin ikke lenger var fornøyd med ham, og det gikk opp for ham at hun så på ham som en krøpling. Sander var ikke lenger den mannen hun hadde forelsket seg i; han holdt ikke lenger mål.

- Iselin ville ha en suksessfull mann med knallgod økonomi. Og samtidig rettet hun aggresjonen mot meg fordi jeg ikke lenger var i stand til å gi henne det livet hun hadde hatt, og som hun syntes hun fortjente. Hun hadde jo skutt gullfuglen, og trodde det skulle vare livet ut.

Sander forteller at det klikket helt for Iselin da han konfronterte henne med utroskapen. I ettertid skjønte han at hun fikk panikk fordi hun ikke skjønte hvordan hun skulle greie seg økonomisk på egen hånd.

- Men det var ingen vei tilbake for oss. Det ble skilsmisse, og dermed full krig, sukker han.

Nå går jeg videre

Sander sier det har vært noen forferdelige år, og at Iselin har vist ham det han mener er hennes sanne jeg.

- Vi er ikke lenger et team; jeg er blitt hennes hovedfiende. Jeg får nesten ikke se datteren min, og det gjør vondt. Iselin sier bare stygge ting om meg til henne, og hun truer meg kontinuerlig om penger. Det har hendt helt ville ting, som jeg ikke vil fortelle om. Men nå er det slutt. Nå vil jeg ikke trakasseres mer. Jeg vil skaffe meg et eget liv. Så når hun ringer og truer meg, eller er rasende for noe, legger jeg bare på røret.

Sander håper å finne seg en ny partner, selv om han ikke synes det er lett å stole på en kvinne igjen. Nå går han hos en terapeut, og får bearbeidet alt som har skjedd. Og han har ett mål for øyet:

- Livet skal bli godt å leve igjen, sier Sander.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!