Les flere spennende historier fra virkeligheten!

Privatlivet til min eneste sønn, Kristian, er kaotisk. Mitt største ønske er at han skal få seg et stabilt familieliv, at han skal få oppleve gleden av å leve i ro og mak med en snill kone, og med daglig kontakt med barna sine.

Torstein og jeg hadde vært gift i 20 år, og forsonet oss med at vi kom til å forbli barnløse, da jeg ble gravid, 42 år gammel. Nyheten kom som et sjokk på oss, og Torstein fikk hakeslepp.

- Vi er ikke blitt for gamle, da, mente han skeptisk.

Jeg skal også innrømme at jeg tenkte på at det ville bli tøft med våkenetter i vår alder.

Men vi engstet oss unødvendig. Kristian var en drøm av en baby fra første øyeblikk. Han sov, spiste og var stort sett blid. Fullstendig til å spise opp, med store, mørke øynene og deilige babykrøller i nakken. Vi var betatt begge to, og det kan nok hende at vi dullet mer med ham enn andre foreldre fordi han var så etterlengtet.

Kristian vokste opp med kjærlighet og omsorg fra alle kanter. Han var det naturlige midtpunkt overalt hvor vi beveget oss. Prinsen vår, kalte vi ham, og han vokste opp med følelsen av å bli beundret av alle han møtte på sin vei.

Kristian var en populær gutt som aldri manglet venner. Han var utadvendt og inkluderende, snill og god mot alle. Da han kom i tenårene, begynte jentene å vise interesse for ham. De ringte, de kom på døren og de sendte brev og beskjeder til ham. Vi hadde mye moro av disse jentebesøkene. Det var søte jenter fra klassen og nabolaget, og jeg skulle gjerne sett én av dem som svigerdatter om 10-15 års tid. Kristian ble bare flau av oppmerksomheten. Han var mest opptatt av fotball og andre gutteting.

- Det er bra at du ikke bare tenker på jenter, sa jeg til ham. - Du må få deg en skikkelig utdannelse før du får ring på fingeren.

Hun la beslag på ham

Kristian var 18 år da han fikk sin første kjæreste. Monica var ett år eldre enn ham. Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke var særlig begeistret for henne. De jentene som hadde tråkket ned dørene de siste årene, hadde alle vært søte og beskjedne. Monica var annerledes, og jeg skjønte raskt at hun var en erfaren jente. Kristian var fortapt i henne, og i månedene som fulgte, tilbrakte de all fritid nede i kjellerstuen vår med gardinene trukket for. De få gangene vi så dem, virket Monica mutt og sur, som om hun ville ha Kristian for seg selv. Heldigvis dro han i militæret den høsten, og jeg håpet at forholdet skulle ta en naturlig slutt.

Men Monica viste seg som en standhaftig kjæreste. Hver gang Kristian kom hjem på perm, hentet hun ham, og så bar det rett ned i kjellerstuen. Vi, som hadde gledet oss til at han skulle komme, så ham knapt. Det som bekymret meg mest, var at han mistet kontakten med kameratene sine. Monica la fullstendig beslag på ham.

- Gutten får knapt nok puste, sa jeg til Torstein.

Kristian virket mer og mer misfornøyd, og en kveld vi faktisk fikk ha ham for oss selv et par timer, innrømmet han at han var lei, og ønsket å gjøre det slutt. Jeg pustet lettet ut, Kristian var ung, og skulle oppleve mye før han slo seg til ro.

Men før han kom så langt som til å avslutte forholdet, sprang bomben. Monica var gravid. Da Kristian ringte og fortalte oss nyheten, raste alt sammen for meg. Hva med studiene og fremtidsplanene hans? Kristian ville bli ingeniør, og planla å studere i Trondheim sammen med flere kamerater. Med en baby i anmarsj måtte planene settes på vent.

De to unge fikk tilbud om å bo i kjellerleiligheten hjemme hos Monicas bestemor. Det var med tungt hjerte vi hjalp Kristian med å pakke tingene sine. Han var 19 år og skulle bli pappa, han skulle bo i en kjellerleilighet og måtte ta seg jobb for å forsørge kone og barn.

Da Linn kom til verden, glemte vi de tunge tankene for en stund. Hun lignet pappaen sin på en prikk, og smeltet alles hjerter. Både Monicas foreldre og vi stilte ofte opp som barnevakter, men det hjalp ikke på forholdet deres. De var overhodet ikke klare for et slikt ansvar, og etter to år var det slutt.

For å være ærlig, var jeg sjeleglad. Jeg håpet at Kristian nå ville komme i gang med studiene, men det virket som om piffen hadde gått ut av ham. Han trivdes med jobben som vekter, og leide seg en leilighet ikke langt fra oss. Linn var hos ham annenhver helg og hver onsdag. Bare han får litt tid, tenkte jeg, vil han nok skjønne hvor viktig det er at han får seg en utdannelse. Vi snakket om det hver gang vi var sammen, og Kristian var enig. Selv om han bodde i Trondheim, kunne han komme hjem annenhver helg for å ha kontakt med Linn.

Altfor mye ansvar

Men før han kom noen vei med studieplanene, kom det en ny dame inn i Kristians liv. Tone var frisør og hadde to barn fra før. De ble hodestups forelsket, og selv om jeg så at dette var det siste Kristian trengte, nådde vi ikke frem med argumenter. Igjen var han i en kvinnes makt. Det gikk ikke lang tid før han flyttet inn til Tone, og ble reservepappa for hennes barn i tillegg til Linn.

Så ble Tone gravid, og Kristian fikk sitt andre barn, bare 23 år gammel. Denne gangen var det en sønn. Vi elsket gutten fra første stund, men min bekymring for Kristian la en demper på gleden. Hvordan skulle han klare alle forpliktelsene han hadde pådradd seg?

Kristian var en god pappa, han brukte mye tid på barna sine. Ofte tok han dem med hjem til oss, og det var gode stunder. Samtidig så jeg at han ikke var sitt glade jeg lenger, og nok en gang fryktet jeg at det var problemer i forholdet. Ganske riktig, ett år etter at Andreas kom til verden, var forholdet over.

Nå hadde Kristian to brutte forhold bak seg, og to barn å ta vare på. Jeg hadde ikke gitt opp drømmen om at han ville starte på studiene, men Kristian bare ristet oppgitt på hodet.

- Hvordan skal jeg kunne dra til Trondheim nå? spurte han. - Skal jeg gå der oppe og leve som en sorgløs student mens jeg har to barn her nede? Sønnen min var så ansvarsfull, men altfor ung til å ha en slik byrde på skuldrene sine.

Et par år gikk, og Kristian hadde mer enn nok å henge fingrene i. På jobben tok han på seg alt han kunne av ekstravakter. Med to barnebidrag i tillegg til andre kostnader, strakk pengene aldri til. Og de to eksdamene hans klagde og kranglet uansett hvor mye han stilte opp.

Stadig var det damer som oppsøkte Kristian, og jeg hadde ikke gitt opp håpet om at han kunne finne en søt, hyggelig jente. Men da Kristian var 28 år, møtte han Vera. Det hadde vært så mange søte jenter opp gjennom årene som hadde vist interesse for ham, men Kristian falt ikke for dem, kanskje ble de for kjedelige for ham.

Jeg luktet problemer allerede første gang han presenterte Vera for oss. Hun var brysk og hadde et mutt vesen, men det var ingen tvil om at Kristian var forelsket.

Vera hadde vært gift før, og var ivrig etter å få ring på fingeren igjen. Allerede åtte måneder etter at de møttes, giftet de seg. Å se Kristian som brudgom, var noe jeg hadde sett frem til, men jeg skulle gjerne sett en annen brud skride opp kirkegulvet.

Ekteskapet varte i fem år, og Kristian og Vera fikk to barn sammen før de skiltes som bitre uvenner. Ekteskapet var stormfylt fra første stund. Dag og natt plager jeg meg med tanker om hva som gjør at Kristian faller for feil damer.

Kristian er fortsatt en ung mann, men han har en tung bør å bære på. Fire barn ligger i kjølvannet av hans miserable kjærlighetsliv. Torstein og jeg er gamle nå, og har ikke mulighet for å stille opp som barnevakter så mye lenger. Mitt eneste håp er at Kristian skal få det godt, og at det finnes en snill jente han kan slå seg til ro med.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!