Beslutningen hans kom som et sjokk

Jeg var singel og trivdes godt med det. Men i året som var gått, hadde jeg bare hatt én kort kjærlighetsaffære, så jeg var klar for å oppleve litt lidenskap. Det er nok noe av forklaringen på at jeg ble så tiltrukket av en fremmed mann på ferien min.

Dette skjedde for noen år siden. Jeg hadde fått mulighet til å ta en ukes ferie på senvinteren, og reiste til solen på egen hånd. Jeg hadde reist alene flere ganger før, og likte det godt.

Den andre dagen så jeg ham. Han satt med familien sin og spiste frokost ute på terrassen. De snakket dansk. Jeg satte meg ned ved et eget bord, og tittet stadig bort på ham bak solbrillene. Han var hverken pen eller sexy, men det var noe ved ham som vekket min interesse.

Ved frokosten neste dag så jeg ham igjen. Denne morgenen satt han alene ved et bord. Hadde han vært singel, ville jeg ha vært fristet til å ta kontakt, men nå visste jeg jo at det ikke var slik. Gullringen på fingeren blinket i solskinnet. Senere den dagen lå jeg i nærheten av ham og familien på stranden. Når han badet, var blikket mitt som fastlimt ved ham. Da jeg litt senere gikk opp til bassengbaren for å få noe å drikke, dukket han plutselig opp rett bak meg. Vi hilste, og kommenterte varmen, og det var med blussende kinn jeg gikk tilbake til solsengen. Dette var jo sprøtt, men det var lenge siden jeg hadde følt meg så tiltrukket av noen.  

De følgende dagene snakket vi med hverandre flere ganger, og så kom fredag kveld. Familien hans hadde lagt seg tidlig, og han kom ned til hotellets bar for å ta en øl med et par andre familiemenn. Jeg satt allerede i baren og snakket med noen som jeg var blitt litt kjent med, og følte ivrig forventning da jeg så ham komme og slå seg ned ved et bord ikke langt fra meg. Det varte ikke lenge før Jørgen, som han het, og jeg begynte å snakke med hverandre. Én etter én sa mennene i selskapet hans god natt og gikk opp på rommene sine. De jeg satt sammen med ville gå til et utested i nærheten, men jeg ble ikke med.

Til slutt var der bare Jørgen og meg igjen i baren, og klokken nærmet seg midnatt. Vi tok følge til heisen, og på veien kom hendene våre borti hverandre flere ganger. Da jeg skulle gå ut av heisen i min etasje, dro han meg inntil seg, og kysset meg.

- Jeg gjør vanligvis ikke slikt, sa han. - Men jeg vil ha deg.

Han fulgte meg inn på rommet og ble der i to timer. Det var utrolig heftig, og da han hadde gått, var det vanskelig å få sove. Jeg hadde riktignok lengtet etter litt romantikk, men dette var definitivt ikke den situasjonen jeg hadde ønsket meg - med en gift familiemann!

Da vi møttes ved frokosten neste dag, brant øynene våre i hverandre. Og da han skulle gå med familien, sørget han for å komme litt bak de andre. Idet han passerte meg, lente han seg frem, og hvisket: - Kan vi ses på rommet ditt om en halvtime?

I løpet av de få dagene vi hadde igjen av ferien, møttes vi så ofte som han kunne komme fra. Da vi skiltes, hadde vi utvekslet e-postadresser og snakket om å treffes igjen.

Sterke følelser

På flyet kunne jeg ikke tenke på annet enn Jørgen, men da hverdagen tok til, prøvde jeg å skyve tankene vekk. Det gikk ikke. Minnene om våre lidenskapelige møter gjorde at jeg lengtet etter ham. Etter noen dager fikk jeg en e-post. Kunne jeg komme til København?

Jeg fløy ned allerede neste helg. Han lånte en venns leilighet hvor vi brukte så mye tid vi kunne sammen. Jeg var redd for å bli forelsket, men han var kanskje mannen jeg ventet på?

Nå fulgte et halvt år med sterke følelser. Jeg ble dypt forelsket, og vi begynte å snakke om et liv sammen. Men han var skilsmissebarn, og trodde ikke at han ville klare å forlate familien sin, så jeg forsto at det var en vanskelig beslutning.

Jeg fortalte mine nærmeste venninner om ham. Flere av dem var gift, og jeg kunne se anklagen i øynene deres, hvordan de identifiserte seg med hans kone, selv om de prøvde å støtte meg. Samtidig sa de det som er vanlig i en slik situasjon: Hvis han gikk bak ryggen på sin kone med meg, kunne det vel tenkes at han ville behandle meg på samme måte? Hvor godt kjente jeg ham, egentlig?  

Jeg følte meg nær ham. Kanskje spilte hemmeligheten vår en stor rolle. Det føltes som om vi delte noe bare vi to i hele verden kunne forstå. Men etter hvert følte jeg meg stadig mer alene. De spontane øyeblikkene når jeg trengte ham mest, på viktige dager og når jeg hadde hatt det tøft på jobben, da var han ikke der. Han var først og fremst en annens, og det slet på meg å være nummer to.

Jeg visste at han fortsatt hadde et samliv med sin kone. Etter hvert hadde jeg også blitt fortalt at jeg ikke var hans første elskerinne. Etter bare noen få års ekteskap hadde han hatt en affære med en ekskjæreste.

- Det var i en periode da jeg begynte å stille spørsmål om jeg virkelig var klar for barn og familie, sa han.

Men så hadde hans kone blitt gravid, og han hadde avsluttet affæren. Siden da hadde han ikke hatt noen tanker om skilsmisse - før han møtte meg.

Han valgte familien

Syv måneder etter at vi kom tilbake fra ferien der alt startet, tok han avgjørelsen. Han valgte å bli hos familien.

- Det er ikke det at jeg ikke har følelser for deg lenger, men jeg føler mer og mer stress, og jeg kan ikke forestille meg å leve uten familien, sa han.

Jeg hadde ikke villet se det, men etterpå var det tydelig - følelsene hans hadde avtatt. I begynnelsen hadde han anstrengt seg for å være sammen med meg, men i de siste månedene hadde han avlyst flere av mine besøk med ulike unnskyldninger. Oppriktig talt vet jeg ikke om han noen gang seriøst vurderte å forlate sin kone. Han henga seg vel heller i en periode til en fantasi som snart måtte vike for virkeligheten.

Jeg burde kanskje ha vært forberedt, men beslutningen hans kom som et sjokk. I begynnelsen nektet jeg å godta det. Jeg trodde det var dårlig samvittighet som holdt ham fra å gå videre. Jeg skammer meg når jeg tenker på de følelsesladde mailene jeg skrev til ham. Jeg prøvde å overtale ham til å velge meg. Men han hadde bestemt seg, og svarene hans ble stadig kortere. Det begynte å gå dager uten at jeg hørte et ord fra ham.

Etter noen uker våknet stoltheten min til liv, og deretter også fornuften. Han ville ikke ha meg lenger. Det var bare å akseptere at forholdet vårt var slutt.  

I ettertid synes jeg det er vanskelig å definere forholdet vårt. Kan man i det hele tatt kalle det et forhold? Jeg hadde sterke følelser for ham, men var det verdt det? Det var en spesiell opplevelse, og jeg ble en erfaring rikere. Så jeg vil ikke si at jeg angrer, selv om jeg ikke ville handlet på samme måte i dag.

Da jeg hadde lagt Jørgen bak meg, var det ikke lenge før Lars dukket opp i livet mitt. Han ga meg alt jeg kunne ha håpet på å få med Jørgen. Det var en deilig følelse å være noens førstevalg. Og den følelsen ville jeg sannsynligvis ikke ha nytt i like stor grad, hvis jeg ikke hadde hatt erfaringen med Jørgen. Ikke at det rettferdiggjør det jeg gjorde, men forhåpentligvis lærer man noe av alt man går igjennom.  

Jeg har ikke hatt noen kontakt med Jørgen siden. Jeg håper han har det bra, og er fornøyd med det livet han valgte. Til sommeren gifter jeg meg med Lars, og jeg kan bare håpe at ingen av oss noen gang vil havne i en lignende situasjon. Jeg håper at kjærligheten vår er sterk nok til å forhindre det.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!