Det er tre år siden jeg møtte Trond gjennom jobben og vi ble forelsket i hverandre, til tross for en aldersforskjell på ni år, den gale veien. Helt ærlig, så trodde jeg aldri at forholdet vårt kom til å bli seriøst, men jeg klarte heller ikke å holde meg unna flørtingen og invitasjonene hans.

I en alder av 31 år og alenemor for to barn på tre og fem år, trodde jeg heller ikke Tronds interesse kom til å vedvare. Han var ung, han hadde livet foran seg og jeg anså meg selv for gammel for ham. Så sånn sett hadde jeg faktisk noen fordommer til aldersforskjellen vår i utgangspunktet jeg også.

Men så viste det seg at vi utviklet et nært og godt forhold, og Trond la ikke skjul på at han mente alvor. Han ville ha både meg og barna mine, fullt og helt. Og aldersforskjellen ba han meg bare om å glemme, han visste at jeg var den rette for ham. Og jeg måtte si meg enig med ham i at kjærligheten ikke handler om alder, men om alt det positive to mennesker kan få ut av hverandre. Dermed ble det lettere for meg å satse på Trond, for vi hadde faktisk alle forutsetningene for å få det til.

Trond er ikke av den utsvevende typen. Han har en mobbehistorikk bak seg fra ungdomstiden og har aldri vært knyttet til en bestemt guttegjeng. Byliv og sjekking er ikke hans greie. Han trives best hjemme, med en god bok og sammen med mennesker han er glad i. Dermed føler jeg ikke at jeg fratok ham noen ungdomstid. Trond er moden, reflektert og bevisst på hva han vil.

Det jeg ikke tok med i betraktningen da Trond og jeg bestemte oss for å bli samboere, var familien hans. For når vi først bestemte oss for å satse, var det naturlig at jeg og barna skulle få møte mine kommende svigerforeldre. Trond hadde heller ikke tenkt på at det kom til å bli et problem. Men det ble det.

De hadde gjort seg opp en mening allerede før jeg og barna kom dit på besøk, og det var ikke positivt. Grethe, moren til Trond, var avvisende både overfor meg og ungene. Hun serverte riktignok en hjemmelaget kake, men anstrengte seg ikke i det hele tatt for at samtalen skulle flyte. Og både hun og faren til Trond overså barna mine så godt de kunne.

Hele besøket var rett og slett ubehagelig fra begynnelse til slutt og jeg var lettet da vi endelig skulle dra derfra. Og ved trappen, mens Trond tok med ungene bort til bilen, sa faren hans rett ut til meg at han syntes jeg var for gammel for sønnen deres, og at de syntes det var vanskelig med en fiks ferdig familie

- Det forstår du sikkert, la han til og ventet nok å få et bekreftende svar fra meg. I stedet valgte jeg å la ordene hans bli hengende i luften, hvorpå jeg takket for meg og gikk med bankende hjertet bort til bilen.

Han tok et valg

Det var vondt å høre det så direkte, og jeg tok det opp med Trond så fort ungene hadde lagt seg den kvelden. Var vi sterke nok til å stå imot dette? spurte jeg ham, og siktet til presset fra familien hans. Det var så tydelig at de var imot forholdet vårt, og at de mente det var mitt ansvar å bryte ut.

Foreldrene mine har heldigvis overhodet ikke vært negative til forholdet vårt, men jeg hadde fått mange slengbemerkninger fra både venninner og kollegaer på grunn av aldersforskjellen. Og det er vondt når andre skal mene og synes noe negativt om det valget man tar i livet, så lenge man selv vet at det er det riktige. Det er både vondt og sårende.

Der og da gjorde Trond et valg. Han var tydelig da han sa at foreldrene hans ikke hadde noe med hvem han valgte å dele livet sitt med.

- Jeg skal leve mitt eget liv, og jeg baserer ikke mine valg på mine foreldres ønsker, sa han og klemte meg hardt.

Jeg har bare møtt foreldrene til Trond et par ganger etter det, og jeg har skjønt at de anser meg som den dominerende i forholdet, fordi jeg er såpass voksen som jeg er. Og det ligger i kortene at de mener jeg har lurt sønnen deres til å bli en forsørger for meg og mine barn. At Trond studerer på kveldstid, og at jeg betaler det meste av utgiftene, tenker de tydeligvis ikke på. Jeg er jo ikke ute etter å utnytte noen. Jeg er kun en alminnelig kvinne som ønsker å leve sammen med mannen jeg elsker.

I løpet av det første året inviterte vi Tronds foreldre til barnas bursdager, men de takket nei. Vi har også invitert dem på søndagsmiddager og til andre anledninger, men de kommer ikke. Og dermed har de så godt som mistet kontakten med sønnen sin. For som Trond sier; hvorfor skal jeg besøke foreldrene mine på egen hånd, når de fordømmer det livet jeg lever og kvinnen jeg elsker?

Trond og jeg har det veldig bra sammen, til tross for aldersforskjellen. Han er en flott rollefigur for barna mine, han er engasjert og jeg vet at han er glad i dem. Og ikke minst, han har masse energi og finner stadig på noe morsomt sammen med ungene hvis jeg er opptatt med andre ting.

Men jeg blir stadig påminnet om at forholdet vårt er sårbart. Flere har kommentert at Trond sikkert vil finne seg en yngre dame etter hvert og at jeg bør regne med det.

- Bare vent til du kommer i førtiårene og kroppen din forfaller, sa en venninne.

Jeg ble så skuffet da hun sa det, at jeg gråt etter samtalen. For alt handler ikke om kropp og utseende, det handler om at Trond og jeg har en unik kjemi og at vi passer sammen som mennesketyper.

Et kjærlighetsbarn

Det ingen rundt oss ennå vet, er at jeg er gravid. Vi skal få det kjærlighetsbarnet vi har ønsket oss. Og vi er enige om at det blir med dette barnet. Det vi ikke er enige om, er hvorvidt vi skal involvere foreldrene hans. Trond har ikke lyst til det. Han føler seg nok avvist allerede og tror ikke at et barn vil endre på forholdet deres. Jeg mener at vi skal fortelle det til foreldrene hans, nettopp fordi det kan føre til noe positivt. Kanskje det er nettopp det som skal til for at de skal endre mening om forholdet vårt og se at vi virkelig mener alvor med hverandre.

Vi har diskutert dette frem og tilbake. Trond viser til at de aldri har brydd seg om ungene mine, og mener at vi kommer til å lage en ny problemstilling hvis de blir involvert i dette barnets liv. For da er han sikker på at de kommer til å favorisere dette barnet til fordel for mine barn. Og det ønsker han ikke skal skje.

Jeg vet ikke. Men jeg kjenner at det føles riktig å gi dem en sjanse til. Det kan umulig være lett for dem å ha mistet kontakten med Trond på grunn av hans valg av partner. Jeg er hverken kriminell eller rusmisbruker. Jeg representerer ikke noe som er på den siden av samfunnet, og jeg tror grunnen til deres distanse handler om en lite gjennomtenkt fordømmelse og usikkerhet fordi jeg er voksen. Og fordi jeg har barn fra før. Når de får tenkt seg litt bedre om, må de da se at holdningen deres er urimelig?

Trond og jeg vil sikkert få noen utfordringer i livet vårt vi også, slik alle andre par har. Men jeg tror ikke at det vil ha noe med aldersforskjellen å gjøre. Den er ikke et tema for oss, og jeg kunne aldri ha levd sammen med ham hvis jeg ikke var fortrolig med at han er så mange år yngre enn meg. Det problemet skaper menneskene rundt oss ut av ingenting, fordi de ikke aner noe om hvordan Trond og jeg har det sammen. Men jeg syntes det er trist hvis vårt kommende barn aldri skal bli kjent med farmor og farfar.

Og jeg syntes det er like trist hvis foreldrene til Trond skal la dette bli hans livsdom for alltid. Han har ikke gjort noe galt, annet enn å elske en kvinne som ble født på et tidligere tidspunkt enn ham selv. Det handler om kjærlighet. Og det er ironisk at man skal dømmes og straffes fordi man elsker et annet menneske, uansett rammene rundt kjærligheten.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!