Jeg har akkurat kommet hjem fra en nydelig skogstur helt alene. Det er deilig å gå i skogen alene og bare tenke på alt og ingenting. Jeg har tenkt utrolig mye det siste året, over livet mitt. Det har vært et tungt år, men også et vemodig år, hvor jeg etter masse om og men har bestemt meg for å ta hensyn til barna mine og mannen min, og ikke til meg selv og mine følelser.

Det hele begynte på en ferie i Tyrkia i fjor sommer. Jeg måtte reise alene med ungene da mannen min måtte jobbe med et prosjekt han skulle legge frem innen slutten av august. Vi hadde virkelig behov for litt sol og varme etter å ha hatt en heller våt sommer her hjemme, og Bernt, mannen min, var enig i at barna og jeg reiste selv om han ikke kunne være med.

Reisen gikk kjempefint og hotellet var helt nydelig. Det var flere bassenger og en flott strand rett nedenfor. Ungene ville bade med en gang vi kom frem.

Det var skjønt å legge seg ned på en solseng og ta livet med ro. Jeg døste litt av og hørte i bakgrunnen at ungene snakket med noen som tydeligvis også var fra Norge. Etter en stund fant jeg ut at jeg skulle avkjøle meg litt i bassenget. Ungene badet sammen med noen andre barn som var på samme alder som dem. De var også fra Norge, og jeg snakket litt med dem da jeg gikk i bassenget. De fortalte at de var der sammen med faren sin som het Eivind. De var nordfra.

Jeg tenkte ikke noe mer over dette før kvelden kom og vi satt på et spisested i nærheten av hotellet. For plutselig dukket de samme barna opp i følge med sin far. Jeg hadde bare fått et glimt av ham ved bassenget tidligere på dagen, men nå så jeg at det var noe kjent med ham. Og plutselig forsto jeg at det var Eivind. Eivind, som jeg hadde vært forelsket i gjennom hele ungdomsskolen og videregående. Vi hadde vært sammen i en kort periode på videregående, men det holdt ikke lenge, da Eivind overhodet ikke var klar for å binde seg. Jeg hadde vært veldig ulykkelig da jeg fant ut dette, og jeg hadde faktisk hatt kjærlighetssorg lenge.

Dette var mange år siden nå. Jeg hadde flyttet vekk og tatt utdannelse på en annen kant av landet. Og her traff jeg Bernt som jeg giftet meg med. Vi hadde et godt ekteskap, men den ekstra gløden jeg hadde følt for Eivind, hadde jeg aldri følt for Bernt.

Min store kjærlighet

Jeg kjente at jeg ble varm i kinnene da de nærmet seg stedet vi satt. Jeg hørte datteren hans sa at der er de barna vi var sammen med før på dagen, vi går bort til dem. Eivind så meg plutselig, og jeg kunne se at han stivnet litt til. - Er det virkelig deg, Anita? sa han forundret.

- Ja, sa jeg litt flau.

- Det var litt av et sammentreff! sa Eivind videre. - Det må jo være nesten 20 år siden vi har sett hverandre!

Ungene var veldig overrasket over at jeg kjente ham. Det ble til at de satte seg ned og spiste sammen med oss. Og vi hadde en utrolig hyggelig kveld. Jeg kjente at det var en viss spenning mellom Eivind og meg. Han var kanskje enda kjekkere enn før. Mer mandig og erfaren. Vi hadde akkurat den samme humoren, så det ble mye latter og spøk den kvelden. Og på veien tilbake til hotellet avtalte vi å møtes også dagen etter.

Det ble selvsagt slik at vi stort sett var sammen resten av uken. Ungene stortrivdes i hverandres selskap, og det føltes nesten som om vi var en familie på ferie sammen. Andre vi møtte, trodde vi var gift med felles barn. Da måtte vi le og bare forklare at det var vi ikke.

Eivind hadde vært skilt ett års tid. Han hadde overtatt butikken som faren drev, og hadde utvidet og forandret denne mye, fikk jeg vite. Han bodde altså fortsatt på hjemstedet vårt og hadde et godt samarbeid med ekskonen sin, sa han. De hadde ungene annenhver uke.  

Etter som dagene gikk, vokste spenningen mellom oss, og jeg kjente at følelsene jeg hadde hatt for Eivind, var i ferd med å blusse opp igjen. Jeg merket også at Eivind følte noe for meg. Enkelte blikk og små berøringer talte for seg selv. Men det var ikke før siste kveld at det virkelig skjedde noe mellom oss. Ungene skulle på barnedisko og vi delte en flaske vin på hotellterrassen.

Eivind begynte stille og rolig å fortelle at han hadde hatt en fantastisk ferie, og at det var utrolig hyggelig å ha møtt meg igjen. - Det er rart, Anita, men jeg har aldri glemt deg, sa han. - Vi to har alltid hatt en god kjemi, og denne er virkelig til stede nå. Jeg vet du er gift og lykkelig i ekteskapet, sa han videre. - Men jeg må innrømme at jeg har fått varme følelser for deg igjen. Jeg er mer voksen nå og føler virkelig at du og jeg kunne hatt et fantastisk forhold. Jeg er forelsket i deg, Anita, sa han videre.

Jeg kjente at jeg smeltet fullstendig og måtte bare innrømme at jeg var enormt betatt av ham også. Det gikk som det måtte gå. Vi havnet i seng og hadde noen fantastiske timer sammen. En slik lidenskap hadde jeg aldri opplevd med Bernt. Vi måtte ta oss sammen for å kle på oss og sette oss på terrassen igjen før ungene kom tilbake. De merket heldigvis ingenting, vi klarte å oppføre oss normalt da de kom.

Dette var siste kveld, så vi måtte ta farvel. Eivind og barna hans skulle ta et annet fly hjem enn oss. Vi hvisket bare kort farvel og avtalte å ha kontakt videre per mail og telefon.

Levde et dobbeltliv

Jeg var helt ør da jeg la meg den kvelden. Jeg hadde utrolig dårlig samvittighet overfor Bernt. At jeg kunne finne på noe sånt hadde jeg aldri trodd. Jeg som var så motstander av utroskap, hadde selv gjort dette mot snille og greie Bernt! Men følelsene for Eivind var så sterke. Hva skulle jeg gjøre?

Dagene gikk, og hverdagen kom. Eivind og jeg hadde mye kontakt pr. mail. Selv om vi ikke rent fysisk var sammen, følte jeg at jeg levde et dobbeltliv. Eivind og det vi hadde hatt sammen, var jo i tankene mine hele tiden. Jeg måtte ta meg sammen for å være noenlunde normal med Bernt. Jeg hadde ikke fortalt noe særlig til Bernt om Eivind, bare at han var en jeg kjente fra hjembyen min.

Eivind ble mer og mer klar over at det var meg han ville ha. Han mente jeg måtte velge ham og flytte fra Bernt. Han ville ta imot meg med åpne armer. Jeg var enormt i tvil om hva jeg skulle gjøre. Ikke hadde jeg noen å betro meg til heller. Skulle jeg velge min store ungdomskjærlighet, flytte fra mannen min og ta med meg barna bort fra faren sin? Ta dem bort fra nærmiljøet sitt hvor de trivdes så godt? Bare for at jeg selv skulle få leve ut min lidenskap for en annen?

Jeg var klar over at jeg aldri ville få den samme kjemien og lidenskapen med min egen mann som jeg hadde opplevd med Eivind. Men Bernt var stabil og stødig. Tryggheten jeg fikk med ham, var veldig viktig for meg.

Jeg begynte å gå turer alene i skog og mark for å ta mine valg. Til slutt kom jeg frem til at jeg måtte satse på den mannen jeg allerede var gift med. Jeg måtte satse på Bernt og barna mine. Jeg ønsker ikke at de skal bli skilsmissebarn. Det var tungt å ta valget, men samtidig føltes det som en lettelse at jeg endelig hadde klart å bestemme meg.

Å gi denne beskjeden til Eivind var forferdelig. Han ble helt knust, men tok det som en mann. Han hadde forståelse for mitt valg og respekterte dette. Før vi la på røret, sa han at han aldri skulle ha latt meg gå den gangen i ungdommen, men han visste ikke bedre. Han sa at vi måtte avslutte kontakten vår, for det ble for vondt for ham å fortsette. 

Jeg blir nok aldri helt ferdig med å tenke på Eivind. Det vi opplevde den siste kvelden i Tyrkia, vil jeg alltid gjemme i mitt hjerte.  

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!