Jeg har lært nå
Jeg vokste opp i trange kår, og så på mine foreldre som tapere. Å skaffe seg penger ble nærmest en besettelse for meg.
Jeg har alltid vært ambisiøs og satt meg høye mål i livet. Det kommer nok av at jeg vokste opp i en fattig familie, i alle fall fattig i norsk målestokk. Foreldrene mine var arbeidere og hadde lave lønninger. Vi bodde trangt på tre rom og kjøkken. Mamma og pappa sov i en sovesofa på stuen, min søster Anna og jeg delte det ene soverommet og de to brødrene mine det andre.
Jeg tror ikke søsknene mine tenkte så mye over situasjonen vår. De hadde ofte med seg venner hjem og det virket ikke som de var plaget av at vi hadde dårlig råd og liten plass. Selv skammet jeg meg over hvor fattigslig vi levde, så jeg tok aldri med meg noen hjem. Og jeg bestemte meg allerede som ganske liten for at jeg skulle sørge for å få en helt annen standard på livet mitt enn det mamma og pappa hadde.
Det ble snart klart for meg at nøkkelen til suksess lå i studier. Dermed gikk jeg inn for å få gode karakterer slik at jeg kunne komme inn på universitetet. Jeg leste derfor jevnt og trutt gjennom hele skoletiden.
- Du unner deg aldri å være med på noe gøy, du, sa mamma bekymret der jeg satt med nesen over bøkene mens søsteren og brødrene mine var ute på livet.
- Jeg har ikke tid, sa jeg. - Jeg vil ha gode karakterer slik at jeg kommer inn på universitetet.
Og jeg fikk lønn for strevet. For jeg kom inn på akkurat det studiet jeg hadde håpet. Jeg ville bli siviløkonom, og jobbet hardt for å nå mitt mål. Eksamen ble tatt med glans, og jeg fikk straks en godt betalt jobb i Oslo. Mamma og pappa hadde tårer i øynene da jeg flyttet, men selv var jeg bare glad og lettet. Det lyder sikkert egoistisk og kaldt, men jeg så faktisk på foreldrene mine som store tapere og kunne ikke komme meg fort nok vekk.
Av og til klandret jeg foreldrene mine for å ha fått fire barn når de knapt hadde råd til å forsørge dem. Jeg hadde alltid vært misunnelig på venner som vokste opp i fine hjem, med eget rom, en hage å leke i og egen TV på rommet. Alt slikt som jeg aldri fikk. At mamma og pappa var kjærlig og omsorgsfulle foreldre som alltid stilte opp for oss barna, tenkte jeg ikke over.
Vi mistet alt
Søsteren min sa det rett ut da hun kom på besøk til meg.
- Du kommer aldri hjem på besøk, sa hun. - Bryr du deg ikke om mamma og pappa?
- Bryr meg om og bryr meg om... Jeg har jo mitt eget liv nå.
- Ditt eget liv? sa hun spydig. - Og hva med mamma og pappas liv? Du synes de er mindre verdt enn deg fordi de aldri har hatt mye penger?
Anna så tvers igjennom meg, men selv om jeg skammet meg, ville jeg ikke innrømme at hun hadde rett. Kontakten mellom Anna og meg ble mer sporadisk etter dette. Men jeg følte at jeg hadde rett til å leve mitt eget liv, og interesserte meg faktisk ikke særlig for min egen familie.
Da jeg traff Trond, følte jeg at jeg hadde skutt gullfuglen. Han hadde sitt eget datafirma og tjente masse penger. Jeg flyttet snart inn i hans store, lekre leilighet på beste vestkant, og følte at livet smilte til meg. Vi dro på utenlandsreiser og bodde på de beste hotellene, vi skiftet ut møbler stadig vekk og jeg shoppet vilt i de dyreste merkebutikkene. Jeg hadde mer penger enn jeg trengte og kunne handle omtrent hva jeg ville.
Men alt har en ende. Det hadde også våre penger. For plutselig raste alt sammen. Kort fortalt hadde Trond overvurdert verdien av firmaet sitt, og da den økonomiske krisen satte inn, mistet vi alt. Vi gikk rett og slett personlig konkurs.
Det er vanskelig å beskrive hva jeg følte da det gikk opp for meg at livet mitt var en stor løgn. Enda vanskeligere er det å beskrive hva jeg følte da vi måtte flytte fra den flotte leiligheten med alle de lekre møblene. Plutselig bodde vi hos Tronds mor i hennes lille toromsleilighet utenfor byen. Jeg var tilbake til utgangspunktet.
Og verre skulle det bli. Det viste seg nemlig at Trond tok konkursen enda tyngre enn meg, og han begynte snart å ty til flasken. Jeg prøvde å snakke med ham og finne løsninger, men ingenting nyttet. Han druknet seg selv i selvbebreidelser - og selvmedlidenhet. Til slutt valgte jeg å gå fra ham. Med halen mellom bena gikk turen hjem til mine foreldre.
Det føltes utrolig bittert å komme tilbake som en taper, og jeg var også flau fordi jeg ikke hadde holdt kontakten med dem. Men om mamma og pappa var såret på grunn av min egoistiske oppførsel, så viste de det ikke. De ga meg husrom og mat, trøst og støtte. Og nå, endelig, lærte jeg å sette pris på dem og elske dem slik jeg burde ha gjort som barn. Nå gikk det opp for meg hvor heldig jeg egentlig hadde vært som liten - for om det hadde vært lite av materielle ting hjemme hos oss, hadde det vært desto mer kjærlighet.
Nå har jeg kommet meg tilbake til arbeidslivet. Jeg tjener godt, men bryr meg ikke lenger om å kjøpe all verdens snobbeting. Og det ville aldri mer falle meg inn å se ned på dem som ikke tjener like bra som meg. Penger og status er ikke alt, det fikk jeg bittert erfare.
I dag er jeg faktisk takknemlig for at Trond og jeg ble så hardt rammet av den økonomiske krisen. For det lærte meg at det finnes annen lykke enn den som kan kjøpes for penger.
Denne saken ble første gang publisert 04/01 2010, og sist oppdatert 05/05 2017.