Varsomt legger jeg de gamle glasskulene etter mor og far tilbake i esken. Deretter begynner jeg å plukke av lysene fra treet én etter én. Barnålene drysser ned på gulvet. Så ble det jul i år også. En helt annerledes jul enn jeg hadde forestilt meg. Men den ble flott og jeg kjenner en varm glede spre seg i brystet mitt.

Da Erik døde rundt påsketider, trodde jeg at jeg kom til å følge ham i døden kort tid etter. Sorgen over tapet av min høyst elskede ektemann gjennom 30 år var ubeskrivelig stor! Vi to som hadde delt gleder og sorger gjennom et helt liv! Alene satt jeg igjen i leiligheten som vi hadde kjøpt året før.

Døtrene våre var for lengst ute av redet. Den yngste, Anniken, studerte på Bali og Anja som var to år eldre, hadde bosatt seg nord i landet etter at hun hadde utdannet seg til lærer der oppe. Så hadde det gått som det ofte gjør, hun forelsket seg i en mann derfra og levde et travelt liv milevis unna. Det var derfor svært sjelden at jeg så døtrene mine. Men livet gikk jo selvsagt videre selv om det var tungt. Heldigvis hadde jeg jobben min å ta vare på og gode kollegaer som gjorde sitt beste for å støtte meg. Men de - som alle andre, hadde mer enn nok med jobb og familie.

Da Anniken erklærte at hun tenkte å feire julen på Bali (en enestående sjanse til å oppleve julen i et annet land) og Anniken fikk en kraftig influensa fire dager før jul, innså jeg at jeg ble nødt til å feire høytiden i ensomhet. For første gang i mitt liv. Savnet etter Erik ble om mulig enda større. Tårene rant da jeg tok frem eskene med julepynten som jeg alltid hadde gjort i årene før. Brått kjente jeg at gnisten forsvant, tyngden av sorgen overmannet meg. Julepynten ble liggende i eskene på kjøkkenet, plutselig orket jeg ikke synet av den. De vekket altfor mange minner. Minner om en helt annen tid. Tiden før Erik brått ble revet fra meg, den lykkelige tiden. Da vi traff hverandre som syttenåringer, tiden etter at jentene kom, livet siden.

Tung av sorg la jeg meg på sofaen med et pledd og lullet meg ordentlig godt inn i sorgen. Fast bestemt på å hoppe over julen. Det var ingen vits i å feire den alene allikevel. Det var lille julaften.

Takknemlige gjester

Jeg må ha sovnet, for med et rykk våknet jeg av lyder utenfor utgangsdøren min. Jeg spratt opp og la hodet inntil døren for å lytte. Jo, det var gråt. Det hørtes ut som et barn. Forsiktig åpnet jeg døren og kikket rett på nabogutten tvers over gangen. Han var nylig flyttet inn sammen med moren sin. Noen mann hadde jeg ikke sett, ergo var hun nok enslig mor. Tårene rant og hikstene kom støtvis. Bekymret la jeg armen rundt ham for å trøste.

Etter en lang stund fikk jeg vite hva han var så lei seg for. Han var alene hjemme og visste ikke når mammaen kom tilbake. Jeg tok Espen med meg inn og satte på en kjele for å lage kakao. Kakao hadde i alle år da jentene var små sørget for å tørke bort de verste tårene når verden hadde vært vanskelig. Sammen med noen boller jeg varmet opp, kom smilet så smått tilbake til Espen også. Og så enda en forklaring på hvorfor han gråt. I morgen var det jo julaften, og moren hadde sagt at de ikke kunne feire jul fordi de var fattige og hadde ingen penger. Men det verste var selvsagt tanken på ikke å få noen julegave.

Da jeg hørte lyden av en nøkkel i lås utenfor døren, var jeg ikke sen om å stikke hodet ut og invitere Trine, som mammaen het, inn til oss. Hun lyste opp og ble glad da hun så Espen sitte så fornøyd ved kjøkkenbordet. Og kakaoen gjorde underverker for mammaer og halvgamle damer også.

Slik gikk det til at jeg ble kjent med Espen og Trine. Gleden var gjensidig da de takket ja til å feire julen sammen med meg. Og nå fikk jeg det travelt med å skaffe både julegran, julegaver og julematen. Julaften ble helt annerledes enn alle andre julaftener. Men veldig hyggelig. Pyntet og med forventningsfulle ansikter kom mine to nye venner presis klokken fem i det Sølvguttene begynte å synge julen inn og en herlig duft av granbar og ribbe blandet seg i den lune stuen min.

Jeg følte absolutt at Erik var med meg denne kvelden. Følelsen la seg som en varm, støttende arm rundt skuldrene. Døtrene mine ringte etter tur og ble svært overrasket da jeg fortalte at jeg hadde gjester. Men de syntes det var veldig hyggelig, dermed slapp de å ha dårlig samvittighet for at jeg satt alene. Det var godt å høre latter i stuen igjen. Herlig å se hvordan Espen koste seg. Han smilte hele tiden med øyne som glitret om kapp med juletrelysene. Trine hadde røde roser i de ellers bleke kinnene og sprudlet hun også. Selvsagt gikk vi rundt juletreet selv om vi måtte ha hjelp av Espens teddybjørn og en stor dukke etter jentene, på den måten rakk vi rundt det vakre treet. Og selvsagt vanket det gaver til alle tre!

Som en ny familie

Julaften ble god. Den føltes meningsfylt. Da jeg slukket lyset etter at gjestene var gått, rant tårene. Men denne gangen var de blandet med glede. Jeg tror det var en mening i at vi tre skulle bli naboer. Julen er en slik høytid hvor det blir så tydelig når man er alene. Man hører og leser om hva andre skal gjøre i julen, og alle snakker om at de gleder seg til samvær med familien. Men det er slett ikke alle mennesker som har noen rundt seg. Er man ensom fra før, blir man ikke mindre ensom av alt fokuset på dette.

Jeg er utrolig heldig som har fått lov til å bli kjent med en god gutt som Espen. Syvåringen er stadig på besøk, og etter at Trine fikk jobb, er han ofte her de ettermiddagene hun jobber sent. Han er nesten blitt som et barnebarn for meg, vi koser oss veldig i hverandres selskap. Trine er en hyggelig, ung jente som har hatt det stritt. Hun trenger litt oppmuntring og støtte, men jeg synes hun er en flink mamma som gjør så godt hun kan. De har ingen familie i nærheten, akkurat som jeg. Nå er vi nesten som en liten familie, vi tre. Døtrene mine har også hilst på dem, og jeg merker at de nesten er litt sjalu på mine nye venner.

Jeg har fått erfare at man virkelig kan bli glad i andre mennesker utover den nærmeste familien. Savnet etter Erik vil alltid være der, han er det første jeg tenker på når jeg våkner om morgenen. Men det må jeg lære meg å leve med. Samtidig forsøker jeg å glede meg over alt livet gir meg. Som vennskapet med naboene mine.

Og i dag ringte Anja og fortalte at hun var gravid. Jeg skal bli mormor til sommeren. Gleden var enorm! Samtidig kom tanken på Erik og det han ikke får oppleve. Og så var tårene der igjen. Jeg har lovet Anja at jeg skal komme oppover og hjelpe henne hvis hun vil når babyen er født. Det er faktisk mye å glede seg over. Et nytt lite barn på vei, et litt større barn over gangen og mammaen hans som også trenger meg. En varm, god følelse å vite at det er bruk for meg!

Enkelte ganger må man bli flinkere til å se litt utover sin egen lille verden. For hvis ikke, kan man risikere å gå glipp av mange gleder her i livet. Espen og Trine har gitt meg gleder jeg ikke hadde forventet. Livet er forandret, men det er godt å kunne si at jeg på tross av alt er glad i livet - endelig føles det meningsfylt igjen!

Erik får jeg aldri tilbake, men jeg har omsider innsett at jeg selv må sørge for å gi livet et godt innhold! Nå vet jeg at jeg ikke er alene og kan fortsette min vei videre litt styrket og flere erfaringer rikere enn jeg var for en kort stund siden. Jo, jeg skal klare meg! Og jeg tror bestemt at Erik sitter der opp og kikker ned på meg mens han smiler. Jeg tror han er stolt av meg!

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!