Vil du og Åge komme en tur til oss på lørdag? Vi skal servere reker, hvitvin og kose oss.

Berit, venninnen min, ringte i dag og spurte meg. Men jeg sa raskt at jeg ikke visste, fordi jeg sliter med hodepine om dagen. Jeg løy, bare for å slippe unna de faktiske forholdene. For hvordan skal jeg fortelle om­verden sannheten? At mannen min Åge har flyttet ut! Fordi han trenger en pause.

Jeg har ikke engang nevnt det for våre to barn. Datteren vår, Irene, var innom en rask tur i går og spurte selvfølgelig etter faren sin. Jeg måtte svelge og anstrenge meg for å ha et vanlig tonefall da jeg sa at han hadde dratt en tur på hytta. Det var for så vidt ikke løgn, men å si hele sannheten til henne, orker jeg ikke.

Tormod, sønnen vår, ringte den samme kvelden som Åge dro, og jeg nevnte heller ingenting for ham. For hva skal jeg si? At faren deres har fått nok av meg og av hverdagen her hjemme! At han ikke takler at jeg forventer hjelp fra ham, men at han mer enn gjerne kan holde på med hytta i dager i strekk.

Jeg kjenner at jeg skammer meg. Men det er sant; mannen min gjennom snart 50 år, har pakket ned to kofferter og et par pappesker med personlige eiendeler og flyttet ut på hytta.

Det er tre dager siden jeg kom hjem fra jobben og fant Åge i full gang med pakkingen. Jeg spurte hva han drev med, og fikk til svar at han trengte å komme seg bort fra både meg og alt annet. Nå skulle han virkeliggjøre den tanken han hadde båret på så lenge, sa han. Nemlig å bo fast på hytta. Og han presiserte at han ville være helt i fred, så fikk vi heller se hva dette ble til etter en stund.

Jeg visste ikke hva jeg skulle si, så jeg ble bare stående og se på at han bar ut tingene sine i bilen og kjøre av gårde. Først da kom tårene. Og det har vært mange av dem siden han dro. Jeg ligger på kveldene og kjenner på en sterk frykt for å bli forlatt. Vi har kranglet mye i det siste, jeg innrømmer det. Eller, det er jeg som har anklaget ham, og vært irritert. Åge er en mann av få ord, men jeg har sett at han har ristet på hodet av meg innimellom.

Mitt livs kjærlighet

Grunnen til min irritasjon er at han har gjort minst mulig hjemme etter at han ble pensjonist. Vi har et gjesterom som skulle ha vært pusset opp og jeg synes godt han både kan dra frem støvsugeren og lage litt middag til jeg kommer hjem fra en lang arbeidsdag. Akkurat slik jeg gjorde for ham den gangen jeg var hjemmeværende og han var i full jobb.

Dermed klager jeg og jeg vet at jeg både kan være sur og nebbete når jeg stadig ber ham om å bidra på hjemmebane. Men det synes jeg at han burde tåle fra meg etter så mange år under samme tak. For jeg er fortsatt i full jobb, og det er ennå ett år igjen til jeg går av med pensjon.

Åge har derimot jobbet mye på hytta etter at han ble pensjonist. Han har etterisolert og oppgradert hytta både utvendig og innvendig. Nå skjønner jeg plutselig hvorfor. Han har antageligvis planlagt dette i god tid, og dette er hans måte å frigjøre seg fra meg og ekteskapet vårt på. Måten han sa at vi får se hva dette blir til på, har jeg nå tolket som et ønske om skilsmisse. Og jo mer jeg tenker på det, jo vanskeligere kjenner jeg at alt er. For er det noe jeg ikke ønsker, så er det å bli skilt.

Vi er ikke unge lenger. Og gjennom vårt lange ekteskap har vi begge gledet oss til pensjonisttilværelsen. Meningen var at vi skal finne oss noen felles interesser og skape en hyggelig hverdag.

Jeg engster meg for hva Åge egentlig mener nå. Og jeg vet hva jeg er nødt til å gjøre. Jeg må kjøre ut til ham og be ham om å få et klart svar. For denne uvissheten holder jeg ikke ut. Og jeg gråter bare ved tanken på å leve uten Åge. For han er mitt livs kjærlighet. Både i gode og i onde dager.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!