De ødela ferien

Britt og Per hadde barn på samme alder som våre, og jeg regnet med at vi ville få en fin sydenferie sammen. Men der tok vi feil...

Foto: Foto: YAY Micro
Sist oppdatert

I år ser jeg tilbake på en fin sommer med bare familien. I fjor var det annerledes, da opplevde jeg den tristeste sommeren jeg har hatt på mange år.

Vi hadde spart et helt år for å få penger til en to ukers sydentur sammen med et vennepar av oss og deres barn. Barna våre var på samme alder, så dette måtte bli bra, trodde jeg. Venne­paret vårt var en arbeidskollega av mannen min, Nils, og i tillegg bodde vi på samme byggefelt. Vi hadde vært sammen med Britt og Per på flere fester og en gang på en hyttetur, så jeg mente vi kjente dem godt nok til at vi kunne dra på ferie sammen.

Tiden for avreise nærmet seg, og Britt og jeg tok flere handleturer sammen for å ha litt nytt og stilig sommertøy. Vi tok solarium også, for å være litt gylne i huden når vi skulle ta på oss bikinien. Og til mennene våre kjøpte vi også litt nytt for at de skulle se pene og kjekke ut.

Endelig skulle vi av gårde. Vi måtte stå tidlig opp for å reise til flyplassen, men humøret var på topp selv om vi var nokså trøtte. Vel fremme på flyplassen satte vi oss ned på en restaurant og tok et glass vin for å feire at vi var på vei til varmere strøk. Flyturen gikk veldig bra, og da vi kom ut fra flyplassen og varmen slo mot oss, var vi bare lykkelige. Hjemme hadde det lenge vært dårlig vær, så varmen var etter­lengtet.

Hotellet var et nydelig familiehotell med flere bassenger og en flott strand rett i nærheten. Da vi kom frem bestemte vi oss for å slappe av noen timer etter den lange reise. Vi fikk ferieleiligheter rett ved siden av hverandre.

Etter at vi hadde sovet noen timer, bestemte barna seg for å gå ned i bassenget. Mannen min og jeg gikk inn til Britt og Per. Jeg ble ganske overrasket over å se alle drikkevarene på bordet. Mens vi hadde sovet, hadde tydeligvis Britt og Per vært ute og handlet. Britt virket allerede litt beruset enda klokken bare var fire på ettermiddagen. Vi ble budt på drikke med en gang. Jeg takket høflig nei, mens mannen min tok seg en øl.

- Dette er livet, sa Britt og lo, mens hun åpnet en flaske vin til.

Selv syntes jeg det var ubehagelig. Barna var nede og badet alene, og de var ikke så gamle at de ikke trengte tilsyn av og til. Jeg foreslo at vi skulle gå ned til dem ved bassenget, men Britt ristet på hodet. Nei, nå hadde hun ferie og skulle slappe av, sa hun. Per virket heller ikke særlig interessert i å passe på ungene. Han svarte ikke engang.

Jeg dro med meg mannen min, og vi gikk ned til bassenget. Britt og Per viste seg ikke, så vi fikk det fulle ansvaret for alle barna. I syvtiden gikk vi opp til rommet for å dusje og gjøre oss klare til vi skulle ut og spise middag. Vi hadde avtalt med Britt og Per at vi skulle spise på en restaurant i nær­heten klokken ni.

Barna ble vårt ansvar

Da klokken ble halv ti og de ikke hadde kommet inn til oss som avtalt, banket vi på hos dem. En av barna åpnet og sa at mamma og pappa lå og sov, og at de ikke hadde klart å vekke dem. De sa at de var sultne, men ikke hadde noe mat. Jeg hadde ikke hjerte til å la dem være igjen, så vi tok dem med oss på restauranten og betalte for dem. Jeg regnet selvsagt med at dette var et engangstilfelle og at vi ville få igjen det vi hadde lagt ut.

Da vi kom tilbake til hotellet rundt midnatt, hørte vi skrik og skrål og høy musikk fra leiligheten til Britt og Per. Jeg så stille på mannen min og vi bare ristet på hodet. Vi ble enige om at jeg skulle ta med alle ungene inn til oss, og så skulle Nils gå inn til Britt og Per for å sjekke.

Nils kom raskt tilbake. Han var hvit i fjeset av sinne og sjokk. Han tok meg til side og fortalte at de var så fulle at de nesten ikke kunne snakke. De hadde bedt inn noen andre gjester på hotellet, og festen var i full gang. I tillegg kunne Nils fortelle at Britt satt på fanget til en av gjestene. Og at Per hadde kommet ut av soverommet i bokseren med en dame på slep.

Vi ble raskt enige om at vi ikke kunne sende barna inn til seg selv. Dermed lagde vi i stand to soveplasser til Britt og Pers barn inne hos oss, og prøvde å ta det hele med godt humør. Men jeg kunne se på barna at de skammet seg på foreldrenes vegne. De sa mang en gang at de var så glade for at vi var der og passet på dem.

Dagen etter banket Britt på døren vår for å høre om barna deres var hos oss. Hun virket helt vanlig og sa ingenting om hendelsene dagen før. Ikke takket hun oss for at vi hadde passet på dem og ikke tilbød hun oss penger for maten vi hadde lagt ut. Jeg var sjokkert.

Resten av ferien vår måtte vi mer eller mindre passe på Britt og Pers barn hele tiden. De var faktisk ikke i stand til å ta vare på dem selv. Det virket som om de var fullstendig likegyldig til sine egne barn. De var stort sett beruset hele ferien. Det ble en kostbar ferie for oss som måtte brødfø to ekstra barn. Noen unnskyldning for at det hadde blitt slik eller et tilbud om å kompensere pengene vi hadde brukt på barna deres, kom ikke.

På flyturen hjemover oppførte Britt og Per seg som om ingenting spesielt hadde skjedd i ferien. Det var tydelig at de tenkte at på ferie var det ingen begrensninger i forhold til fest og fyll, selv om barna var med, mens når de kom hjem begynte den vanlige hverdagen igjen. Jeg var i sjokk over deres oppførsel og over at de kunne endre seg så mye når de var på ferie.

Jeg bestemte meg for at jeg aldri mer skal reise på ferie med noen jeg ikke kjenner så godt. I tillegg tror jeg familien vår har godt av å tilbringe tid alene. Vennskapet til Britt og Per er ødelagt for alltid.

Denne saken ble første gang publisert 18/11 2009, og sist oppdatert 05/05 2017.

Les også