Han lever i hjertet mitt

SPORTY: Birger Andreas var en lidenskapelig fisker. Han var også sportsinteressert, og spilte baskeball. Uka etter at han gikk bort, var det meningen at den kjekke 20-åringen skulle begynne på klatrekurs. © Foto: Privat

Om LEVE

* Hvert år tar cirka 500 mennesker i Norge sitt eget liv. Landsforeningen for etterlatte ved selvmord gir hjelp og støtte til dem som sitter igjen.

* LEVE har både fylkeslag og lokale sorggrupper. Her kan du møte folk som går gjennom, eller har gjennomgått det samme som deg.

* Det er også en egen ungdomsgruppe, Unge LEVE.

* Du kan ta kontakt med LEVEs fylkeslag der hvor du bor. Du kan også ringe sekretariatet på telefon 22 50 25 70 hver dag mellom kl. 09.00 og 16.00. (Dette er ikke en krisetelefon).

* For mer informasjon, se www.leve.no

* Dersom du ønsker å støtte LEVE har organisasjonen bankgiro 5010.05.63980

Wenche Eriksen (47) møter oss på trappen til sitt flotte hjem i Drøbak. Hun smiler og hilser vennlig.

Det er snart syv år siden hun mistet sitt eneste barn. Wenche henter frem bilder. Hun vil gjerne vise oss Birger Andreas, før hun forteller sin historie.

Sønnen er bevart både i hjertet, og i glass og ramme. En usedvanlig kjekk gutt. Høy, mørk og atletisk, med et varmt smil.

- Det kom som et sjokk! Han forandret seg riktig nok i tiden før han døde, men jeg hadde virkelig ingen anelse om at dette kunne skje, sier Wenche.

Ble syk

Hun bodde alene med Birger Andreas fra han var tre år. Forholdet var svært godt mellom mor og sønn.

- Da han var seks år la vi ut på reise i ett år i Asia og Australia, bare han og jeg. Allerede da utviklet vi et nært vennskap som vi beholdt så lenge han levde. Vi var tett knyttet til hverandre. Ikke bare var han sønnen min, men han var faktisk også min beste venn.

Litt etter at han hadde fylt tyve endret Birger Andreas adferd.

- Fra å være en livsglad, skoleflink, positiv og utadvendt gutt, ble han mer stille og innesluttet.

Moren så at noe ikke stemte, og kontaktet lege. Etter en konsultasjon på Follo-klinikken var han selv motivert for å få hjelp, men han måtte vente lenge før han kunne få komme til ny time. I mellomtiden forsvant motivasjonen.

- Han begynte å unnskylde seg med at han bare var litt nedfor, og at det ville gå over, forteller Wenche.

Kaoset

Slik gikk det dessverre ikke. Bare 2 ½ måneder etter at Wenche merket de første signalene, valgte sønnen å gjøre slutt på livet. Hun ble kastet ut i kaos, og satt igjen uten noen svar.

- Det var uvirkelig. Hadde jeg i mine villeste fantasier ant at noe slikt kunne skje, hadde jeg selvsagt tatt ham med på sykehus, og ikke sluppet ham av syne ett sekund.

Hun titter ut av de store vinduene i stuen. Fester blikket på fjorden i noen sekunder.

- Jeg har aldri fått svar. Han etterlot ikke noe brev, og sa ikke farvel til noen. Det var ikke heller ingen kjærlighetssorg i bildet. Han skulle begynne på klatrekurs uken etter. Hadde kjøpt nye klatresko og alt, sier Wenche rolig.

- Det første året gikk jeg gjennom hele følelsesregisteret: sjokk, sinne, sorg, skyld og skam.

- Skyldfølelsen har vært sterk. Han var jo sønnen min, og jeg klarte ikke å være der og hindre at det skjedde. Skulle jeg ha gjort noe annerledes? Hva tenkte alle om oss? At jeg var en dårlig mor, og hadde en sønn som ikke fikset livet? Trodde de han ruset seg? Spørsmål som dette kvernet rundt i hodet, men jeg klarte til slutt å legge det bort. Jeg skammer meg ikke over sønnen min. Han var en fantastisk sønn, og et varmt og følsomt menneske, som ga alle rundt seg masse glede! Han ga meg ikke annet enn glede hele livet.

Hadde delmål

Legene kunne heller ikke gi noe klart svar. Sannsynligvis ble Birger Andreas rammet av en akutt psykose.

- Jeg tror ikke han var seg selv i det øyeblikket han tok avgjørelsen, sier Wenche.

For moren handlet tiden etterpå om å overleve selv.

- Det første målet var å komme gjennom begravelsen. Jeg holdt tale til ham. Det var viktig for meg. Deretter var målet å komme seg gjennom sommeren, og så begynne i en sorggruppe i regi av Landsforeningen for etterlatte ved selvmord (LEVE) fra høsten. Det var viktig for meg å sette noen delmål. Ikke tenke for langt frem. Dessuten bestemte jeg meg tidlig for at jeg måtte komme meg opp om morgenen, selv om jeg kanskje ikke klarte å være oppe lenge. Ofte ble det til at jeg sto opp, spiste frokost, før jeg måtte legge meg på sofaen. Da kunne jeg gjerne sove mange timer i et forsøk på å slippe unna smertene.

- Hvordan ble du møtt av andre i denne tiden?

- Oppmerksomheten vil alltid være størst den første tiden. Venner og familie har vært en god støtte hele veien, men for mange bekjente og naboer var det nok vanskelig å vite hva de skulle gjøre. Jeg merket at mange unngikk meg. Det såret meg. Jeg var hudløs og ble fort lei meg, men jeg trakk meg ikke unna. Dersom folk snudde og gikk andre veien rundt hylla i butikken, fulgte jeg etter. De var lettet da vi først fikk snakket sammen.

Åpen vei

Wenche valgte bevisst en åpen linje helt fra starten.

- Jeg har aldri lagt skjul på det som skjedde. Dersom jeg skulle båret på hemmeligheter, og fordreid sannheten, tror jeg sorgen ville blitt enda vanskeligere å bære.

- Har du noen gang følt at smerten var større enn du kunne klare å takle?

- Det har vært mange stunder der jeg har tenkt: "Nå gir jeg opp. Dette orker jeg ikke lenger". Tankevirksomheten kan slite deg ut, men samtidig har jeg følt at jeg må leve videre. Finne min vei.

Hun smiler forsiktig.

- Jeg er glad i livet, og har alltid vært en positiv person, i likhet med sønnen min. Og så har jeg så mange mennesker jeg bryr meg om. Gode kolleger, en flott jobb, venner, og ikke minst en familie jeg er veldig glad i!

Mannen hun deler livet med, ble hun sammen med i etterkant av sønnens bortgang.

- Han har to flotte døtre, hvorav den ene har to barn. Jeg er veldig glad i dem alle sammen! Å få lov til å være bestemor for to små på to og fem år gir enormt mye glede i livet, sier hun, nå med sitt største smil.

- Unger er det herligste som finnes!

Wenches samboer har selv erfart hva det vil si å miste en man har kjær, da kona døde av kreft.

- Våre opplevelser gjør at vi forstår hverandre, og har klart å gi hverandre det ekstra rommet som man trenger noen ganger. Det samme gjelder døtrene.

Lever videre

Wenche har i tillegg funnet mening i å kunne hjelpe andre. Hun sitter i sentralstyret i LEVE. Som en del av sitt engasjement har hun holdt flere foredrag rundt på skoler, og hun er tilgjengelig som samtalepartner for mennesker som opplever å miste noen av sine til selvmord.

- LEVE betydde veldig mye for meg etter Birger Andreas' bortgang, og gjør det fortsatt. Det var så godt å kunne snakke med noen som forsto alt jeg gikk gjennom, alle tankene og alle de ulike fasene. Noen som hadde opplevd det samme selv. Jeg ble også del av en sorggruppe i regi av foreningen. En kan finne mye støtte i hverandre, sier Wenche.

47-åringen har klart å leve videre, selv om de tunge tankene aldri vil bli helt borte. Hun har vært tilbake for fullt i jobben i Norsk Luftambulanse i fem-seks år. I tillegg studerer hun litt ved siden av.

- Hverdagen består av ting jeg er opptatt av, og trives med. Tankene melder seg likevel ofte - spesielt etter leggetid. Det kan bli lange netter og lite søvn. Samtidig vil jeg aldri gi slipp på livet. Jeg har som mål å glede meg over noe hver eneste dag, og jeg setter større pris på de små tingene enn noen gang før. Jeg vet hva som betyr noe, og hva som ikke gjør det. Bagateller bryr jeg meg ikke om.

Hun smiler.

- Jeg er også takknemlig for alle de gode minnene. Jeg er takknemlig for de tyve flotte årene vi fikk sammen, sier Wenche, og begynner å bla i fotoalbumet hun har i fanget.

- Birger Andreas var min beste venn. Jeg kan aldri komme over tapet. Men jeg føler at han er hos meg likevel på en måte.

Hun hever hånden mot brystet.

- Han er i hjertet mitt. For alltid.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!