Jerndisiplin

Anbjørg har tre punkter på listen som forklarer hvordan hun har fått tilbake sitt gamle liv:

1. Tiden

- Ta tiden til hjelp og være tålmodig. Dette er et viktig punkt for alle med utmattelse.

2. Disiplin

- Jeg hadde stoppeklokkedisiplin i forholdet mellom hvile og aktivitet. Da jeg omsider begynte å bli litt bedre, slik at jeg orket litt aktivitet, var jeg veldig disiplinert. En time aktivitet ble fulgt av en time hvile. Alltid. Jeg brukte klokken, og var helt konsekvent. Det var viktig å hvile før jeg ble sliten. Energikontoen måtte ikke overtrekkes. Så jeg kunne stå opp, spise litt mat, lese i et blad. Og så var det å legge seg ned i sengen en time og hvile. Ikke TV eller lesing, for det tapper også krefter. Bare hvile, gjerne med meditativ musikk på øret, forteller hun.

3. Betablokker

- Jeg kom i kontakt med en spesialist på sykdommen ME som forsker på bruk av betablokkere mot utmattelse. Dette er en medisin som roer ned hjertet og det autonome nervesystemet, noe som dermed bidrar til mindre stress i kroppen. Jeg bruker fortsatt betablokkere, forteller hun.

Mentale øvelser

- Jeg liker å ha kontroll. Men da jeg ble syk, måtte jeg innse at det eneste jeg kunne ha kontroll på, var hvordan jeg forholdt meg til det jeg opplevde, forteller Anbjørg.

En måte å gjøre dette på, var å bruke mentale øvelser. Øvelser som hjalp henne til å tenke positive tanker, fokusere på det som var friskt og ikke det som var sykt. Eller øvelser som ga en god følelse.

* Hun laget lister over hva som var bra med livet slik det var. Der sto det for eksempel:

Negativt: Jeg er lei meg fordi jeg fikk kreft i ung alder og har fått senvirkninger av behandlingen.

Positivt: Men jeg er heldig som har overlevd sykdommen og som nå er symptomfri.

* Hun gjentok positive setninger inni seg for å komme i bedre sinnsstemning:

"Jeg er glad i Jon. Jon er glad i meg. Han holder rundt meg. Vi ler sammen."

(Det sier jeg til meg selv når jeg savner mannen min.)

* Hun laget seg mentale bilder som hun brukte for å stoppe negative tanker:

Jeg kan tenke på tantebarna mine. Hvordan de ler mot meg og danser strålende glade bortover gulvet.

Ved hjelp av disse ulike øvelsene har Anbjørg greid å tenke positive tanker gjennom sykdommen. Slett ikke alltid, understreker hun, men nok til at hun har beholdt livslysten og en grunnleggende optimisme.

Sitater er hentet fra Anbjørgs bok "Livslyst" (Aschehoug), som lanseres i disse dager.

Først ble hun erklært symptomfri fra brystkreften. Så fikk hun post-cancer-fatigue, eller ekstrem utmattelse. Hun var glad over å være symptomfri fra kreften, men likevel var hun altfor syk til å kunne nyte det.

- Det var som å vinne en milliard i Lotto, men likevel ikke kunne bruke pengene, sier Anbjørg (36).

Krigssone

I knallrosa kåpe og med røde lepper møter hun oss. Hun er ikke redd for å synes i landskapet, Anbjørg. Slik har hun alltid vært, forteller hun smilende.

- Jeg liker å kle meg i sterke farger. Det er en del av personligheten min, sier hun.

Leppene var like røde den gangen da hun dro til sykehuset for å undersøke brystet en førjulsdag i 2003. Resultatet hadde en helt annen farge.

Den endelige diagnosen fikk hun i februar 2004. Så fulgte mange måneder med usikkerhet om hvor omfattende sykdommen var. Tre operasjoner og mange strålebehandlinger måtte til for å fastslå at kreften ikke var spredt, og at svulsten i det høyre brystet var borte. Under hele denne perioden fortsatte hun å lede helseprogrammet Puls på NRK hver mandag. På skjermen snakket hun om kreft, på ettermiddagen dro hun for å få strålebehandling på Ullevål.

- Det føltes uvirkelig, forteller hun.

Den store usikkerheten omkring sykdommen tæret på henne uten at hun merket det. Hun ville fortsette i jobben for å holde fast ved det som var normalt. Samtidig var kroppen i konstant alarmberedskap. Var det kreft også i det venstre brystet? Hva slags behandling skulle hun få? Hun fikk motstridende beskjeder fra sykehuset.

- Det var som å leve i en krigssone. Jeg var hele tiden forberedt på angrep, og jeg ante ikke hvor angrepene kom fra neste gang, beskriver hun.

Kollaps

Da hun var erklært symptomfri for kreften, var hun mer enn klar for å ta opp igjen det gamle livet sitt. Det livet som konsentrerte seg om jobben, om kanskje det var på tide å forsøke å få barn snart, om å delta i det sosiale livet og nyte kjærligheten med ektemannen Jon Andreas Håtun, også kjent som Jono El Grande. Men Anbjørg var helt utslitt. Så utslitt at hun måtte ligge i sengen. Hele dagen. Hver dag. Hun orket ingenting.

- I flere perioder lå jeg på pikerommet mitt hjemme hos mor og far i Trøndelag. Jeg var så dårlig at jeg ikke klarte meg alene, og Jon hadde jobben sin å passe, minnes Anbjørg.

Hun tror kollapsen skyldtes at kroppen var i alarmberedskap over så lang tid, i kombinasjon med kreftbehandlingen.

- Stress er hovedfienden ved alle former for utmattelse, forklarer Anbjørg.

- Når kroppen har vært utsatt for konstant høyt stressnivå over lang tid, begynner den å mobilisere som om den er i en ekstremsituasjon, selv om de i realiteten ikke er det, forklarer hun videre.

Dermed blir følelsen av utmattelse i kroppen lik den man får etter en voldsom påkjenning. Hun beskriver det som å ha en kraftig influensa. Helt slapp, frysninger, verking i kroppen. All aktivitet gjorde vondt verre. Hun kunne ikke lese, ikke se TV, ikke noe som krevde energi.

Mens Anbjørg lå der i sengen, raste fortvilelsen i henne.

- Når man ligger slik i dager, måneder og år uten å bli bedre, begynner man naturligvis å lure på om det alltid vil være slik. Hodet var helt friskt, og hadde lyst til å jobbe, gå i selskaper, trene eller prate med folk. Men kroppen var så syk at jeg ikke klarte å gå på do selv, forteller hun.

Anbjørg beskriver en følelse av å være fanget i sin egen kropp.

- Det føltes som om livet gikk forbi mens jeg bare lå der og ikke kunne delta i det, sier hun.

Vendepunkt

Det første vendepunktet kom etter rundt to år med utmattelse. Da begynte hun å akseptere situasjonen.

- Når man er syk, tror man hele tiden at sykdommen snart skal gå over, og så skal alt bli som før igjen. Men etter omtrent to år begynte jeg å forsone meg med at livet var forandret, og kanskje ikke kom til å bli slik det var før jeg ble syk, forteller hun.

- Jeg tror at det å akseptere det du likevel ikke kan gjøre noe med, er det viktigste du kan gjøre i en krise. Det betyr ikke at du trenger å like situasjonen, eller at du ikke kan synes det er urettferdig. Men det handler om å erkjenne virkeligheten, i stedet for å fokusere på hvordan du ønsker at livet skulle ha vært, sier Anbjørg.

Stemmen hennes er rolig. Det er blikket som formidler styrken i budskapet.

- Det er ikke når du er langvarig syk at lønnsøkningene eller klappet på skulderen kommer. Men det er da man ville blitt aller mest glad for det. De som er syke eller står i andre former for livskriser, og som må finne måter å leve med dette på hver dag, det er virkelig hverdagshelter i samfunnet, sier hun.

Bok og blad

Sakte, sakte har Anbjørg fått tilbake litt av det gamle livet sitt. I dag er hun blitt så bra at hun bare trenger to økter med hvile på en dag. Én time om gangen. Hun synes fortsatt det er kjedelig å måtte gå og legge seg i stedet for å være i aktivitet, men er glad for at hun stadig blir litt bedre.

- Nå har jeg skrevet bok også. Tenk at jeg har klart det! Det viser at man kan bli bedre selv etter å ha vært sengeliggende i flere år. Og det er den gode nyheten jeg har å fortelle til alle som er i en lignende situasjon, sier hun med et strålende smil. Og hun håper boken, "Livslyst", vil være til trøst og inspirasjon for andre som møter motgang i livet.

Med en fast helsespalte i bladet Kamille har hun også begynt så smått å jobbe med sitt gamle fagfelt. Om hun satser på å komme tilbake til NRK etter hvert, må helsen bestemme. Det samme gjelder for familielivet.

- Jeg har lært meg å sette pris på det som er bra med livet mitt, og så får jeg bare se hva som skjer. Jeg vil gjerne ha barn en gang, men vi får se. Uansett så lever jeg sammen med min store kjærlighet, og det er jeg lykkelig for, sier hun.

En rød munn smiler til farvel, og en rosa kåpe forsvinner bortover gaten. Det er tid for hvile.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!