Drømmen min ble virkelig
Mens Yvonne Fjeld (39) skurer gulv og renser dusjsluk dikter hun om overtro, magi, svik og kjærlighet. Nå debuterer vaskekona som romanserieforfatter.
Jeg glemmer aldri telefonsamtalen. En begeistret forlagsredaktør var i den andre enden. Han fortalte at boken min var antatt. Bak ham hørte jeg kollegene hans klappe begeistret. Jeg holdt røret i hånden - og trodde jeg skulle besvime av glede!
27. oktober debuterer trebarnsmor Yvonne Fjeld fra Eidskog som forfatter med romanserien "Novemberbarn". Det blir en etterlengtet lykkedag for 39-åringen.
- Jeg har skrevet som en gal i de siste årene, sier Yvonne som har hatt deltidsjobb som rengjøringsassistent på Kongsvinger for å klare seg økonomisk.
- Det er en tøff og slitsom jobb. Jeg har vasket korridorer, skrubbet toaletter og renset dusjsluk. Det er sjelden takk og hyggelige ord å få. Man blir snarere oversett - og føler seg som et null. Leger og andre høytstående personer bare tråkker freidig og nedlatende over moppen uten å si så mye som et "morn"!
Bøtte, blokk og penn
Men Yvonne har ikke latt seg knekke av å bli sett ned på.
- Selv om det er irriterende virker det på mange måter inspirerende også. Det setter følelsene i sving. Jeg har alltid med meg blokk og penn i lommen når jeg er på vaskejobb, og jeg noterer ivrig når jeg får ånden over meg. Jeg kan forfatte mange sterke og fantasifulle setninger over vaskemoppen, ler hun.
Yvonne har alltid skrevet. Allerede i 1. klasse på folkeskolen skrev hun "forfatter" på stilen om sitt fremtidige yrkesvalg. Men det tok tid før hun våget spranget:
- Jeg har drevet to blomsterbutikker i mange år, men det gikk ikke. Arbeid døgnet rundt - og lite penger. Siden ble det vaskejobb... Men skrivingen ga jeg aldri slipp på, og jeg glemte aldri drømmen om å bli forfatter.
Allerede for 12 år siden fikk hun ideen til "Novemberbarn".
- Jeg har brukt lang tid på å samle historisk materiale og kunnskaper - og ikke minst mot til å skrive romanserien, forteller Yvonne, som satt mutters alene på en øy i Nord-Norge i fjor sommer da hun forfattet første bind i serien.
- Jeg har arvet et hus på en øy ute i havgapet. Etter at strømkabelen ble kuttet for noen år siden er det ingen fastboende blant de ti husene på øya. Jeg bodde der alene og skrev dag og natt. Det gjorde meg ingenting. Jeg bare nøt å være alene. Etter 14 dager var jeg ferdig med det første bindet.
Tidligere liv
Yvonnes aller største inspirasjonskilde var hennes egen bestefar.
- Han var en veldig spesiell mann, noen vil vel si rar. Han hadde mange overnaturlige evner, blant annet kunne han "se" de døde. Jeg husker at han og jeg gikk sammen på kirkegården. Plutselig kunne bestefar hilse ved å løfte på den sorte, bredbremmede hatten sin. Da hadde han "møtt" en av de døde. For meg var det overhodet ikke skummelt. Jeg syntes bare det var veldig spennende.
Yvonne og familien bodde avsidesliggende til, og som liten var hun mye alene.
- Det var mye som ikke var så lett i livet mitt. Jeg gråt mye og følte sorg - uten å vite hvorfor. Jeg gråt ofte uten grunn.
Tristhetsfølelsen har 39-åringen hatt med seg helt til voksen alder. Men så møtte hun en klarsynt kvinne, og brikkene falt på plass.
- Hun fant ut at jeg hadde en keltisk sjel og at jeg hadde levd i Irland i mitt tidligere liv. Der levde jeg ubeskrivelig lykkelig på en gård sammen med min store kjærlighet, men han døde dessverre fra meg. Den dype sorgen har jeg trukket med meg til mitt nåværende liv. Det er derfor jeg gråter og føler sorg, mener Yvonne.
Da jeg spør om hun noen gang har vært i Irland - i dette livet, smiler hun og sier:
- Nei, ikke ennå. Men jeg elsker fargen grønn og har alltid hørt på irsk musikk. Og jeg bestiller alltid irsk Kilkenny de sjeldne gangene jeg forviller meg inn på en pub! Men jeg kommer helt sikkert til å reise dit en gang. Det vil bli en sjelereise.
Vil hedre kollegene
Men aller først skal romanserien til Yvonne lanseres. Hun er kjempespent på responsen. Hva hun skal bruke pengene til hvis bokserien blir en suksess, er hun ikke i tvil om:
- En reise til Irland, vil jeg tro. Og så har jeg mange andre planer... Men én ting er jeg i alle fall helt sikker på at jeg skal gjøre!
- Og det er?
- Jeg skal kjøpe rådyre Chesterfieldsofaer - og sende dem til Kongsvinger sykehus, øremerket vaskedamene. Mens andre avdelinger i det minste har sofaer på hvilerommet, sitter "vaskekjerringene" på harde plaststoler - vegg-i-vegg med likkjelleren. Det holder ikke. De fortjener å sitte godt, for de gjør en utmerket og verdig jobb!
Denne saken ble første gang publisert 23/09 2008, og sist oppdatert 02/05 2017.