- Det er tre år og et halvt år siden jeg ble stemor til min manns barn, Sindre og Daniel, som da var 11 og ni år. Selv hadde jeg Christian på 11 og Julia på åtte år. Barna fant hverandre ganske fort og har mye glede av hverandre, forteller Karita Bekkemellem (43).

Fra første stund bestemte hun seg for å behandle stebarna likt med sine egne.

- Selv om de ikke er mine biologiske barn, føler jeg likevel at de på en måte er "mine". Jeg vil gjerne stille opp for stebarna mine, for eksempel ved å være hjemme fra jobb når de er syke, og jeg kjører dem til trening og andre aktiviteter, sier hun.

Ikke bare lett

- Jeg vil ikke bare romantisere stemorsrollen. Det er så bra at dere skriver om dette, for det er mange som trenger støtte og gode råd i denne situasjonen. Det har vært utfordrende for oss alle til tider, og jeg synes ikke det har vært lett, innrømmer vår tidligere barne- og likestillingsminister.

Gjennom sin nye familiesituasjon fikk hun se hvordan lover og regler fungerer i praksis etter en skilsmisse.

- Jeg ser at mange fedre sliter med å bli mer enn en "samværspappa", og at det er lite hjelp å få når man er i en vanskelig situasjon. Det er så mange aspekter rundt dette. Den andre eller "gamle" familien kan også ha problemer med å se at en ny familie blir etablert, selv om det er lenge siden den ble oppløst, mener Karita.

- Det vesentlige er å fokusere på barna og deres beste. Det er viktig at barna ikke blir brukt hvis foreldrene er uenige og at hjelpeapparatet tar henvendelser om hjelp på alvor.

Men som med alt i livet er det viktig å ha en positiv innfallsvinkel. Å bli stemor, få flere barn og liv og røre i huset, og få lov til følge dem gjennom alle fasene i livet er en stor gave, konkluderer Karita.

I nummer 35 av Norsk Ukeblad får du gode råd om hvordan man best kan takle stemorsrollen.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!