Jeg velger å spørre deg om et råd fordi jeg har tenkt lenge på hva jeg skal gjøre, men jeg finner ikke et fullgodt svar. Situasjonen er at jeg har tatt ut separasjon fra min mann. Etter fire års ekteskap var jeg lei, lei, lei. Vi giftet oss da vi begge var 30 år etter fem års bekjentskap, hvorav to års samboerskap. Det er ikke noe galt med min mann. Han er snill, trofast og grei, men jeg kjeder meg så aldeles forferdelig sammen med ham.

Han ville ha barn, og når jeg sluttet med p-pillen, opplevde jeg at jeg var sjeleglad hver gang menstruasjonen kom. Jeg måtte ta det signalet alvorlig, og begynte på p-pillen igjen uten å fortelle ham det. Jeg måtte ha tenketid. Jeg oppdaget at jeg grudde meg til å komme hjem. Jeg begynte å jobbe overtid, prøvde å unngå sex, og de gangene vi hadde sex, tenkte jeg på noe annet og håpet det var raskt overstått.

Jeg kom etter hvert til at jeg måtte være ærlig mot ham. Jeg kunne ikke fortsette å behandle ham eller meg selv på en slik respektløs måte. Jeg tok mot til meg, og snakket med ham om hvordan jeg følte det. Han ble fryktelig lei seg, og så ble vi enige om separasjon. Vi har vært separert et halvt år nå.

Mannen min har begynt å treffe en ny dame og ser ut til å ha det ganske bra. Jeg er bare tvilrådig. Ikke finner jeg noen annen (ser ikke etter noen heller). Ikke vet jeg om jeg ønsker å gjennomføre dette og ende med skilsmisse, og ikke vet jeg om jeg vil ha ham tilbake heller. Hva skal jeg gjøre? Har du møtt slike som meg før?

Tvilrådig.

Jeg har nok møtt noen i din situasjon, ja. Faktisk en ikke helt uvanlig situasjon for å søke noen timer bistand hos en tredje, utenforstående person. Noen søker om timer hos familierådgiver, andre hos psykiater eller psykolog. Mens andre igjen henvender seg til filosofer som også kan gi konsultasjoner omkring eksistensielle problemer.

Jeg tenker at du beskriver et aspekt av 33-årskrisen, som jeg kaller det. Den krisen som oppstår hos mange mennesker når de oppdager at de har levd opp til forventningene, vært flinke og snille, fått utdanning, jobb, giftet seg og ofte fått barn. Så plutselig eller gradvis oppdager de at noe inne i dem selv protesterer, vil noe annet, de kjeder seg eller føler seg frustrerte. Noen bytter jobb, tar ny utdanning, eller som deg, bytter ut partneren.

Jeg kan selvfølgelig ikke gi deg råd i noen som helst retning, men trøste deg med at du er i selskap med mange andre. Jeg kan anbefale deg å lese boken «Eat, Pray, Love» av Elizabeth Gilbert. Jeg vet ikke om boken finnes på norsk. Forfatteren er en amerikansk journalist som setter ord på 33-årskrisen på en mesterlig måte.

Jeg vil gi deg tre personlige råd: 1. Gjør noe, ikke bare sitt stille og tenk. Bryt ut av isolasjonen og grubleriene.

2. Sett opp en skriftlig liste over alternative ønsker du har. Hva har du lyst til?

3. Tiden er din venn.

Lykke til i jakten på å finne en mer tilfredsstillende fremtid.

Hilsen Synnøve.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!