Jeg blir sur!

Sist oppdatert

Jeg kan nesten ikke være i samme rom som datteren vår uten at vi flyr i tottene på hverandre. Jeg vet at jeg ikke skal la meg provosere av det hun sier, men jeg gjør det. Noen ganger blir jeg så sur at jeg ikke klarer å ta meg inn igjen heller. Og det vet hun, så da blir vi ikke venner igjen før dagen etter. Dette er utrolig vondt. Jeg har flere venninner som har det like ille. Men ingen av oss aner hvordan vi skal unngå å bli såret eller hvordan vi skal få stoppet henne som en gang var vår lille prinsesse. Hva gjør andre foreldre? Noen må ha klart dette, for ikke alle jenter er slik. Er de vel?

Tårepersa

Nei, du har rett i det. Ikke alle jenter er slik. Men det kan likevel gå noen kuler varmt i perioder. Noen barn lar seg ikke så lett provosere. Noen voksne har det slik også. Og da foregår uenigheter litt mer lavmælt og i litt mer siviliserte former. De kan føles like vonde for det, for begge parter.

Jeg antar at du har fortalt henne hvordan humøret og humørsvingningene hennes virker på deg og på andre som er i nærheten akkurat da. Du kan også godt si til henne at du blir lei deg og fortvilet når hun angriper deg. Be henne være sur i et annet rom og forlat kampplassen når hun er slik. Si til deg selv at dette går over, at det bare er en periode i livet. At hun lider under det, hun også, men ikke vet hvordan hun skal legge bånd på seg og gjenvinne kontrollen.

Snakk med henne når hun er i godt humør og si at hun må tenke før hun snakker når hun er sur, og at hun må prøve å trene opp impulskontrollen sin. At man ikke kan si alt man har lyst til å slenge ut av seg. At hvis hun oppfører seg slik mot fremmede som ikke elsker henne betingelsesløst, slik du gjør, vil hun oppleve helt andre reaksjoner.

Men la oss spørre leserne også: Hvordan har dere overlevd slike perioder? Jeg tar gjerne imot brev og mail, slik at leserne kan utveksle råd og erfaringer.

Hilsen Bjørg

Denne saken ble første gang publisert 01/04 2008, og sist oppdatert 04/05 2017.

Les også