Hun skjemmer ham bort
Hva gjør man med en datter som skjemmer bort barnet sitt? Han er nå syv år og maser og brøler om han ikke får det som han vil. Hun gir alltid etter (hun er alene). Hun orker ikke å protestere, sier hun, men hvis vi prøver å sette grenser, blir hun rasende og sier at vi ikke har noe med det. Han er vanskelig mot oss også. Han slår oss hvis vi ikke gjør som han sier, og jeg vet at han har problemer på skolen. Vennene hans skyr ham, nettopp fordi han er så vill. Han har ikke ADHD. Det er han utredet for.
Bekymrede foreldre.
Det var ille og veldig leit. Det er klart at dette først og fremst er hennes ansvar, men hvor er barnefaren? Kan han trekkes inn og avlaste henne? Det virker som om hun er sliten eller oppgitt og dermed velger minste motstands vei.
Kanskje noe kan gjøres på det praktiske planet i første omgang, som å finne avlastning til henne. Hun kan søke om dette. Hun kan også trekke dere inn i en avlastningsordning, men kanskje dere avlaster nok som det er? Kjenn etter hvor mye dere orker, og om dere klarer å takle en syvåring som er så vill. Å sette grenser er en tålmodighetsprøve, men det går som regel greit om man bare forstår at det gjelder ikke å gi seg! Man skal ikke diskutere med syvåringer og gå i forhandlinger med dem. Man skal som ansvarlig voksen treffe de valg som er nødvendige, og bestemme hvordan alt skal være. Klare grenser gir barnet den trygghet det trenger. Det kan hende at en del av villskapen skyldes mangel på slik trygghet.
Hun er vel allerede klar over at dere er bekymret, men dere kan undersøke hvilke muligheter hun har fra det offentlige. Kanskje hun ikke orker å gjøre det selv eller synes at det er flaut og et nederlag. Legg dette frem for henne og få tak i brosjyrer og vis henne. Kanskje dere også kan finne ut hvor hun kan få hjelp til å sette grenser og på den måten hjelpe syvåringen sin. Det er ikke lett å være syv år og føle seg som konge. Det er et altfor stort ansvar og vanskelig å takle. Han lengter helt sikkert etter en fastere hånd og et enklere liv. Det er viktig å gripe fatt i dette nå siden det allerede er et skoleproblem. Jeg antar at skolen vil reagere hvis det går for langt. Det må jo være bedre å komme i forkant av ytterligere problemer. Hun kan også snakke med læreren og høre hva vedkommende foreslår.
Lykke til - ikke vær redd for bråk med henne. Hun trenger tenketid, hun også. Og det er tøft å føle at man ikke mestrer noe som hun tror "alle andre" klarer med letthet.
Hilsen Bjørg.
Denne saken ble første gang publisert 17/03 2008, og sist oppdatert 04/05 2017.