Jeg er en 18 år gammel jente som vurderer å utdanne meg til psykolog. Men med tanke på min egen psykiske tilstand tviler jeg på at jeg kan klare det. Da jeg var liten, ble jeg utsatt for incest, noe som ingen andre i familien min vet om. Jeg har aldri snakket ut med noen om det, selv om jeg fortalte det til en god venninne for en stund siden. For to år siden ble jeg påminnet om hendelsene som skjedde i barndommen, da jeg skulle ha sex for første gang med min første kjæreste.

Jeg leste i spalten din om noe som ble kalt vaginisme, der musklene i skjeden trekker seg sammen ved for eksempel sex. Som oftest er dette utløst av en traumatisk opplevelse i barndommen. Det er mye vondere enn man kanskje tror. Jeg har ikke tort ligge med noen siden da.

Men så ble problemet verre. I mars i fjor mistet jeg menstruasjonen. Jeg tenkte ikke så mye over det de første månedene, da den har vært noe uregelmessig. Men etter hvert forsto jeg at dette ikke er normalt, så i august dro jeg til legen. Jeg tok blod- og urinprøve, og begge prøvene viste ingenting. Så skulle jeg til gynekologisk undersøkelse, men det klarte jeg ikke i det hele tatt. Musklene nedentil trakk seg helt sammen. Jeg klarte ikke å slappe av, og jeg klarte dermed ikke å fullføre undersøkelsen på grunn av smertene.

Jeg er livredd for fremtiden min, både fordi jeg antagelig aldri finner en kjæreste som kan holde ut ikke å ha sex, og fordi jeg tror det feiler meg noe som aldri kan bli skikkelig undersøkt, fordi jeg synes det er for vondt. Jeg tenker at jeg i verste fall har kreft i underlivet.

Når jeg leser dette brevet, tenker jeg at jeg burde i hvert fall få time hos en psykolog, og jeg ønsker det selv også. Men jeg bor på en liten plass, og mamma er ikke flink til å holde på hemmeligheter. Dessuten er hun redd for et dårlig rykte med en "psykisk pasient" i familien. Og jeg vil ikke at hun skal finne ut hva pappa gjorde med meg. Det vil ødelegge vårt allerede dårlige familiesamhold.

Jeg har tidligere vært preget av angst og depresjon og drevet med selvskading. Angsten har minket ganske mye, men jeg får ofte tilbakefall i depresjonen. Jeg fortalte om depresjonen til skolelegen, og jeg var hos henne et par ganger. Men jeg liker ikke tanken på å møte et menneske ute på gaten som vet alle mine hemmeligheter. Selvskadingen har jeg klart å slutte med.

Jeg vet ikke hva du kan gjøre for meg, men jeg vil være evig takknemlig hvis du kan komme med et råd til meg.

KD18.

Det at du har vært incestutsatt er i seg selv ikke til hinder for at du blir psykolog. At du har psykiske problemer et imidlertid et hinder for deg, inntil du har fått hjelp til å bearbeide det du har vært utsatt for, og fått reparert de psykologiske skadene.

Når det gjelder dine seksuelle problemer, med vaginisme og angst for kreft i underlivet, tenker jeg at plagene har direkte relasjon til overgrepet du har vært utsatt for. Behandlingen av underlivsproblemene dine er psykoterapi. Det er ikke uvanlig at unge kvinner har uregelmessig menstruasjon. Det kan skyldes stress, vekttap eller ha andre psykologiske årsaker.

Jeg kan ikke se annen råd enn at du skaffer deg psykologtimer. Du trenger henvisning fra din fastlege. Både legen og psykologen har selvfølgelig taushetsplikt, og du bestemmer selv hva du sier til din mor. Du trenger ikke å fortelle henne at du går til psykolog og spesielt ikke hva du snakker med psykologen om. Incestutsatte jenter føler ofte at de ikke har "lov" til å vokte egne grenser og ha sine egne hemmeligheter. Jeg vet at du går og bærer på en svært vanskelig hemmelighet. Retten til å få helsehjelp, uten at andre vet hva du får hjelp for, er en alminnelig hemmelighet som hører til de grunnleggende menneskerettigheter. Den hemmeligheten vil bli mye lettere å bære enn den du allerede strever med. Et annet alternativ er selvfølgelig at du flytter hjemmefra til et større sted når du er ferdig med skolen, dersom du ikke finner noen trygg måte å skaffe deg behandling på.

Jeg vil også si at jeg synes du har rett til å ta hensyn til deg selv og dine behov foran hensynet til det dårlige samholdet i familien. Det er andre som har ødelagt samhold, nærhet og trygghet i din familie, ikke du. Incestutsatte er også som regel altfor lojale i forhold til sin egen familie. Jeg oppfordrer deg på det sterkeste til å være lojal mot dine egne behov. Det er god behandling å få. Psykoterapi kan hjelpe på depresjonen, angsten og dine seksuelle problemer.

Hilsen Synnøve.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!