Jeg er enslig mor med tre barn i barnehagen, et tvillingpar og en liten gutt. Til høsten skal tvillingene begynne på skolen. Jeg har permanent dårlig samvittighet, for jeg er nødt til å jobbe fulltid hvis vi skal klare oss. Vi lever på et minimum, og barnefaren har heller ikke god økonomi, men han prøver så godt han kan, han også. Jeg har en rekke venninner som jobber halv dag eller har fri én dag i uken. Det kan ikke jeg.

Arbeidende.

Tenk om vi ikke sammenlignet oss med andre. Tenk om vi aksepterte livet her og nå, akkurat slik det er, uten å skjele til dem som lever på andre måter. Da ville vi kanskje hatt det roligere med oss selv og tenkt at "jeg er virkelig dyktig, jeg klarer dette tross alt. Og barna har det bra".

For du er dyktig. Og jeg er ganske sikker på at barna dine har det bra. Om noen år vil livet trolig bli lettere, også økonomisk, og du går inn i en annen fase som mor, med større og mer selvstendige barn.

Ikke vær så hard mot deg selv. Ikke fokuser på det du ikke får til, og det du ikke har råd til, men fokuser på det du klarer. Det er nesten blitt en klisjé å snakke om livets små og dyrebare øyeblikk, men det er en sann klisjé! Livet består tross alt av små og dyrebare øyeblikk. Fryd deg over dem, og skriv dem gjerne ned. Da har du minnene med deg siden også.

Dine venninner lever på sin måte, og du lever på din. Sett deg ned med en god kopp kaffe eller te og fryd deg over hver slurk. Kjenn hvordan teen varmer munnen, varmer deg. Dette er et ørlite øyeblikk som gir deg en flik av lykke, ikke sant? Hvis du tenker etter og ikke grubler så fælt. Du klarer deg fint. Barna klarer seg fint. Hold fast ved den tankerekken når den dårlige samvittigheten overfaller deg.

Hilsen Bjørg.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!