Jeg ønsker så gjerne å finne ut av livet mitt, men jeg klarer det bare ikke. Jeg er sammen med en som er to år eldre enn meg. Jeg er 20 år. Han er kjempesnill og omsorgsfull og hjelper meg med mye (med bil og lignende). Vi har hatt et av-og- på-forhold i tre-fire år. Vi har vært sammen med andre, men finner alltid tilbake til hverandre. Han har vært forelsket i meg siden jeg var bare 13-14 år gammel, og han vil ikke ha noen andre. Selv om han er snill, er han også veldig overstyrende og klarer å nekte meg ting jeg har lyst til. Han tåler heller ikke at jeg tar opp ting jeg har på hjertet, hvis det er noe jeg er uenig i. Moren min mener jeg bør passe meg. Faren min var også sånn, så hun vet hva hun snakker om. Hun sier det ikke blir noe bedre med tiden, mens jeg tror selvfølgelig det.

For snart ett år siden ble det slutt igjen. Det er jeg som gjør det slutt. Etter en kort tid ble jeg sammen med en som jeg hadde kjent i et halvt år. Jeg så ham første gang hos foreldrene til kjæresten min. Vi fant fort tonen og fant ut at vi hadde mange like interesser. Han er utrolig snill og god og tar vare på meg. Han er tolv år eldre, men det har ingen betydning for oss. Vi er i dag bestevenner, selv om jeg egentlig ikke får lov til å snakke med ham. Jeg har følelser for ham mer enn bare som venn, men klarer ikke å finne ut om de er sterke nok eller om jeg bare lurer meg selv. Vi har det kjempefint sammen og fant på mye moro sammen den gangen.

Jeg tror kanskje jeg gjorde det slutt med ham fordi jeg ble litt redd for det nye og enda litt utrygge, samtidig som jeg tror at jeg ikke klarer å løsrive meg fra kjæresten min nå på grunn av gamle vaner. Jeg var sammen med ham som var tolv år eldre enn meg, i ca. to måneder. Så det kan jo være at den forelskelsesfasen lurer meg? Jeg vet ikke. Jeg vet han er kjempeglad i meg og vil ha meg tilbake, men han kan jo ikke vente evig. Jeg er redd han finner en ny. Alle sier jeg må finne ut av det selv og finne ut hva jeg føler, men det er ikke lett. Det er ikke sikkert den ene er bedre enn den andre, men klarer du å hjelpe meg ut ifra det jeg skriver?

Jeg sliter psykisk fra før og sliter enda mer på grunn av dette. Det har jeg gjort lenge. Jeg får litt hjelp av ham ene. Han klarer å hjelpe meg litt opp. Men det sliter likevel utrolig mye å ha det sånn. Jeg har vært innom forskjellige tanker, alt fra å flytte til å ta selvmord. Takknemlig for svar.

Usikker

Kjære Usikker.

Jeg vil faktisk råde deg til ikke å ta noen av disse mennene. Du er bare 20 år og har god tid til å finne deg en partner som både er snill mot deg, som er glad i deg, og som du er glad i. Jeg tenker at det aller viktigste for deg er å bli litt mindre avhengig og litt mer selvstendig, både i forhold til din mor og dine partnere. Nå høres det som du lar deg styre mer av hva andre mener enn innenfra. Du lar andre bestemme at du ikke skal gjøre ting du har lyst til.

Det å være barn er blant annet å måtte finne seg i at foreldrene bestemmer over en. Som voksen kan du faktisk bestemme selv innenfor dine egne moralske og økonomiske rammer. Du sier ikke om du fortsatt bor hjemme hos dine foreldre, om du går på skole eller er i jobb. Jeg tenker at de aller fleste unge mennesker har svært godt av en periode der de bor alene, hvor de etablerer seg selv som et selvstendig individ med personlige interesser, økonomisk ansvarlighet og selvstendighet.

Jeg råder deg altså til ikke å involvere deg med noen av dem og bare være deg selv en stund. Det første forholdet du beskriver, det vil si han som kontrollerer deg, eller, som jeg heller vil si, som du lar deg kontrollere av, er et typisk forhold mellom en som er avhengig, og en som liker makt. Hvis du blir mer selvstendig, vil du ikke oppleve det særlig vanskelig å forlate en som nekter deg ting du vil.

Det andre forholdet ditt er også et typisk avhengighetsvalg. En som er tolv år eldre, kan lett bli en «foreldreerstatning», og den avhengige vil overlate de fleste beslutninger til den eldre. Slike forhold blir ofte kjedelige og begrensende for begge parter etter noen år.

Du skriver at du sliter psykisk og at du har vært inne på tanken om selvmord. Jeg råder deg til å søke profesjonell hjelp og skaffe deg terapi. Enhver vellykket terapi ender med at pasienten er blitt uavhengig av terapeuten og kan klare seg selv og håndtere sitt eget liv. Fastlegen din kan gi deg henvisning til psykiatrien.

Hilsen Synnøve

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!