av: Meg.

Jeg har en lillebror som jeg krangler så fælt med. Vi krangler om hver eneste lille ting, og jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å stoppe dette. Jeg prøver å være venn med ham, men det er ikke lett. Vi er begge bortskjemte, tror jeg, men er det vanlig at søsken krangler slik? Mamma og tante kranglet aldri da de var små, sier mamma. Hun er lei av all kranglingen. Vi kan for eksempel krangle om hvem som skal sitte foran i bilen, og vi erter hverandre også. Han er åtte og jeg er 11.

Søskenkrangling er helt vanlig, selv om mamma og tante ikke kranglet. Kanskje har de glemt det. De var nok uvenner en gang iblant de også. Men kanskje ikke så høylytt og så ofte som dere to.

Det jeg pleier å si, er at vi har et valg, nemlig at vi kan trekke oss ut av en krangel. Vi trenger ikke å fortsette for å se "hvem som vinner". Slike krangler har ofte med kamp å gjøre, nemlig om hvem som skal ha den største fordelen. Den som vinner kampen, kjenner seg dermed viktigst, men er det selvsagt ikke. Dere er like viktige, begge to.

Når du kjenner at det er like før dere ryker i tottene på hverandre, eller når de første ordene er falt, kan du si: Dette gidder jeg ikke! Og så går du - helst inn i et annet rom - og du prøver ikke å gjenoppta ordvekslingen. La ikke han gjøre det heller. Fortsett å si at du ikke gidder, at det ikke er viktig for deg akkurat nå.

Hvis kranglingen dreier seg om nettopp det du fortalte, nemlig å sitte foran i bilen, får dere sitte der annenhver gang. Skriv opp når hvem sitter der. Synes du det er rettferdig? Annenhver-gang-prinsippet kan brukes i mange sammenhenger og har ikke noe å gjøre med hvor gamle dere er.

Jeg håper dere finner ut av det. Kanskje mamma kan hjelpe dere til å finne rettferdige løsninger.

Hilsen Bjørg.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!