av: Gammel og ensom.

For litt siden leste jeg en virkelighetsfortelling og hadde lyst til å si litt her i spalten.

Alle som bor på sykehjem, har folk omkring seg hele dagen, og hjelp får de så snart de ringer etter det. Tenk på oss som sitter i eldreboliger. Vi ser ingen, bortsett fra dem som kommer med middagen, og de er på full fart ut igjen. Du hører knapt et god dag og så et farvel!

Vi bor langt hjemmefra, og det kan gå uker mellom hver gang våre nærmeste kommer og besøker oss. Derfor har vi mange tunge og triste dager. Men hva skal vi gjøre? Tenk om det var slik at alle gamle kunne bo hjemme og at rike Norge kunne ansatt en hjelper som kunne være hos oss.

Nå står de fine hjemmene våre tomme, øde og forlatt. Ingen vil hjelpe oss, for ingen vil bo her vi bor. Det er for avsides. Vi har ikke noe valg. Vi må bare være glad til for å bo i en eldrebolig. Når vi dør, håper vi at vi kommer til en bedre plass hvor det hverken er smerter eller tårer. Gud hjelper oss til det.

Det var et gripende brev! Jeg er sikker på at det gikk rett til lesernes hjerte også. Politikere i alle partier snakker om eldreomsorg og pleie, men det er ikke bare å bygge eldreboliger og sykehjem. De eldre skal ha et så godt liv som mulig der de bor også, ikke sitte alene på et rom uten å se folk! Det er ingen verdig alderdom. Og de som velger å bo hjemme, må trygges og hjelpes så langt vi bare kan. Manges tanker går til deg og andre ensomme eldre nå.

Hilsen Bjørg.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!