Sørget seg i hjel

Jeg har lenge hatt dårlig samvittighet for at faren min sørget seg i hjel da mor døde. Det finnes ikke noe annet ord på det. Hun fikk slag og døde, og et halvt år etter var pappa også borte. Uansett hva jeg gjorde, ble han ikke glad. Legen min sier at dette er ganske vanlig blant folk som har levd sammen så lenge (67 år), men jeg har problemer med å akseptere det. Han ble nesten 90.

Hilsen 65 år.

Legen din har helt rett. Når alle veggene i livet faller vekk på den måten, skal det mye til å finne noe meningsfullt ved livet. Dette gjelder også selv om man både har barn, barnebarn og oldebarn. Vi som blir igjen, vil jo så gjerne at de skal leve for vår skyld, men din gamle far var kanskje også klar for å dø. Han så at dere hadde deres eget liv, og han lengtet etter henne som ble borte, som ga hans liv mening. Så lenge de hadde hverandre, kunne de holde ut mye. Da hun forsvant, var lengselen etter henne størst. Det må vi som blir igjen, lære å akseptere.
Tenk heller slik at de nå er sammen, bak det sløret vi ikke kan se igjennom. Der inne har de valgt hverandre på nytt. Du har gjort det du har kunnet. Det sier legen. Det sier jeg. Og det sier sikkert alle andre rundt deg. Stol på det, og løft blikket. Du har mistet to av dine nærmeste på kort tid. Det er vondt og vanskelig og gir mange negative tanker. Det gjør sorgen enda større. Men nå skal du videre og ta fatt i resten av ditt liv. Det hadde din mor og far villet.

Hilsen Bjørg.

Denne saken ble første gang publisert 31/10 2007, og sist oppdatert 04/05 2017.