Jeg er abonnent og har akkurat mottatt bladet for uke 30, og med interesse leser jeg et spørsmål som er tatt opp under temaet PSYKIATEREN. Det gjelder en «eldre» kvinne på 53 år som er forelsket i en «gutt» på 25 år. Psykiateren råder denne kvinnen til å glemme sin kjærlighet. Jeg er i samme båt som denne kvinnen, og vår alder er omtrent den samme som disse to. Først må jeg spørre: Er dette gjensidig kjærlighet eller bare ensidig forelskelse? Jeg har faktisk giftet meg med min kjære, da det er en veldig så gjensidig kjærlighet. Riktignok måtte det bli giftermål på grunn av at min mann ennå bor i utlandet, og vi vil prøve å få ham hit. Dessuten er mannens tro slik at seksuell praksis utenom ekteskapet er problematisk. Han hadde ingen seksuell erfaring før han traff meg. Men han er en voksen mann, og vi har kommunikasjon på et voksent plan, for ikke å snakke om felles humor. Han vet selvfølgelig at jeg ikke kan få flere barn, og foreløpig er han ikke interessert i dette selv heller. Jeg er smertelig klar over at aldersforskjellen er en stor hindring for et langt samliv, og at det er stor sannsynlighet for at han vil føle meg som en belastning etter hvert. Men likevel tar jeg sjansen på ikke å få leve med ham til døden skiller oss ad (selv om han ikke vil høre snakk om det). Så mitt råd er: Lev ut den kjærligheten du er blitt tildelt, men vær innstilt på at det kanskje ikke er livslangt, og vær forberedt på å miste ham en gang!

De beste ønsker på ferden fra en i samme båt!

Kjære en som er i samme båt!

Takk for brev og viktig innspill. Kjærligheten kjenner ingen grenser, sies det. Kjærlighet gjør blind, sies det også. Jeg har sett begge deler flere ganger i løpet av mitt yrkesliv. Som psykiater er jeg slett ikke synsk, men har en del erfaring med å snakke med mennesker om deres problematiske liv. Leseren i nr. 30 spurte meg til råds. Jeg må nok innrømme at jeg helst ikke råder folk direkte i spørsmål om kjærlighet. Men jeg synes nok min oppgave i alle fall er å stille spørsmål for å få lesere/pasienter til å tenke over sine valg. Jeg har dessverre erfaring med at parforhold der aldersforskjellen er stor, kulturelle forskjeller er betydelige eller religiøse forhold er svært forskjellige, ofte strever svært mye. De skuffede kvinnene kommer ofte som pasienter til meg. Men den våkne leser kan jo innvende at jeg selvfølgelig ikke får besøk av dem som klarer seg aldeles utmerket i slike forhold. Jeg vil likevel rette en liten advarende pekefinger til deg i samme båt. Vi vet at en del yngre menn fra andre land gifter seg med betydelig eldre kvinner fra vestlige land blant annet for å få tilgang til Vesten. For eksempel er det velkjent at engelske, velsituerte kvinner er svært populære blant yngre menn i Gambia. Etter to eller tre års ekteskap forsvinner mannen. Da har han rett til oppholdstillatelse. Det finnes kynikere på kjærlighetens arena også, fra alle raser og nasjonaliteter. Men jeg har sans for din betraktning også: Ta imot den kjærligheten du får. Kanskje er den kortvarig, men den er bedre enn ingen. For den som tåler eventuelt å bli forlatt og kanskje også føle seg lurt, utnyttet og bedratt, kan dette være en grei livsbetraktning. Men mange er svært sårbare for slike opplevelser, og dem vil jeg nok be tenke seg om og vente med de viktige beslutningene til kjærlighetens blindhet har avtatt. Den gjør jo alltid det.

Hilsen Synnøve.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!