Mannen min døde på et sykehjemmet, og han ble bare 58 år. Jeg besøkte ham nesten hver dag i fem år og ble veldig knyttet til en rekke beboere og pleiere. Jeg savnet faktisk sykehjemmet og å ha et sted å gå da han døde!

Nå er jeg blitt pasientvenn og går fast to ganger i uken. Jeg er selv uføretrygdet og koser meg med denne "jobben". Det er så meningsfylt. Jeg gjør noe av det pleierne ikke rekker, for eksempel å ta noen av rullestolbrukerne med ut, lese for dem, synge, prate - hva som helst. Kanskje en idé for deg som leser dette?

Hilsen Ida.

Jeg sender ideen videre til alle lesere som har tid og overskudd. Ta kontakt med nærmeste sykehjem (sykehus eller annen institusjon). Alle trenger frivillige hender og villige sjeler. Men snakk med ansvarlige ledere først, og spør hva de trenger i forhold til hva du kan bidra med. Noe opplæring er sikkert nødvendig, og det er viktig med en samtale i forkant, ikke minst om taushetsplikt etc.

Dette er en form for arbeid som vil gi deg mye - det å få lov til å være noe for noen. Du kan selv velge hvor ofte og hvor lenge du skal hjelpe til, men dette avhenger også av hva institusjonen trenger og hvor mange andre frivillige og hjelpende hender de har tilgang til. Selv "gratis hender" skal organiseres - og dere skal ha noen å forholde dere til rent faglig.

Lykke til.

Hilsen Bjørg.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!