Eros (6) ble reddet fra drukningsdøden

Eros var sekunder fra å drukne

Under vann på elvebunnen, blant tett gress og siv, får Rebecca øye på Eros. Hun griper rundt den slappe, livløse guttekroppen med begge hender. Nå står det om liv!

DØGNVAKT: Pappa Blerim Juniku våker over Eros dag og natt. Eros ble lagt i kunstig koma, for å forhindre hjerneskade.
DØGNVAKT: Pappa Blerim Juniku våker over Eros dag og natt. Eros ble lagt i kunstig koma, for å forhindre hjerneskade. Foto: Privat
Sist oppdatert
DØGNVAKT: Pappa Blerim Juniku våker over Eros dag og natt.
DØGNVAKT: Pappa Blerim Juniku våker over Eros dag og natt. Foto: Privat

Søndag 8. juni 2014

Det er en av årets aller første varme soldager. På Hisøya rett utenfor Arendal har Rebecca (27), hennes pappa Jan Ivar (51) og tanten Anne Brit (49) slått seg ned på en gressbakke, på stranden «Tangen». Det er en langgrunn strand og et utmerket sted å bade for småbarnsfamilier. Men det mange ikke vet, er at et stykke uti blir det brått dypt.

Høye rop

Vannet er fortsatt kaldt, kanskje bare knappe 17 grader, men Rebecca og Anne Brit vasser uti etter kort tid. Med seg ut i vannet har de både dykkermaske og snorkel. Rebecca er fridykker, mens tanten hennes, Anne Brit, snorkler med henne rett som det er om sommeren. Rebecca er i dag også utstyrt med en såkalt monofinne, en avansert utgave av svømmeføtter.

De står med vann til livet da idyllen plutselig brytes. De hører noen høye, desperate rop fra en jentestemme som skjærer gjennom stillheten.

Gråter etter broren

Rebecca og Anne Brit observerer en jente på ni–ti år som løper rundt i vannet. Hun peker utover og roper stammende og andpustent mens hun gråter sårt. Det er ett eller annet om at broren hennes er forsvunnet og at hun ikke kan finne ham, men det er ikke så lett å forstå hva hun sier mellom gråtetoktene.

DRAMATIKK: Ambulanse er tilkalt til Hisøya rett utenfor Arendal. Eros er lagt på båre. Han er i dødens grenseland ...
DRAMATIKK: Ambulanse er tilkalt til Hisøya rett utenfor Arendal. Eros er lagt på båre. Han er i dødens grenseland ... Foto: Elisabeth Grosvold
KOBLET TIL: Eros ligger i koma på Rikshospitalet. Legene visste ikke om han ville ha en hjerneskade når han våknet igjen.
KOBLET TIL: Eros ligger i koma på Rikshospitalet. Legene visste ikke om han ville ha en hjerneskade når han våknet igjen. Foto: Privat
Mens de svømmer lenger ut, kjenner de desperasjonen vokse. Hvor i all verden er barnet blitt av?
Rebecca og Anne Brit

På bunnen

Både Rebecca og Anne Brit kjenner «Tangen»-stranden godt. De to snakker kort og beroligende med jenta og ser at hun peker mot det stedet hvor det blir brått dypt.

Og i det de to vasser videre utover ser de jentas far ved siden av seg som desperat dykker under vannet for å lete. Men han har ingen dykkemaske på, og alle forsøk er fånyttes.

De kan også høre barnas mor som står ved strandkanten mens hun gråter og roper hysterisk.

Stri strøm

Rebecca og Anne Brit beholder fatningen, og går utover i vannet, før de begynner å søke i elvebunnen. Nå er dykkermaskene gode å ha. Men alt de kan se, er langt elvegress og mørkebrun gjørmebunn.

De tenker lynsnart: Strømmen kan være stri her. Er det mulig at barnet kan ha drevet enda lenger utover?

Og mens de svømmer lenger ut, kjenner de desperasjonen vokse. Hvor i all verden er barnet blitt av?

Rebecca bruker monofinnen for å vifte bort gress for å gjøre sikten bedre. Anne Brit er bare ti meter unna henne. Da Rebecca i et kort øyeblikk er oppe for å få seg luft, hører hun med ett tanten rope: «Han ligger her!»

Livløs

Rebecca dykker umiddelbart ned igjen, og svømmer de ti meterne under vann mot tanten hennes.

Og der – liggende på elvebunnen, blant tett gress og siv, får hun øye på guttekroppen. Det er noe uvirkelig over det synet som nå møter henne: En livløs gutt, med hodet ned, og der hans røde badebukse virker selvlysende mot hans kritthvite kropp.

Rebecca kommer seg helt ned og griper rundt den slappe, livløse kroppen med begge hender. Å få ham opp er intet problem. Han veier ikke stort. Rebecca hiver etter pusten i det hun kommer opp over vannoverflaten. Og med den livløse gutten på brystet svømmer hun på ryggen mot stranden.

Og i det hun kjenner sandgrunnen støte mot ryggen, blir gutten revet ut av hendene hennes. Det er faren hennes Jan Ivar som nå trår til.

Med gutten i armene løper Jan Ivar med raske og høye kneløft inn mot land. Guttens armer og ben dingler slapt i favntaket hans.

Kollapser

Jan Ivar kollapser i det han når sandstranden. Etter fem ryggoperasjoner sliter han med stiv og vond rygg, og dette har vært en kraftanstrengelse som har slått ham helt ut.

SMIL OG LATTER: – Det er stort å ha reddet et liv, sier Rebecca Hornli Lundberg (t.v.) og hennes tante Anne Brit Lundberg. Og lille Eros Juniku viser med hele seg at han er takknemlig – og veldig glad i sine redningskvinner.
SMIL OG LATTER: – Det er stort å ha reddet et liv, sier Rebecca Hornli Lundberg (t.v.) og hennes tante Anne Brit Lundberg. Og lille Eros Juniku viser med hele seg at han er takknemlig – og veldig glad i sine redningskvinner. Foto: Anne Elisabeth Næss

Men inne på land er flere parate til å hjelpe, og ambulanse er allerede tilkalt. Unni Eikeland er en av badegjestene. Hun kan førstehjelp, og hun og Rebecca veksler på å gi luft til den livløse gutten. Det smaker spy. Gutten hadde kastet opp i det han var i ferd med å drukne.

Guttens pappa sitter livredd rett ved siden av og følger intenst med.

Førstehjelp

Jan Ivar er parat til å hjelpe igjen. Mens damene veksler på å gi gutten luft, gir Jan Ivar ham hjertekompresjoner. Det kommer opp masse grått lungevann, derfor vender Jan Ivar og Unni stadig gutten om på siden.

Sekunder og minutter går. Det er ikke antydning til liv. 

Men så: Gutten brekker seg, og 15 sekunder senere tar han sitt første åndedrag. Samtidig sier Jan Ivar, mens han har sin store hånd på guttens brystkasse:

«Jeg kan kjenne at hjertet slår!»

De seks ordene får Rebecca til å hyperventilere. Nå klarer hun ikke å være «flink pike» lenger. Hun hiver etter pusten mens tårene flommer.

Ambulansen kommer

Anne Brit og Jan Ivar pakker den lille gutten inn i masse tepper, og Jan Ivar fortsetter med hjertemassasje.

Og så – endelig – kommer ambulansen. Legepersonellet overtar.

Minuttet senere kjører ambulansen bort i stor fart og med ulende sirener. Familien til gutten følger straks etter i egen bil. Rebecca, Anne Brit og Jan Ivar blir stående igjen på stranden. Selv om solen varmer, føles alt så kaldt, skremmende og uvirkelig.

Slitne og usikre

De holder rundt hverandre og gråter litt, alle sammen. Det er en voldsom påkjenning de har vært gjennom. Alt har gått så fort. De har knapt nok hatt tid til å tenke. Det er egentlig først nå det går opp for dem hva de har vært med på.

SPRETTEN KAR: Å hoppe i trampolinen hjemme hos familien Lundberg er noe av det morsomste Eros vet. Storesøster, mamma og pappa henger med.
SPRETTEN KAR: Å hoppe i trampolinen hjemme hos familien Lundberg er noe av det morsomste Eros vet. Storesøster, mamma og pappa henger med. Foto: Anne Elisabeth Næss
TAKKNEMLIG: – Gutten vår er blitt helt frisk, sier de takknemlige foreldrene, pappa Blerim og mamma Aferdita Juniku.
TAKKNEMLIG: – Gutten vår er blitt helt frisk, sier de takknemlige foreldrene, pappa Blerim og mamma Aferdita Juniku. Foto: Anne Elisabeth Næss

I alt stresset og kaoset har de ikke fått vite den lille guttens navn, og får heller ikke snakket med hans familie.

I dagene som kommer, tenker de tre familiemedlemmene konstant på den lille gutten de var med på å redde.

Hvordan går det med ham? Har han klart seg? Og i tilfelle «ja», hva slags liv har de egentlig reddet ham til? Er han blitt handikappet, og i verste fall kanskje hjerneskadet?

Spørsmålene er mange – og de vil så gjerne vite.

Møter familien

Flere uker senere drar Anne Brit på Arendal sykehus for å operere en fot. Der treffer hun tilfeldigvis på foreldrene til den lille gutten fra stranden. De er på besøk hos sønnen sin. Anne Brit får vite at familien er kosovoalbanere, og at foreldrene – pappa Blerim Juniku og kona Aferdita – fikk politisk asyl i Norge i forbindelse med krigen på Balkan på 1990-tallet.

De har tre barn. Eldstebarnet Elina er ni, og minstegutten Leander er to år.

Sønnen Eros på seks, som ble funnet på elvebunnen, er den mellomste. Han hadde faktisk feiret seksårsdagen sin dagen før denne skjebnesvangre søndagen.

I koma

Nå får Anne Brit vite om dramaet i timene og ukene etter redningsaksjonen på «Tangen-stranden»:

Etter først å ha blitt kjørt med ambulanse til Arendal sykehus, blir Eros undersøkt og nedkjølt. Så sendes han med helikopter til Rikshospitalet i Oslo. Her blir han liggende fire dager i koma.

Armene og bena hans ligger i en forvridd, krampaktig stilling. Pappa Blerim våker over ham natt og dag.

Legene på Rikshospitalet kan ikke love den engstelige faren noen ting. Gutten er fortsatt i livsfare. Faren får også vite at gutten hadde vært klinisk død i flere minutter mens han lå på elvebunnen. Hadde han vært tatt opp ett minutt senere, ville han høyst sannsynlig vært død i dag…

Våkner

Timene snegler seg av sted på Rikshospitalet. Uvissheten er fryktelig, nesten ikke til å bære. Helsepersonalet forsøker kunstig oppvåkning. Men Eros får panikk, og han blir lagt i kunstig koma igjen. Den femte dagen forsøker de på ny med kunstig oppvåkning.

GJENFORENING: Familien Lundberg og familien Juniku i sofaen: Fra venstre: Jan Ivar, Eros, Anne Brit, Rebecca, Elina, Blerim, Aferdita og Leander.
GJENFORENING: Familien Lundberg og familien Juniku i sofaen: Fra venstre: Jan Ivar, Eros, Anne Brit, Rebecca, Elina, Blerim, Aferdita og Leander. Foto: Anne Elisabeth Næss

Og nå skjer det noe... Noen vil kalle det et mirakel:

Eros våkner! Og det første han gjør, er – å synge!

«Let it go, let it go!» synger han.

Pappa Blerim tørker tårene, men et takknemlig smil brer seg på leppene hans samtidig:

For pappa Blerim kjenner sangen godt. Den er fra Walt Disney-filmen «Frost,», en av Eros’ yndlingsfilmer. Sangen handler om å gi slipp på frykt og tørre å stå rak i storm og uvær. Kunne det ha passet bedre? spør en lykkelig pappa seg.

Ingen hjerneskade

Og senere samme dag får faren den vidunderlige beskjeden om at Eros ikke har fått noen hjerneskade. Men legene forteller samtidig at skadene er så omfattende at det vil ta minst et halvt år før gutten kan gå normalt igjen

Eros begynner å trene. Pappa Blerim er trener og oppmuntrer. Og Eros forbløffer både familie og ekspertise: Han lærer å gå normalt i løpet av to måneder. Eros kan møte opp, helt restituert, til skolestart som alle andre førsteklassinger i august …

Tenk, nå har han hele livet foran seg…

Møtte livredderne

I fjor ble familien til Eros invitert på lunsj hjem til familien til Anne Brit. Livredderen Unni Eikeland var også med. I våres var de samlet på nytt. Denne gangen var det familien til Eros som inviterte på middag.

Eros elsker besøkene hos familien til Anne Brit, og han husker glassklart hva som skjedde. Derfor er kjærligheten til Rebecca, Anne Brit og Jan Ivar stor. Og han elsker å boltre seg i trampolinen de har i hagen. Der er den energiske gutten nærmest ustoppelig i sin iver.

Eros har for øvrig fremtidsplanene klare: Når han blir stor, skal han lage nye «Star Wars»-filmer, og han vil selvsagt i tillegg ha hovedrollen i alle sammen!

En stor gave

Og i det Eros gjør nok et kjempehopp i trampolinen, ser livredderne Jan Ivar, Anne Brit og Rebecca rørt på ham: 

- Det er herlig å se hvor mye liv og glede det er i den kroppen, sier Jan Ivar til Norsk Ukeblad, mens søster og datter nikker enige.

- Ja, det er en god følelse å vite at jeg har vært med på å redde et liv, istemmer Anne Brit, før Rebecca avslutter:

- Å se de glade øynene hans og høre den ivrige stemmen til Eros gjør så inderlig godt. Først nå, ett år senere, skjønner jeg for alvor hvor stort dette er. Å vite at han er i live, er helt frisk og har hele livet foran seg er en stor, stor gave!

Roser heltene

President Claire Ann Alfonso i Norges Livredningsselskap, sier det var nesten flaks for familien at så kompetente mennesker var i nærheten. - Det er ikke mange som klarer å gjennomføre dykk med søk på denne måten. Dette viser også verdien av å ha kjennskap til livredning og førstehjelp, påpeker hun.

- Først og fremst ønsker jeg å rose Rebecca, Anne Brit og de andre som gjorde alt riktig i en hektisk situasjon. Takket være dem fikk denne hendelsen heldigvis en lykkelig slutt. Det er kunnskaper alle bør kunne og som kan utgjøre forskjellen mellom liv og død. Rebecca, Anne Brit er helter og har all grunn til å være stolt av det de har gjort! Denne hendelsen viser også hvor utfordrende sjøen kan være, utdyper Alfonso.

Vær forsiktig!

Alfonso tilføyer at det er viktig å utvise forsiktighet under bading, spesielt på starten av sesongen når vannet er kaldt og forholdene er uvante. Det er spesielt viktig at foreldre holder et våkent øye med barn ved sjøen, og at barn alltid har korrekt flyteutstyr.

- Men også voksne bør passe på. Mange overvurderer dessverre egne ferdigheter og får problemer i møte med kaldt vann, strøm og oversiktlige situasjoner, sier hun.

- Å svømme i sjøen er noe helt annet enn å svømme i et badebasseng,  og de første gangene man er ute i vannet bør man være ekstra forsiktig. Nesten alle drukningsulykker i Norge skjer utendørs og Norges Livredningsselskap jobber for at vi skal få mer svømmeopplæring også i sjøen – vi må trene på å svømme der det er fare for at vi kan drukne. På starten av badesesongen bør alle ta noen rolige turer før de beveger seg ut på dypet, og så er det viktig at vi passer på og hjelper hverandre, oppfordrer Alfonso.

Denne saken ble første gang publisert 05/07 2015, og sist oppdatert 03/05 2017.

Les også