FAST LESER: Merete Thomte stoppet opp og kjøpte =Oslo av Eva. – Jeg kjøper helst av henne, og jeg synes magasinet er kjempefint. Det gir innblikk i en del av samfunnet jeg ikke hadde visst så mye om ellers. © Bjørg Hexeberg

MOTIVASJON: – Når den vanlige mann og kvinne i gata møter rusmisbrukeren. Når det oppstår en kommunikasjon der mennesker forteller at de ser ting på en ny måte. Det motiverer meg, sier daglig leder Camilla Svingen. © Bjørg Hexeberg

Dette = Oslo

● =Oslo («er lik Oslo») er Norges første gatemagasin, lansert i 2005. Magasinet kommer ut månedlig og er et talerør for vanskeligstilte. De vanskeligstilte står for salget, og selgeren beholder halvparten av utsalgsprisen. Selgere må være over 18 år.

● =Oslo har i dag nesten 1300 registrerte selgere hvorav ca. 200–400 er aktive hver måned. Andelen kvinner er rundt 30 prosent.

● Suksesshistorien til =Oslo har inspirert til oppstart av gatemagasiner i flere andre byer rundt i landet. 

Eva Hovde åpner døren. Trår inn i =Oslos lokaler i Skippergata i Oslo. Den samme dørterskelen hun har trådt over så mange ganger de siste åtte årene. For å hente magasinene sine. Slå av en liten prat. Kjenne tilhørighet.

Fotografen og jeg kikker på hverandre. Eva bryter med det vi hadde forventet. I stedet for en herjet 62-åring preget av et hardt liv i rusavhengighet, møter vi våre egne fordommer.

Eva smiler. Retter litt på frisyren. Ser ned på fingrene med lilla neglelakk ytterst. Hun kunne glidd forbi oss i gatemylderet som hvilken som helst koselig bestemor på jakt etter julegaver, men sekken hennes er fylt opp av historier, fortalt i spaltene til magasinet =Oslo. Her er Evas egen historie:

Flytende vennskap

Hun blir født i Oslo, men flytter senere til flere andre steder sammen med familien, blant annet til Valdres. Oppveksten er vanskelig; mobbing er en del av hverdagen. Etter ett år på framhaldsskolen orker hun ikke mer. Hun forlater

Valdres og flytter etter faren, som på dette tidspunktet bor i Oslo på grunn av jobb. Her kommer hun raskt i kontakt med et rusbelastet miljø.

– Dette miljøet tok imot meg og inkluderte meg umiddelbart, forklarer Eva.

Hun begynner snart å jobbe i utelivsbransjen. Med andre ord – den nye hverdagen i hovedstaden innebærer mye alkohol og festing for en jente på terskelen til voksenlivet.

Det tar ikke lang tid før hun er avhengig. Klarer seg ikke en dag uten flasken.

Etter hvert får hun en kamerat hun kan betro seg til. Hun legger kortene på bordet og forteller at dette vil hun ut av. Han tar grep og drar henne vekk fra miljøet. En periode gjør de alt annet, bortsett fra å dra på pub, men en dag er de tilbake. På Østbanehallen. Selve samlingsstedet. Kameraten kjøper en øl til seg selv. En Solo til Eva. Hun ser bort på halvliteren. Har overhodet ikke lyst til å drikke brusen sin. Svetteperlene begynner å piple ut av pannen, snart så tett at de renner nedover ansiktet hennes. Kameraten ser at hun sliter.

«Skal vi gå?» spør han.

«Ja», svarer Eva. 16 år og alkoholiker.

Tåketilværelse

Dragningen mot flasken blir for sterk. Hun faller tilbake. Faller for en mann. Blir gravid. Får en datter hun ikke føler seg i stand til å ta vare på. Ber om hjelp fra Barnevernsnemnda, som finner et fosterhjem.

Selv får hun ny jobb i spisevognen hos NSB. Når hun ikke er på jobb, bor hun litt her og der. Faller for en ny fyr og er snart gravid igjen.

– Hvor dum går det an å være? 62-åringen ler høyt.

Selvironi er i alle fall ingen mangelvare. Så ser hun ned et øyeblikk. To blunk, og hun er tilbake i historien:

Eva føler ikke at hun har vunnet førstepremien denne gangen heller. Kommer seg bort fra mannen, stuper inn i forhold nummer tre, og ja, blir gravid igjen. Hun er nøye på ikke å drikke under svanger-skapet, men begynner igjen raskt etter fødselen.

Eva er nå 22 år gammel. Tre barn, omsorg for to av dem og befinner seg nok en gang i et forhold hun ikke ser noen fremtid i. Hun bryter ut igjen. Denne gangen finner hun seg eget bosted der hun flytter inn sammen med de to barna hun skal komme til å beholde omsorgen for. Hun slutter å drikke. For en stund. Så kommer et nytt tilbakefall.

Når hun drikker, drikker hun ikke som de fleste andre. Stopper ikke etter to–tre flasker. Nei, da drikker hun med både armer og ben. Og dagen etter må hun reparere.

Årene går, og Eva drikker seg stadig lenger ned. Styrter mot avgrunnen. Helt til hun ved juletider for åtte år siden trår inn i lokalene til =Oslo for aller første gang. Sliten og nedkjørt ser hun ut som alt annet enn en skinnende julestjerne.

 

Redningen

Aldri hadde hun drukket tettere og hardere enn i årene frem mot 2006.

– Jeg var på fylla hver eneste dag i tre–fire år. Nå var det noen som så meg og hjalp meg. Jeg fikk en jobb igjen. En jobb med mening. Jeg ble en selger.

Et smil forplanter seg i ansiktet; et ansikt overraskende lite preget av det harde livet hun har levd.

– Jeg blir 63 i morgen, sier Eva.

Kort tid etter proklamerer en av Evas kolleger like stolt sin alder litt bortenfor oss:   

– Jeg er 54! Eller jeg blir det om tre måneder, da.

Hvor ellers opplever man at folk frivillig runder oppover?

– Det er noe annet blant oss misbrukere, vet du. Her er det status å ha overlevd. Å ha klart å bli eldst mulig, smeller den munnrappe, fortsatt 53 år gamle damen. En høy, ru latter gjaller i veggene som gir ly mot den kalde vinden utenfor.

I Skippergata 14 er latterdøren høy og porten på vidt gap.

– Det er alltid hyggelig å komme hit. Aldri noe negativt, sier Eva.

– Og så liker jeg jobben. Når jeg er i form, jobber jeg nesten hver eneste ukedag, samt enkelte helger. Annenhver dag på Helsfyr og annenhver dag på Tåsen.

 

BRA DAMER: «Dere kan få låne makeupartisten min neste gang det er reportasje», ropes det i retning Eva og Camilla fra en av de spøkefulle og ertelystne =Oslo-selgerne. Men ingenting er vel finere enn ekte smilerynker! © Bjørg Hexeberg

Verdighet

En av dem som gjør det så hyggelig å komme hit, er daglig leder Camilla Svingen. 38-åringen med nerver av stål og et hjerte av gull begynte som frivillig i 2005.

– Jeg leste om =Oslo og tenkte at dette var en veldig riktig måte å hjelpe folk på. Omsorg i praksis, eller hjelp til selvhjelp, sier Camilla.

Først måtte hun imidlertid hjelpe seg selv med å bli kvitt sinnet hun følte mot systemet.

– Å se fordommene mot mennesker som lider av avhengighet, og oppleve at folk ble sykere og sykere, at noen døde, mens systemet hadde satt dem på vent, gjorde meg veldig frustrert. For å kunne gjøre en god jobb, måtte jeg legge sinnet bort og heller fokusere på å tilby hjelp og verdighet akkurat her og nå. Vi skal være et godt sted å være, så lenge det varer, sier Camilla.

Hun mener det er naivt å tro at man skal klare å få alle ut av rusmisbruket og tilbake til et normalt liv. Det er ikke virkeligheten.

– Men selvsagt er det fantastisk når det skjer! Her for litt siden kom det inn en mann og spurte etter meg. En høy, kjekk mann. «Kjenner du meg ikke igjen?» spurte han. Det var vanskelig å forstå at det var samme mann jeg hadde sett syk og slepende på sin egen kropp opp og ned her i Skippergata, så sent som i 2012. Da det endelig gikk opp for meg hvem mannen var, kjente jeg en stor glede. Men denne mannen er et unntak. Vi ser på statistikkene at slike historier er svært sjeldne.

Bakrommet og kontoret vitner om at det er ting Camilla anser som viktigere i arbeidshverdagen enn å holde det prikkfritt og ryddig rundt seg. Engasjementet og direktheten kan derimot ingen ta henne på.

– Vår oppgave er først og fremst å gi dem en jobb. Vi ringer ikke og maser, men sier at vi setter pris på at de kommer. Det skal være godt å komme hit, og vi setter menneskene i fokus, ikke rusen.

Det er ikke til å stikke under stol at rusavhengighet tar liv. En av historiene Camilla forteller, er historien om en ung mann på 24 år.

– Når skoleklasser kommer på besøk, får de møte en selger. En av disse var en tidligere rapper. Sykt flink, forresten. En med caps. En de kunne identifisere seg med. Han var så flink til å formidle og vokste veldig på å fortelle sin historie. Han var på vei opp, men så gikk det galt likevel. Få dager etter det siste elevbesøket døde han av en overdose.

Camilla ser ned i bordplaten.

– En måned mistet vi syv stykker.

Det blir aldri rutine, men samtidig er døden en del av virkeligheten. Her er den en større del enn i de fleste andre miljøer.

– Jeg har blitt mer ydmyk etter at jeg kom hit. Før trodde jeg at jeg var så innmari sterk at det aldri kunne gå galt med meg. Nå vet jeg at det kan gå galt med alle. Og det kan skje raskt. Plutselig opplever man et samlivsbrudd som trigger noe, eller en bilulykke med påfølgende mye morfin på sykehuset og i rehabiliteringssituasjonen. Jeg har fått mer kunnskap og sett så mange ressurssterke mennesker gå til grunne at jeg vet hvor skjørt livet er.

Det vet også Eva. Derfor verdsetter hun hver eneste gode dag. Og dem er det heldigvis mange av.

– Jeg sa ikke at jeg aldri skulle drikke igjen da jeg kom hit i 2006. Det hadde jeg ikke klart å holde. Men det har gått over all forventning med meg! Selvsagt er ikke alle dager like gode, og jeg opplevde en tung tid da faren min ble syk. Han døde i februar i år. Når man har det vanskelig og opplever lite søvn, nerver, magesmerter og hodepine, er det lett å falle tilbake. Men jeg kjenner at jeg er sterkere nå.

Hun smiler. Forteller at hun har noen øl stående i skapet hjemme, men at det kan gå en uke og to mellom hver gang hun åpner en. Hun har ingen garantier for at hun ikke vil havne utpå igjen, men sånn det er nå, så går det greit, mener hun.

– Noen dager er veldig gode. Alt i alt føler jeg at jeg har det godt. Jeg stortrives med jobben. Og så er det så deilig å være klar i hodet! Jeg hadde glemt hvordan det var, sier hun.

Varme

Utenfor lokalene har dagslyset dimmet seg gradvis ned ved egen hjelp. Snart skal lysene fra butikkvinduer og gatelykter være nødvendig for å finne veien videre.

– Hva er verdighet for deg, Eva?

– Verdigheten kommer innenfra. Den er noe du selv må opparbeide.

Øynene setter to streker under svaret før hun utbryter:

– Nå er jeg sliten! Det er ikke bare-bare å snakke så lenge om seg selv.

Latteren farer gjennom lokalet før jeg ber om en kort, siste mobilisering.

– Fortell hva =Oslo symboliserer for deg med ett ord!

– Varme.

Så putter hun magasinene ned i sekken og går ut i vinterkulden med oss på slep. Kulden biter ikke like hardt lenger.

PÅ JOBB: Eva forteller at noen dager er mørkere enn andre, men hun fokuserer på det gode i livet, deriblant en jobb som gir energi. – Jeg elsker å snakke med folk, og har nesten bare hyggelige opp­levelser på gaten. © Bjørg Hexeberg

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!