Aldri ren nok
Å bli skitten var Karis største skrekk. Hun vasket seg til blods og lot tvangstankene styre livet sitt. Å gjenvinne et normalt forhold til såpe og vann var en sann prøvelse.
Fra syk til frisk
Et ledd i terapien var å sette opp en liste over det hun var aller mest redd for på en skala fra 1-100. Å ta på en annens mobiltelefon ville for eksempel gitt henne et angstutslag på 40. Å ta på et menneske var 60, offentlige toaletter 99 og sprøyter var maks. Neste steg var å utfordre seg selv i forhold til det hun var redd for. Hun fikk nye regler i forhold til renslighet: Dusje kun én gang om dagen, og vaske hendene maks 15 ganger.
Lenger ut i behandlingen måtte hun gå på kafé og drikke av et glass som en annen hadde satt frem til henne. Men hun passet nøye på ikke å drikke så mye at hun måtte på toalettet. For det var helt uaktuelt.
- Det tok mange år før jeg klarte det, forteller hun.
Det var også det siste leddet i terapien: Ta på doringen, og la det gå én time før hun vasket hendene.
- Det tok syv år til jeg kunne si at jeg kjente meg helt frisk. Nå kan det gå uker uten at jeg tenker på at jeg har vært syk, sier Kari.
Mamma, får jeg aids av å komme borti sekken til han som sitter ved siden av meg? Med redsel i stemmen stilte Kari moren sin slike spørsmål - mange ganger om dagen.
Hun fikk alltid det samme beroligende svaret: «Nei, du blir ikke syk.» Dersom mamma ikke var hjemme, og Kari ikke hadde noen å spørre og få beroligende svar fra, måtte hun løpe ti ganger opp og ned trappen, snu tekoppen opp ned 50 ganger, eller vaske seg. Bare da ble tankens kraft annullert.
Hun visste jo hvordan aids smittet. Å være borti en annens ting var ikke farlig. Likevel var det noe i henne som sa noe annet. Angsten ble sterkere og sterkere. Til slutt hadde den tatt styringen over livet hennes.
Nå er Kari Flock (34) voksen, og hilser meg med et fast håndtrykk og en klem i det hun kommer inn på kafeen der vi møtes. Før vi starter intervjuet må hun en rask tur på toalettet.
Bare i løpet av dette første minuttet av vårt møte har hun gjort tre av de tingene hun aldri ville gjort tidligere: Hun har gått inn på et offentlig sted, tatt på et annet menneske og til og med gått på toalettet.
- Jeg var skikkelig syk i tre år og brukte syv år på å bli frisk.
Fine, men skitne folk
Sykdommen kom som kastet på henne da hun begynte på videregående skole. Kari hadde akkurat begynt på dramalinjen på Ringve videregående skole i Trondheim. Det var skuespiller hun ville bli. Hun gikk i en hyggelig klasse, med et godt miljø. Men i Karis øyne var det to lag: de rene og de skitne.
- De skitne var tøffe, røffe typer i sort skinn og med sterke meninger. Jeg likte dem, det var fine folk. Men de var skitne. Dem måtte jeg for enhver pris unngå. Jeg orker ikke å tenke på alt jeg har gått glipp av, sier hun stille.
Så du Kari gå i gangen på skolen, gikk hun med armene tett inntil seg. Hun gjorde seg så liten som mulig for ikke å komme borti noen. Bare den minste lille berøring fra en annen, så var hun skitten.
Hun hadde også rene og skitne dager. Skitne dager var de med gym og drama. Da visste hun at hun ville komme borti de andre elevene, og da ble hun skitten.
Sterilt rom
Når dagene var skitne, måtte hun være nøye med å ha på seg skitne klær. På de rene dagene derimot, da kunne hun puste lettet ut og ta på rene klær. Hva som var skitne og rene klær, visste bare hun. Det hadde ikke noe med hvorvidt de faktisk var skitne eller rene å gjøre.
- Hvis en genser hadde kommet borti en kant i skapet, var den skitten, forklarer hun .
Skjebnen ville det slik at hun alltid hadde gym før en midttime. Den brukte hun på å komme seg hjem, dusje, skifte og gå tilbake til skolen. Om sommeren syklet hun, om vinteren måtte hun gå, og det tok 45 minutter hver vei.
- Men så fikk jeg en tanke om at jeg hadde tråkket på en hivinfisert sprøyte. Da måtte jeg tilbake å sjekke og sørge for at jeg gikk utenom den. Jeg gikk jo aldri på noen sprøyte, men sprøyte sto øverst på det som senere skulle bli min angstliste, sier Kari.
Hjemme disponerte hun et bad alene, og det var bare den dusjen hun kunne benytte. Og det var bare dette ene toalettet, av alle toaletter i hele Trondheim, hun kunne bruke.
Noen ganger våknet hun om natten og kjente seg skitten. Da måtte hun opp og vaske hendene, gjerne i en halv time. Noen dager brukte hun et helt såpestykke.
Foreldrene forsøkte å mane til måtehold når det gjaldt forbruk av såpe. Nei da, hun skulle ikke bruke så mye. Hun lovet det. Men det var umulig.
- Jeg var 16 år og det eneste jeg virkelig ønsket meg, var et helt sterilt rom. Og en pille som fjernet den strenge stemmen i hodet mitt, den som fortalte meg om all skitten og alt jeg måtte gjøre.
Alene og full av angst
Vennene hennes var midt i en forrykende fase med mye festing og utforskning. Kari var hjemme. I evig skytteltrafikk til badet. Hun kunne ikke for sitt bare liv begripe at de andre ville utsette seg for den faren det var å sette seg på en buss, gå på kafé, eller et trangt diskotek. Skjønte de ikke hva de utsatte seg for?
Én dag spurte foreldrene henne om det var greit at de snakket med en psykolog. Jo da, det måtte de gjerne gjøre.
Da de kom hjem, sa de følgende: «Du er syk, Kari. Du lider av tvangstanker».
- For en lettelse! Jeg var syk. Jeg holdt altså ikke på å bli gal! forteller hun.
Kari valgte å være åpen om sykdommen og møtte ikke annet enn forståelse og varme.
- Når folk kommenterte de røde og sprukne hendene mine og spurte om jeg hadde eksem, svarte jeg: «Nei, jeg har vasketvang.» Noen ganger hadde jeg vasket av meg all hud.
Kari var heldig og kom til behandling hos en psykolog vel et halvt år ut i sykdomsforløpet.
- Men det har kostet meg mye. Jeg måtte faktisk gjøre jobben selv. Psykologen gir ut noen nøkler, men jeg måtte selv gå til døren og låse den opp. Veien frem til og ut av døren var lang og vond. Det var to skritt frem og ett tilbake.
Men til slutt nådde hun målet.
Denne saken ble første gang publisert 23/10 2009, og sist oppdatert 02/05 2017.