Billøp:

Svartehavsløpet

6000 kilometer i gamle østblokkbiler gjennom ti land på tre uker kostet dem åtte motorstopp, 16 utspørringer av politiet, en arrestasjon, en etterlysning, en ulovlig grensekrysning og en mann. Tør du begi deg ut på Black Sea Run?

Foto: Black Sea Run
Sist oppdatert

</p> <p>- Det er meningen at det skal være et eventyr, sier Jimmy Swift.</p> <p>Amerikaneren og grunnleggeren av <a href="http://blacksearun.com/">Black Sea Run</a> sitter på panseret av sin Polski Fiat 126p. Den kostet 100 dollar og skal holde nærmere 6000 kilometer; rundt hele Svartehavet under (tør jeg kalle det et idiotprosjekt?) Black Sea Run.</p> <p>- Og jeg kan ikke love at alle vil gjennomføre, sier Swift.</p> <p>Hvert år arrangeres det nemlig flere billøp der ideen ikke er å komme først, men snarere å overleve til du ser mållinja. Gumball 3000 er antageligvis det mest kjente og utvilsomt det dyreste, med sine celebre deltagere og høye partyføring. Du har Mongol Rally, som tradisjonelt sett går fra England til Ulan Bator i Mongolia, og som startet med seks biler i 2004. I år har de 350 biler påmeldt. På lista finner du også Budapest-Bamako, eller Great African Run som det også kalles, som går fra Budapest til Bamako i Mali. Dessuten The Dakar Challenge, som kjøres fra ulike steder i Europa til Gambia. Felles for alle disse løpene er at overskuddet av påmeldingsavgiften går til veldedighet, slik at du kan ha god samvittighet når du med øynene fulle av sand prøver å skifte dekk klokka fire om morgenen i en jungel der bare French og Moland har vært før deg.</p> <p>Det nyeste løpet av denne sorten kalles altså Black Sea Run, og på jomfruturen var det seks biler som deltok. Foruten at bilen bør være av gammel østeuropeisk standard, og at generelle regler om kjøreetikk også gjelder under dette løpet, er det opp til hver enkelt hvordan de ønsker å gjennomføre det hele. MANN fikk æren av å være med på den første etappen fra Krakow til Budapest. Dag 1 skrives derfor av undertegnede. Resten er penneført av den norske deltageren Leif Olsen.</p> </div>

Foto: Black Sea Run

Dag 1. Krakow - Budapest

Den lille Polski Fiaten til Jimmy går i 80 km/t på rette strekninger og sliter i rundt 40 i oppoverbakker. Likevel er det den som leder følget gjennom regnet ut fra Krakow i retning Budapest søndag 25. juli. Bak oss ligger den rosa Trabanten til medisinstudenten Leif Olsen og den ungarske regnskapsføreren Gabor Peto. Bak dem igjen kjører de britiske stonergutta som har tatt turen via Amsterdam. Om noen dager skal ytterligere tre biler av gårde. Løpet skal gå rundt Svartehavet, og ideelt sett skal hele turen ta to uker.

Det er ikke veldig mye action den første dagen. Trabanten må jevnlig blåse ut dritt fra forgasseren med en sykkelpumpe, og et par timer inn i Slovakia tar stonergutta en feil sving og forsvinner. Vi ankommer Budapest etter ni timer. Det er dobbelt så lang tid som vi ville brukt med normale biler. Så går vi på fylla, undertegnede drar hjem og overlater pennen til de beste hender; Leif Olsens.

Dag 2. Budapest - Cluj

Stonergutta er på plass igjen, og vi drar mot Romania, der motorveien er smal og svingete, og fører oss igjennom hver eneste lille landsby. Vi ender opp i studentbyen Cluj, men utelivet er dødt på grunn av sommerferie. Stonergutta, som har som mål å feste i alle byer vi ankommer, fyrer opp en nederlandsk sigarett og inntar Cluj med sneglefart.

Dag 3. Cluj - Bucuresti

Vi tar turen direkte til Bucuresti over fjellene ved Braso. Det regner og tordner hele veien, og da vi ankommer Romanias hovedstad finner vi et rimelig overnattingssted i et tvilsomt strøk med sigøynerhorer rett utenfor vinduet. Så går vi på byen og ender opp på et sted som heter A-Club, der tequila koster 6 kroner glasset. Vi husker ikke mer fra den kvelden.

Dag 4. Bucuresti - Varna

Langs de falleferdige veiene sørøstover mot Bulgaria selger sigøynere frukt og grønt, og da hest og kjerre er det vanligste fremkomstmiddelet er ikke gjennomsnittsfarten imponerende. Det er for øvrig ikke kartet heller, så vi ender opp i et traktorspor ute på en åker. Der får selvfølgelig Jimmys bil motorstopp, og en bil proppfull av sigøynere stopper opp. Sigøynersjefen - en liten kompakt kar i 50-årene - henter frem en tolitersflaske med pils og hjelper oss med å fikse bilen. Heldigvis er vi bare 40 kilometer på avveie og ankommer Varna klokken ett om natten.

Dag 5. Varna

Varna er varmt med steikende sol med solbrune pupper, rumper og lår til høyre og venstre. På kvelden utforsker vi nattklubbene og beachbarene. Folk - de fleste av dem ferierende studenter fra hovedstaden Sofia - er lette å komme i kontakt med, men mangler engelskkunnskaper.

Black Sea Run

Billøp som i 2010 gikk fra Krakow til Krakow rundt Svartehavet. Løpet arrangeres av amerikaneren Jimmy Swift og var i år på 6000 kilometer.

På grunn av situasjonen mellom Georgia og Russland vil løpet i 2011 gå fra Oslo til Kazantip i Ukraina.

Mer info: www.blacksearun.com

Dag 6. Varna - Istanbul

Veiene mot Istanbul er som vanlig dårlige. På grensa til Tyrkia møter vi fem-seks biler fra Mongol Rally. Der ryker også festet til vaieren som er koblet til gasspedalen på Trabanten. Vi fikser den med tang og gaffateip, men det slår oss at det samme kan skje med bremsepedalen. Køen inn til Tyrkia tar tre timer, og et stykke fra Istanbul får Jimmy problemer med elektronikken i Fiaten. Som to skadeskutte dyr halter vi oss inn til Istanbul, hvor vi parkerer i en bakke - for så å oppdage at håndbrekket til Trabanten ikke duger. Heldigvis klarer vi å unngå å trille inn i en Mercedes. Senere møter vi igjen gutta fra Mongol Rally på et vannpipested i sentrum.

Dag 7. Istanbul

Fiaten til Jimmy nekter å starte, og vi får ikke tak i mekaniker før dagen etter. Stonergutta bestemmer seg for å reise mot Hellas i stedet for til Georgia.

Dag 8. Istanbul -?

Bilen til Jimmy er foreløpig fikset, og vi prøver å komme oss til Ordu. Da mørket faller på, begynner det elektriske anlegget i Fiaten å gå amok igjen. Lysene dør ut, og jeg må sette meg i Jimmys bil med en lommelykt som frontlys. Vi har to nestenulykker med trailere før vi omsider kommer til et sted som viser seg å være et spa for fattige muslimer. De siste utlendingene som besøkte stedet var ifølge resepsjonisten to grekere for to år siden.

Dag 9. ?- Ordu

Foto: Black Sea Run

Noen tyrkere med en varebil gir oss strøm og startkabler til Fiaten i bytte mot noen sigaretter. Så drar vi til Ordu på nordkysten av Tyrkia.

Dag 10. Ordu - Kubleti

På grensa mellom Tyrkia og Georgia er alt kaos. Når passene er stemplet, går Gabor for å registrere bilen. Det skal senere vise seg å være en stor tabbe. Det tar sju timer å komme seg over til Georgia, og her tar nærmest ingen imot verken euro, dollar eller kort. Lysene til Jimmy fungerer fortsatt ikke, og han må fylle bensin mens bilen går på tomgang. Omsider når vi Kubleti og ender opp på et privateid gjesterom.

Dag 11. Kubleti

Vi tilbringer dagen på stranda, og en mann drukner i havet rett foran øynene på oss. Gabor, som aldri har sett en død mann før, blir så uvel at han må gå (Merk at Leif er medisinstudent og omgås lik daglig, red.anm.). På kvelden er vi på foamparty på en bar på stranda, og til vår overraskelse er alle georgierne ekstremt dyktige dansere.

Dag 12. Kubleti - Sukhumi

Tøff start på dagen. Vi må bytte dekk på Trabanten, og drivakse på Fiaten, men omsider kommer vi oss av gårde.

Siden Gabors visum til Russland er gått ut på dato, må han fly fra hovedstaden Tbilisi for så å møte oss i Ukraina. Han får haik til hovedstaden av en politimann. På grunn av militære stridigheter mellom Georgia og Russland er det ulovlig å krysse grensa (straffen er opptil sju års fengsel i Georgia), men vi prøver oss på et smutthull; nemlig den ulovlige, russervennlige utbryterstaten Abkhazia. Etter å ha krysset tre tvilsomme grenseoverganger med væpnede militære inn til Abkhazia oppdager vi at hullene i veiene ikke lenger skyldes slitasje, men bomber og granater. I denne utbryterstaten er kidnappinger av utlendinger visstnok ikke uvanlig. Vi ankommer hovedstaden Sukhumi klokken seks på kvelden.

For å gjøre en lang historie litt kortere, har vi søkt visum online (det må plukkes opp) og vi har fått invitasjonsbrev av utenriksministeren i det ulovlige landet. Men vi har ingen riktige mynter og ingen euro. Heldigvis treffer vi noen gamle russere som skjønner litt engelsk, og som har vodka og mat.

Dag 13. Sukhumi

På grensa til Russland blir vi stoppet av en grensevakt som skriker: «No visa. No visa». Vi prøver å bestikke ham til å gi oss visum direkte, men han sender oss tilbake til Sukhumi. På vei tilbake blir vi stoppet av en svart bil uten skilter og to menn som snakker russisk til oss. Turen går til politistasjonen, der vi får vite at vi er mistenkt for å være spioner. Vi begynner å le nervøst, og spør om han ikke har mer tiltro til våre regjeringer enn at de sender oss ut på oppdrag i en rosa Trabant og en liten, ødelagt polsk Fiat. Politiet forklarer at vi har kjørt igjennom, og tatt bilder på, et militært område. Etter mye om og men, blir politiet imidlertid enige om at vi ikke er spioner likevel. Vi forteller at vi skal krysse grensa til Russland om to dager; etter at vi har fått visumet.

I Tbilisi har Gabor tatt inn på et luksus-hotell i påvente av å reise videre med fly.

Dag 14. Sukhumi

Foto: Black Sea Run

Vi tilbringer søndagen på stranda, og finner et gammelt rustent skip der lokale ungdommer henger og røyker tjall.

Dag 15. Sukhumi - Sotsji

Vi møter hele den ni mann store regjeringen i Abkhazia og får visum uten problemer av utenriksministeren. Vi blir stående på grensa i syv timer, og nå er det den russiske siden som er vanskelig. Siden vi risikerer sju års fengsel dersom vi blir sendt tilbake til Georgia, er ikke dette en grenseovergang vi har ambisjoner om å få problemer med. Jimmy, som har dobbelt statsborgerskap (USA og Canada), viser det kanadiske passet uten det georgiske stempelet. Det går greit. Jeg må imidlertid krangle i 20 minutter siden de finner det georgiske stempelet i passet mitt. Deretter må jeg fortolle bilen som står i Gabors navn, men siden tolleren ikke skjønner noe av det ungarske vognkortet, forklarer jeg at Gabor Peto er byen der bilen er registrert. Til min store lettelse stempler han papirene og sender oss avgårde til Sotsji, hvor vi overnatter.

Dag 16. Sotsji - Grensa til Ukraina

Vi står opp tidlig for å kjøre til grensa til Ukraina. Etter noen timer kommer melding fra Gabor. Han får ikke lov til å reise fra Georgia siden han står som eier av Trabanten, og det er blitt stilt spørsmål om hvor bilen er, da Gabor skal igjennom tollen på flyplassen i Tbilisi. Gabor får panikk og forteller at Trabanten er med oss over grensa til Russland via Abkhazia. Han ønsker at vi skal fakse ham bevis på at bilen er ute av landet. Vi stopper på en internettkafé og mailer noen dokumenter til ham. Noen timer senere får vi beskjed om at vi må dumpe bilen fordi Gabor må rapportere den stjålet. Det er angivelig ulovlig å gi fra seg en bil registrert i ditt navn i Georgia.

Vi vurderer hva vi skal gjøre, men kommer frem til at det ikke er noe internasjonalt samarbeid mellom Georgia og Russland, og bestemmer oss for å kjøre til grensa så fort som mulig. På grensa er det en tolv timer lang kø, og vi må ta en ferie over til Ukraina, så vi sover på taket på bilene.

Foto: Black Sea Run

I Tbilisi skyves Gabor frem og tilbake mellom ulike kontorer. Han blir fortalt at han risikerer alt fra 3000 euro i bot til sju år i fengsel. Han får ikke lov til å forlate landet, og bestemmer seg for å melde bilen stjålet.

Dag 17. Grensa til Ukraina - Simferopol

Den ukrainske grensa er unnagjort på en time og vi kjører til Simferopol på Krim-halvøya og treffer et kjærestepar som viser oss rundt før vi tar en tidlig kveld.

I Tbilisi drar Gabor til politistasjonen og melder bilen stjålet. Politiet tror ikke på ham; mye på grunn av at gata hvor han hevder bilen sto, er overvåket av kameraer. Gabor må, etter en halvtrussel om hva som kan skje dersom han juger, til slutt innrømme at bilen ikke er stjålet likevel.

Dag 18. Popivka/Kazantip

Kazantip er et stort halvannen måneds langt raveparty i den lille byen Popivka på Krim-halvøya. Festivalen er kjent for sine lettkledde damer, gangstere og løsaktige holdning til sex. Musikk spilles nesten hele døgnet, og festivalen skal ha 14 dansegulv og over 300 DJs. Trikset er å skaffe seg mye champagne, sette seg i vannkanten og dele ut til de vakre damene. Jeg kommer hjem klokken ti om morgenen med noen andres klær på meg uten helt å huske hvordan det gikk til. I Tbilisi kjemper Gabor en tilsynelatende maktesløs kamp mot byråkratiet.

Dag 19. Kazantip

Vi sover lenge før vi går på stranden og tar noen bilder. Deretter sover vi litt til.

Foto: Black Sea Run

Dag 20. Kazantip -?

Vi legger avgårde mot grensa til Polen. Etter 300 kilometer er Fiaten til Jimmy ferdig. Han pakker tingene sine i min Trabant og forlater den ved veikanten. Deretter kjører vi 60 mil til på dårlige veier og ender opp med å sove på et slott som er gjort om til hotell. Utrolig god standard for 40 euro. I Tbilisi har Gabor kontaktet den ungarske ambassaden, men systemet fungerer treigt.

Dag 21. ? - Krakow

Trabanten lekker bensin og det stinker i hele bilen. Jeg mistet skoene mine på Kazantip og kjører barbeint. 70 kilometer fra Krakow begynner det å regne, men vi kan ikke lukke takluka på grunn av bensinlukta. Løsningen blir å slå opp en paraply i bilen. Vel fremme i Krakow tar vi to øl og sovner umiddelbart - stolte over å ha gjennomført Black Sea Run med en Trabant til 1200 kroner og en polsk Fiat til 600. Og vi vet nå hvorfor det bare kommer opp to treff på Google når du søker på «I drove around the black sea».

Gabor må for øvrig tilbringe til sammen 28 dager i Georgia, og betale en bot på 2200 euro, før han får dra hjem. Og jeg risikerer sju års fengsel om jeg vender tilbake til Georgia.

Nytt år - ny rute.

«Black Sea Run 2010 var pakken full av eventyr, fester, jenter, politi, bil-breakdowns, fartsbøter, arrestasjoner, alkohol, og masse bra folk. Jeg ville ikke gjort noe annerledes», skriver Jimmy på e-post fra USA. Til neste år vil ruta imidlertid se helt annerledes ut, da ingen er klare for et lengre opphold i Georgia. Black Sea Run 2011 vil gå fra Oslo til Kazantip via Estland og ned gjennom Hviterussland. «Det vil bli større og bedre, og lettere tilgjengelig for alle», skriver han, og forteller at blant andre fire profesjonelle skateboardere og et TV-team fra USA skal delta på turen. «Dette er en guttetur som alle kan bli med på», skriver Jimmy.



Foto: Black Sea Run

Denne saken ble første gang publisert 26/01 2011, og sist oppdatert 06/05 2017.

Les også