Stars & Sørstripa:

</p> <p>Vi ligger på Highway 1, fra Miami i retning Key West. Vi har den mest utrolige solnedgangen fremfor oss. Timingen kunne ikke vært mer perfekt. Vi er på vei til å møte en kunstner som heter Stephen, som skal ta oss med ut for å vise frem øya på sykkel - den aller beste måten å komme seg rundt på for 60 kroner dagen. Key West er ikke den største øya i verden, og når du klarer å presse cirka 400 barer inn på en så liten flate, blir partyfaktoren høy.</p> <p>Vi klarte å havne midt oppi en slags fantasyfest, der rundt regnet 80 000 gummikledde/nakne folk fra hele verden var kommet for å drikke seg snydens og knulle. Dermed var det vel bare å hive innpå et par sterke (som du har lov til å ta med deg ut i gatene) og «go with the flow».</p> <p>På dagtid er Key West et fredelig og idyllisk familiested: Vakre sandstrender med flotte restauranter og smilende unger. Det er først når solen går ned at helvete bryter løs. Gubber i 60-åra kledd i lakk og lær svinger seg fra bar til bar, og jevngamle damer strutter med puppene og prøver å by seg frem som om de var mammaen til Jokke i Pondus.</p> <p>Det fins også andre, mindre utagerende gjøremål på Amerikas sørligste punkt. For eksempel har du Ernest Hemingway House, fantastisk fiske og gode sigarer. Men dette kan du lese om i Lonely Planet.</p> </div>

Weddings & Ghosts

Etter tre harde dager med god drikke og nakne damer, er det på tide å ta turen videre. Vi drar fra Key West tidlig om morgenen, kjører ut på Highway 40 og tar av på en litt smalere vei. Neste stopp blir Mount Dora, en småby som består av litt over 10 000 innbyggere. Hvis du noen gang skulle finne på å gifte deg, er dette stedet å ta med madammen - du skal lete lenge etter noe mer idyllisk og countryamerikansk. Det var dog ingen bryllupsreise som trakk oss hit denne gangen, men derimot spøkelser. Ifølge lokalbefolkningen er nemlig Mount Dora hjemsøkt, og etter å ha slengt fra oss bagasjen på motellet tok vi turen til sentrum. Her finner du blant annet hotellet Lakeside Inn (tidl. Alexander House), som nærmest står uendret fra det ble bygget i 1883. I det hele tatt er en tur til Mount Dora som å reise tilbake i tid - omtrent til tiden da byen ble grunnlagt, i 1874.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Ok. Det var på tide å bevege seg ut i the twilight zone. Spøkelsesturen startet i en nedlagt brannstasjon som på ett tidspunkt ble omgjort til fengsel. Fyren som skulle guide oss rundt er kanskje en av de merkeligste personene jeg har møtt. Han ordla seg på en sånn måte at de få av oss som hadde møtt opp ikke kunne la være å fnise, og til tross for at historiene han fortalte var pruppstusselige, var fyren i seg selv verdt hver eneste dollar. Mount Dora er helt klart verdt et besøk, nettopp på grunn av alle karakterene som bor der.

The Big Madness

Det var halloween da vi kom frem til New Orleans, og feiringen er så storslått at folk kommer hit fra hele USA for å delta. De tre neste dagene ble en eneste stor fest. I alle gater og på alle barer var det fullt av liv. Vi snublet også over Voodoo Experience (også kalt Voodoo Fest) - en musikkfestival som blir holdt hver halloweenhelg - der vi blant annet fikk se både Ozzy Osbourne, Weezer og Muse. Her luktet det av jazztobakk, noe som av uante grunner forsterket inntrykkene vi fikk gjennom selvlysende glowsticks. New Orleans var rett og slett så rocka at vi måtte ta en ekstra dag her for å komme oss til hektene igjen. Neste etappe var nemlig Texas, og det kom til å bli en lang kjøretur.

Don't Mess With Texas

Idet vi krysset over staten til Texas, skiftet alle radiostasjonene over til country. Helt sant! Jeg forelsket meg i Texas. Her er liksom alt lov. Du kan røyke inne, og i baren selger de moonshine (hjemmebrent). Kall meg en simpel hedmarking, men rett utenfor Dallas fikk jeg en av mine drømmer oppfylt: Drive-in-kino! Dette var bedre enn jeg hadde forestilt meg. Ved å stille inn radioen i bilen fikk vi klar og fin lyd av filmen, men hvis du skal se to spillefilmer etter hverandre, kan du få flatt batteri. Det fikk nemlig vi, men rutinerte drive-in-kinoer har folk som dukker opp med startkabler og ekstrabatteri!

Videre fra Dallas gikk turen til byen Amarillo, også kjent som «The Yellow Rose of Texas». Her stoppet vi på Big Texan Steak Ranch; en restaurant som hevder de serverer den største biffen i verden. Og ved synet av den, tviler jeg ikke. Kjøttstykket er nemlig på 72 oz (eller 2,04 kilo), og dersom du klarer å spise hele, får du den gratis. Verken fotografen eller jeg tok utfordringen, men førstnevnte angrer fortsatt.

Skal du først være cowboy, må du også besøke Boot City. Her kjøpte vi oss snakeskin boots, cowboyhatter og det som hører til. Er man i Texas, så er man i Texas.

Etter shoppingen la vi oss ut på Route 66, og videre mot Cadillac Ranch, som er et kunstverk bestående av ti rustne Cadillacer med nesen begravet i sanden. Verket ble laget av The Ant Farm Art Collective i 1974, og er enhver hippiejesus verdig.

Reklame

Pirrende tilbud hos Nytelse: Leketøy for voksne fra kr 10!

I Want To Believe

Fra Amarillo fulgte vi Route 66 til New Mexico og den lille byen Roswell. Byen ble kjent etter den såkalte «Roswell UFO incident» i 1947; da en UFO etter sigende skal ha krasjet, og myndighetene skal ha plukket med seg aliens fra stedet. Dette vet Roswell selvsagt å markedsføre seg med - vi snakker tross alt om amerikanere¿ Her finnes aliens i forskjellige størrelser og fasonger, og du finner også «The Internasjonal UFO Museum», som for øvrig er den eneste severdigheten verdt å få med seg i byen. For alle new age-freaks er Roswell helt klart et must, men turen fra Amarillo til New Mexico er fascinerende i seg selv. Når man titter ut av bilvinduet, er det som om man er på en annen planet. Dette tenkte vi også på vei oppover mot Arizona, der vi skulle ha med oss en av USAs grandeste turistattraksjoner.

Grand Indeed

På vei til Las Vegas måtte vi ta en liten omvei for å oppleve en attraksjon de aller fleste turister får med seg når de først er i Arizona. Grand Canyon er en rimelig stor kløft som ble skapt for flere millioner år siden ved Colorado-elven, og resultatet kan ta pusten fra selv en vestlending oppvokst med dype fjorder og høye fjell. Vi forventet oss riktignok et stort juv, men ble helt paralysert av størrelsen når vi først kom dit. Vi ble faktisk bare stående og måpe. Dette kan verken beskrives med ord eller bilder - det må bare oppleves.

Las Vegas, Baby

What happens in Vegas, stays in Vegas.

(Les om Vegas her )

Creepy But Cool

Skamfulle og susete forlot vi Las Vegas, og satte kursen mot California. Men for å komme til L.A., må man gjennom Nevada-ørkenen, og der ligger et sted vi hadde sett frem til å besøke - nemlig lille Rachel med et innbyggertall på svimlende 98. Rachel ligger rett ved den mest beryktede og «hemmelige» basen i verden ­- Area 51 - og de 98 fastboende i Rachel jobber enten der eller på kafeen/baren/motellet «Little A'le' Inn». Vær obs på at når jeg skriver «motell», mener jeg trailerpark, og når jeg skriver «bar», mener jeg «høl».

Det er over 20 mil i begge retninger til nærmeste bensinstasjon, så det er utrolig viktig at man fyller bensin før man skal krysse denne strekningen. Det er også derfor man kan få en litt rar følelse mens man er i Rachel. Du finner verken butikker, politistasjon, brannstasjon eller sykehus i nærheten. Her er det egne lover og regler som gjelder, blant annet en som lyder «ikke snakk om Area 51». De vi kom i kontakt med, var veldig hyggelige og sosiale, men straks vi nevnte Area 51, ble alle stille. Dette bidro til følelsen av et creepy, men veldig fascinerende sted. Hvis du er på tur gjennom Nevada-ørkenen, bør du stoppe innom «Little A'le' Inn», om så bare for en burger og en historie eller to.

Dogtown

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Man kan sikkert skrive side opp og side ned om Los Angeles, noe MANN har gjort noen ganger allerede. Byen er utrolig stor og byr på en haug med severdigheter, men for oss var det egentlig bare Venice Beach alias Dogtown som gjaldt. Vi er begge to gamle skatere, og det var jo her det hele startet. Vi bodde midt i Hollywood, men var for det meste på Venice Beach for å prøve oss på surfing. Jeg har aldri fått så mye juling før på et brett. Blir man tatt av en bølge, er det som å stupe inn i en vaskemaskin på full sentrifuge. Understrømmene tar også et kraftig tak i deg, så det gjelder å holde roen og vente til du kommer opp til overflaten av deg selv.

Dogtown er et fantastisk sted. Folkene her har en avslappet stil, i motsetning til i Hollywood, der du enten må drive med musikk eller være modell/skuespiller. Tre dager i byen ble dessverre så altfor kort, men vi hadde en bil som måtte leveres og et fly som måtte rekkes, så med en tåre i øyekroken takket vi USA for en fantastisk tur. Og skulle du bli inspirert av denne tversover-saken og liker å møte folk som er litt på siden av A4-arket, er det bare å følge den samme ruten vi gjorde. Vi kaller den Gullruten.

Denne saken ble første gang publisert 22/03 2011, og sist oppdatert 06/05 2017.