Posh & pudder

Hadde værgudene vært litt mindre kjipe akkurat denne dagen, ville vi kunnet skue ut over det meste av Colorados mektige fjellheim. Og uten forkleinelse for den norske fjellheimen, eller Alpene for den saks skyld; dette er noe annet. Noe enda heftigere. Vi befinner oss midt i Lindsey Vonns rike. Helt på toppen av de løypene der hun har lagt grunnlaget for å bli en av verdens beste kvinnelige alpinister. Vi skuer ut over området der Aksel Lund Svindal skulle ta revansj under VM i februar – hadde han bare droppet å leke kjekkas på fotballbanen og holde seg til det han kan best. Nå er det månedens coverboy, Kjetil Jansrud, som sammen med Henrik Kristoffersen skal bære ansvaret på sine svulmende lårmuskler. Og det ser ut som om det skal gå helt fin. Tre topplasseringer har det blitt så langt i sesongen.

 

Høydemåleren forteller om 12 000 fot. Eller 3657 meter opp i lufta. Vi er nærmere Gud enn på lenge. Selv om vi har brukt noen dager til høydetilvenning, kjennes det på kroppen. Jeg er svimmel, og kjøreteknikken sitter ikke like godt inne som den bruker å gjøre. For min svenske kollega er situasjonen så ille at hun havner på legevakten, og får kjøreforbud de første dagene. Den tynne lufta gjør også at du tåler mindre av alt. Du må ta en rolig første dag. Alkoholenhetene slår for eksempel dobbelt så hardt her oppe. Det fikk jeg smertelig erfare.

At vindmåleren går på høygir, snøføyka står som tett tåke og savnet etter strikkelua som ligger igjen på hotellrommet er stort, glemmer man fort. Dette er bare helt vilt. Det er som vi skuer ut over verdens tak.

 

Verden er blitt mindre. Ski-entusiastenes lekegrind er blitt langt mer tilgjengelig, og nå kan du faktisk fly direkte, med et kort stopp i Reykjavik riktignok, fra Oslo til Denver på ti timer, og det til overkommelige billettpriser. Det var her vår førstereistur til Colorado begynte et par dager tidligere. Vi lander i «The Mile High City» en tidlig kveld, og sjekker inn på Sheraton Denver Downtown Hotel. At vi har ankommet USA, er det ingen tvil om. Vi deler nemlig hotell med en ballongkonferanse, intet mindre. Entusiastiske ballongprodusenter og innkjøpere arrangerer sitt eget lille Oscar-show, der priser for beste design og beste pusteteknikk deles ut til stor entusiasme. Vi finner det best å rømme, og tar turen ut i Denver-natten for å finne ut hva denne byen ved Rocky Mountains fot – 1,6 kilometer over havflaten – har å by på.

 

Byen ble grunnlagt i 1858 og var i utgangspunktet en leir for gullgraverne i områdene rundt. I dag er de kanskje mest kjent for kunst, kultur, mat, øl, godt vær og langt over gjennomsnittet hyggelige innbyggere. De er svært gjestmilde, ifølge vår Denver-guide, Debra Park.

– Vi elsker besøkende. Det er typisk for oss fra Denver. Dersom innbyggerne hører at du har en aksent, vil de garantert flokke seg rundt deg for å høre hvem du er, hvor du kommer fra og hva du jobber med. Vi er et stolt folkeslag, og vi kommer fra Colorado, ikke fra USA. Og skal du kunne kalle deg en ekte Denver-innbygger, må du være født her. Det nytter ikke å ha bodd her om det så er i 30 år.

 

Vi står foran en aktiv uke. Det gjelder å fylle på med energi. I Denver finnes det restauranter i alle kategorier, men noen kulinarisk signatur har de ikke.

– Nei, matscenen her er veldig eklektisk. Veldig sammensatt. Mange av verdens stjernekokker har bosatt seg her, og byen byr derfor på et stort utvalg av verdens kjøkken. Så her kan du få hva magen måtte begjære, forteller Park.

Landskapet i Denver er flatt, og passer perfekt til sykling. Litt som Køben og Berlin. Dag to brukte vi derfor det meste av dagen på å utforske berømte bokhandler, marihuanabutikker – det er nemlig lovlig i Colorado – fasjonable kjøpesentre og Amerikas første universitet som slapp inn kvinnelige studenter, for så å melde overgang til horehus. Dessuten får vi en smak av «The Midwest» i butikken der alle country & western-stjerner med respekt for seg selv handler sine klær og boots. Denver fungerer utmerket som første stopp på vei til høyden. Men nå får det være nok av byliv. Vi vil til fjells. Vi vil stå på ski.

– Aspen er for deg som vil se kjendiser. Vail er for deg som vil se og bli sett. Winter Park er for deg som vil kjøre ski.

Vi dingler i en skiheis sammen med svenske og danske pressekolleger og vår mann for dagen, Steve Hurlbert fra Winter Park-anlegget. Han peker og forteller engasjert om det som ligger under oss. Sola kjemper iherdig for å fordampe bort skylaget, så vi kan få et glimt av de vanvittige fjellformasjonene som gjør Colorado til USAs heftigste skisted. Vi har kjørt halvannen time fra Denver, og er kommet til første punkt på det som blir den store testen på om alt egentlig er så mye bedre i junaiten. Inkludert skianleggene.

Og det skal de ha. De imponerer. Jungelen av løyper er vanvittig. Det er nesten så du trenger kart for ikke å rote deg bort. De klimatiske forholdene gjør at snøen her oppe er i en klasse for seg selv. Glem råtten snø og isete underlag. Godt hjulpet av gårsdagens snøfall er vi nærmere champagnesnø; tørr og som pudder. Det er en drøm å kjøre, om man ser bort fra at jeg har en skilærer som bruker store deler av dagen på å rope; «len deg fremover. Lengre fremover.»

Det er lett for deg å si som er 120 cm og ikke 190, mumler jeg. Urnordmannen i meg må leve med kraftige riper i lakken og såret stolthet. At løypene på grunn av sikkerheten stenger allerede klokken 16.00 passer meg utmerket. Jeg er dausliten. En som ikke er like sliten er Thomas Uhrskov, min nye venn og skientusiast som du kanskje har sett på NRK2 i programmet «En danske på ski». Å bli overkjørt, bokstavelig talt, av en danske gjør vondt, men det får man legge til side. Han vet hva han snakker om.

– En europeisk skiferie er mer et lotteri. Enten får du godt vær hele uken, eller så er det dårlig. Men i Colorado kommer frontene inn i en jevn strøm og sol og snø avløser hverandre. Jeg vil anbefale at man drar til Winter Park først. De har fantastiske kjøreforhold, men er kanskje en litt kjedelig by. Vail har mottoet «Like nothing on earth», og det er spot on. Jeg vil beskrive Vail som et av de beste skistedene i verden. Masse off-piste-muligheter, god plass i løypene og ikke antydning til heiskø.

«How-ya-doin’», sier han eplekjekt, gliser fra øre til øre, ser ut som en supersunn Hemsedalboms med kritthvite tenner, og virker som han faktisk lurer på hvordan jeg har det, heismannen som smilende passer på at vi blir trygt plassert i Vails helt nye og eneste sekspersonersheis.

– Hold da kæft hvor jeg er træt på det piss, smeller det fra Thomas. Og han er ikke alene om å kjenne en viss irritasjon over den overstrømmende velkomsten du møter over alt. Hvor du enn går og står hører du samme regla.

How-ar-ya? Vil de virkelig vite det?

Vi er altså på plass i standsmessige Vail. Stedet dit superstjernene valfarter. Men siden alle er inntullet i heldekkende skiutstyr, kan du godt sitte ved siden av Madonna i stolheisen uten å ane det.

– Egentlig har jeg ikke lov til å snakke om det, men det er klart det er mange kjendiser her. Lindsey Vonn kommer fra Vail og bor på hotellet ved siden av dere. Tiger Woods, som jo er typen hennes, kommer hit veldig ofte. Cameron Diaz er ofte her. Det samme er Orlando Bloom. Fordelen med vintersport er at ingen kan se hva som skjuler seg bak store goggles og hjelmer, så det kan være hvem som helst som sitter ved siden av deg i stolheisen, forteller Rosalie Waxman. Hun er vår vertinne de dagene vi skal meske oss med alt Vail har å by på.

Arkitekturen i Vail er imponerende i seg selv. Men ekte og genuin kan man ikke kalle den. Litt som Vegas, på en måte. Visste man ikke bedre, skulle man tro du var i en nyoppusset tyrolerby. For dette ser gammelt ut, men er splitter nytt. Vi bor på Marriott Hotel, der du møtes av cowboykledde portører som i nevnte overstrømmende stil hilser og smiler. Vi rekker bare å slenge bagasjen inn på rommet før vi tar av sted mot bakkene. Og om Winter Park imponerte, er dette hakeslippende fett. Løypene er brede som tredoble avenyer og snor seg ned langs fjellsidene i alle mulige retninger. Igjen; du trenger kart og kompass for å vite hvor du er, så nå var plutselig ikke de hjelpsomme amerikanerne like plagsomme mer. Spisestedene langs bakkene er av varierende kvalitet, men er du kresen nok, finner du også restauranter med hvite duker, og mat og vin deretter.

I sentrum fins et langt bredere utvalg av butikker enn det Winter Park har å by på, men prisnivået er også høyere her – enten det gjelder skipass, utstyr, overnatting eller restaurantbesøk. Vi befinner oss tross alt i fiffens høyborg med superstjerner på nabohotellet. Men det føles ikke stivt. Det føles veldig laidback, faktisk. Alle er ute i samme ærend. Her er det ski som står i fokus, enten du heter Moeng eller Bloom.

– Du kødder. Bacon-is???? Og det smaker.... «only in America».

Det er siste kvelden. Gjengen er samlet på en av Vails beste, eller i alle fall mest populære restauranter. Tavern on the Square serverer vin i oppgraderte kjøkkenglass, men leverer til ti i stil når det kommer til mat. Vi bestiller en av alle forrettene, og rundt bordet kjempes det små slag om å få sin del av de velsmakende rettene, helt til det kommer til desserten; iskrem med baconsmak.

Man kan si hva man vil om amerikanernes matvaner, men service og god standard, det kan de. Og imøtekommenhet er de verdensmestere på, selv om du aldri kommer særlig inn på en amerikaner. Gjerne hit, men ikke lenger.

Når det kommer til prisene, er Winter Park billigere enn Vail. Et tredagers skikort i høysesong ligger på rundt 270 dollar, mens du i Vail må ut med 360 dollar. Om du ikke er nødt til å bo midt i smørøyet i Winter Park, kan du komme unna med et par tusen for tre netter i januar, mens du i Vail nok må doble prisen om du vil ha bakkene greit tilgjengelige. Kjappest reiser du med Icelandair, som går direkte via Island, og de var også best på pris med 4300 kroner for en kampanjebillett.

Og som vår nye danske venn, Thomas, så treffende sier det; Skikjøring blir ikke bedre enn her.

Denne saken ble første gang publisert 09/12 2014, og sist oppdatert 03/05 2017.