Intervju med Lunch-skaper Børge Lund

Matpakkeren

Børge Lund lover at han kommer til å avsløre hva Lunch-gjengen egentlig produserer - i den aller siste stripa.

Foto: Kristian Jacobsen

Publisert Oppdatert

Den er gjenkjennelig, lett å le av, og har på rimelig kort tid sprengt seg inn som en av «de tre store» innen tegneserier i Norge – sammen med the usual suspects; Pondus og Nemi.

Da vi sist snakket med Lunch-skaper Børge Lund, høsten 2011, var det første albumet på tur ut i butikkene, og serien var en lovende nykomling. Nå er Lunch på trykk i over 90 aviser i inn- og utland, har fått eget blad, egen utstilling og nærmest et eget spinoff-foretak i «Kjelltech». Og den nyeste MANN-utgaven sampakkes med Lunch for andre gang, slik at alle løssalgskjøpere får to kvalitetsblader til prisen av ett (nesten)! Lunch har såvisst kommet langt siden daværende industridesigner Børge Lund stresspuslet sammen noen striper til en konkurranse i Dagbladet i 2007.

40-åringen bor i Stavanger, men var nylig innom vår felles salt-til-maten-leverandør, Egmont Hjemmet Mortensen, og vi grep fatt i ham en stund etter klokka 12.00 – uten at han hadde fått i seg noe lunsj ennå...

– Jeg har hatt glede av å følge omleggingen av MANN. Heldigvis står jeg fortsatt på mailinglisten deres, selv om dere har kasta Lunch ut av bladet. MANN og Lunch har på en måte hatt samme kurve etter at jeg ble intervjuet sist. MANN ser veldig bra ut nå, og coverne er helt awesome. Og så er jeg kjempeglad for at forlaget jobber på såpass kronglete vis innimellom at det siver ut noen ideer, hehe.

 

– Sist fortalte du oss at det var nyttig for deg å være en del av et arbeidsmiljø der du fikk ideer til serien. Så sluttet du som industridesigner for å tegne på heltid. Hvor tar du dem fra nå?

– Jeg prøvde hjemme først, men det hele minnet om «Forfall»-prosjektet til Kristopher Schau. Der satt jeg ubarbert og utsatte dusjingen til middag. Jeg måtte tilbake til et kontormiljø, så da leide jeg meg plass i et kontorfellesskap.

 

– Er du redd for å gå tom for ideer?

– Jeg har ingen frykt for å gå tom, men er redd for at det skal stivne.

 

– Det vi kan kalle «Billy-syndromet»?

– Ja, nettopp! Jeg håper og tror det er en stund til jeg er der, og skulle jeg komme dit uten å legge merke til det selv, må du gi beskjed. Da er det slutt.

 

– Hvordan er arbeidshverdagen for en serietegner?

– Det er omtrent som med dere journalister – du gjør en jobb, leverer og begynner på nytt. Det er ikke snakk om endeløse prosjekter som går over flere år og der du aldri får de små seierne. Nå er jeg nødt til å levere noe, og får øyeblikkelig feedback fra leserne. Med sosiale medier, e-post med mer er myten om den ensomme rytter innen serietegning snudd fullstendig på hodet.

 

– Alle som har jobbet i kontorlandskap kjenner seg igjen i Lunch. Hva er de mest typiske tilbakemeldingene du får fra leserne?

– Det er litt morsomt, men jeg har altså møtt folk fra bankvesenet, fra kommunal sektor, fra Statoil og mange andre som alle er sikre på at jeg må ha jobbet akkurat der. Folk føler at Lunch handler om dem, men det er kanskje nettopp fordi det viktigste er utelatt. Så mye er likt organisert og oppbygd, med like problemstillinger på tvers av bransjer. Det fins jo også en del folk som ikke helt vet hva de jobber med, fordi de er så fjernt fra selve sluttproduktet. De skal gjerne «koordinere» eller noe, hehe.

 

– Speaking of: Får vi noensinne vite hva Lunch-gjengen faktisk produserer?

– Haha, jeg lover at i den aller siste stripen skal jeg avsløre det.

 

Les hele intervjuet og få en spesialutgave av Lunch inkludert ved å kjøpe siste MANN.

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning