Månedens musikkanmeldelser
Billy Talent - «Billy Talent III» - 4/6
På sitt beste er Billy Talent ganske så uslåelige når det kommer til å lage poppete, superfengende rockelåter. Fra bandets tidligere plater har «Living in the Shadows», «Fallen Leaves» og den grenseløst smittsomme «Red Flag» lyst som gnistrende raketter på en litt for mørk rockehimmel, og suksessen på Hovefestivalen og Norwegian Wood i 07 og 08 viste at bandet har fryktelig mange fans i Norge. «Billy Talent III» kommer til å gjøre dem enda større. Singelen «Rusted from the Rain» vokser en halv meter hver gang man hører den på radioen, og «Saint Veronika» har et refreng som er designet for både fest, konsert og radio. Og i den litt seriøse tradisjonen de etablerte med «Devil in a Midnight Mass», som handlet om katolske presters overgrep, kommer nå «The Dead Can't Testify», en dyster låt om dødsstraff. Når albumet likevel ikke når helt opp til bandets to første utgivelser, er det fordi Billy Talent for første gang har laget et album med litt for mye fyllstoff. Det er ingen av låtene her som er direkte dårlige, men «White Sparrow» og «Definition of Destiny» hadde neppe kommet med på bandets tidligere album.
ASBJØRN SLETTEMARK
¤
Clutch - «Strange Cousins from the West» - 4/6
I perioder har Clutch vært mitt absolutte favorittband. Da tenker jeg på tiden rundt «Blast Tyrant» og «From Beale Street to Oblivion», der bandet var på sitt mest vitale med både låtskriving og fremføring. På «Strange Cousins from the West» er de mer over i jammemodus, altså litt kjedelige riff og ikke så kontante låter som de kan på sitt beste. Men herre jemini, vi snakker fremdeles om et av verdens beste rockeband.
ASBJØRN SLETTEMARK
¤
Alchemist - «Chemical Warfare» - 4/6
Alchemist fortsetter å lage gangstermusikk for sine mange rappende venner - gjerne med melodilinjer som kunne vært på soundtracket til en hvilken som helst skrekkfilm. Til tider er produksjonen skreddersydd for gjestene, som på «Smile» med Twista og «That'll Work» med Three Six Mafia og Juvenile. Men at hovedpersonen denne gangen selv tar grep om mikrofonen i mye større grad enn tidligere, kunne hans kjemiske krigføring med fordel vært foruten.
EIRIK BASMO ELLINGSEN
¤
Killswitch Engage - « Killswitch Engage» - 5/6
Killswitch Engage har gjennom hele 2000-tallet foredlet sin helt spesielle blanding av klassisk metal, sint hardcore og tekster så emosjonelle at albumene burde kommet med klump i halsen. «Killswitch Engage» er intet unntak, med strålende popmetal i «Starting Over», grandiose erklæringer i «The Return» og melankolsk aggresjon i «The Reckoning». Vi tipper Killswitch Engage kan overta tronen etter Metallica som verdens største innen sjangeren.
ASBJØRN SLETTEMARK
¤
Job For A Cowboy - «Ruination» - 4/6
De er amerikanske, unge og nesten usunt opptatt av gammel death metal. Dermed blir Job For A Cowboy en slags hyllest til storheter som Death, Morbid Angel og Deicide, og «Ruination» kommer til å skyve digg death metal ut til kids som oppdager dem på MySpace. Alle andre som er opptatt av hard musikk kan vurdere om de vil gå tilbake til de gode, gamle klassikerne, eller sjekke ut denne gjengen som lar seg inspirere av de gamle. Begge deler funker.
ASBJØRN SLETTEMARK
¤
Maxwell - «BLACKsummer's Night» - 3/6
På sine to første album, «Urban Hang Suite» og «Embrya», laget Maxwell tematiske opus og låt som arvtakeren til Marvin Gaye. Men siden den gang har han vært mer opptatt av å dekke bransjens behov enn å følge opp den eksentriske og personlige soulen som kjennetegnet hans tidlige karriere. Låter som «Bad Habits» og «Phoenix Rise» er de sterkeste her, men de blir enkeltstående svaler på et album som mangler helheten vi forbinder med Maxwell på sitt beste.
SVERRE OLE DRØNEN
¤
MGMT - «Time To Pretend EP» - 5/6
Joda, det er fire år siden denne utgivelsen fra New York-hipsterne i MGMT satte dem på kartet, men nyutgivelse gjør den brått aktuell igjen. For «Time to Pretend», «Kids» og «Boogie Down» er akkurat den dosen du trenger av småpsykedelisk funky popmusikk på sensommeren. Her låter det mer skranglete enn versjonene som endte opp på albumet «Oracular Spectacular», men desto mer sjarmerende og ivrig.
ASBJØRN SLETTEMARK
¤
Ojos de Brujo - «Aocaná» - 5/6
Barcelona-bandet Ojos de Brujo erobret verdens dansegulv med andrealbumet «Barí» i 2002. Så tok vokalist Marina Abad fødselspermisjon. Nå fortsetter bandet der de slapp med «Techarí» (2006), for hvorfor forandre på et vinnerkonsept? I klartekst betyr det at de mikser sammen en flamenco-cocktail av hip-hop, cubansk rap, funk og trip-hop med noen dråper jazz og indiske rytmer, der høydepunkter er «Todos Mortales» og «Una Verdad Incómoda». Et lekkert comeback.
SVERRE OLE DRØNEN
¤
St Vincent - «Actor» - 5/6
St Vincent avtjente sin musikalske verneplikt i det 40 manns- og kvinnesterke koret The Polyphonic Spree, en slags syng-med-oss gospelutgave av Flaming Lips. De var bra live, men fungerte ikke i studio. Det gjør derimot 24-årige St Vincent, alias Annie Clark, som briljerer på plate. Debuten «Marry Me» var lovende. Nå slår hun ut i full blomst med «Actor». Dette er lavmælt, angstfylt aggresjon i gaten Björk, PJ Harvey, Tori Amos og Nick Cave. Vakkert og farlig.
SVERRE OLE DRØNEN
Denne saken ble første gang publisert 27/07 2009, og sist oppdatert 05/05 2017.