Stellan:

Levemannen

I «Kongen av Bastøy» spiller han en tyrann av en fengselsdirektør. I virkeligheten er Stellan Skarsgård en varm og elskelig fyr som ofrer seg selv for å gjøre andre skuespillere gode, som lever livet og bruker pengene sine på mat, fest, familie og gode venner. MANN møtte en opplagt Stellan i Stockholm.

Foto: SARI
Sist oppdatert

</p> <p>- Man hadde ledd seg skakk i hjel. Ingen jævel hadde trodd på det. Aldri i verden! Man hadde lest den som et eventyr, sier Stellan Skarsgård.</p> <p>Han er varm i genseren nå. Fra munnen hans bobler det fryktløst formulerte ord. Engasjementet lyser ut av øynene. Vi har akkurat spurt ham om følgende: Dersom et tilfeldig menneske hadde gått inn i et støvete, gammelt bibliotek og funnet en bok innerst inne i et hjørne, og denne boken ikke hadde vært lest av noen på 100 år, og den boka het Bibelen, hvor relevant hadde den da vært i dagens samfunn?</p> </div>

STELLAN SKARSGÅRD ER ingen sint mann. Tvert imot er han en av de mest imøtekommende og behagelige menneskene undertegnede har møtt. Det er bare det at han ikke klarer å styre sin avsky mot religion og hva den gjør med verden. Så opptatt er Skandinavias mest berømte skuespiller av temaet at han har skrevet flere leserbrev til svenske aviser de siste årene. Han fortsetter:

Stellan Skarsgård

Født: 13. juni 1951.

Bosatt: i Stockholm.

Sivilstatus: Gift med Megan Everett (34), de har sønnen Ossian (1 ½). Med ekskona My Skarsgård har han barna Alexander (34), Gustaf (30), Sam (28), Bill (20), Eija (18) og Valter (15).

CV: Slo igjennom i Sverige som 16-åring. Har spilt i filmer som «Good Will Hunting», «Ronin», «Jakten på Rød Oktober», «Breaking the Waves», «Pirates of the Caribbean: Dead Man's Chest», «Angels & Demons», «Mamma Mia!» og norske «Kjærlighetens kjøtere» og «En ganske snill mann».

Aktuell: «Kongen av Bastøy», premiere 17. desember.

Ellers: Utpreget sosial, ateist, ihuga sosialdemokrat, elsker familielivet, er ingen handyman, utålmodig.

- Jeg tror ikke på Gud. Jeg tror ikke på Julenissen heller. Den eneste grunnen til at mennesker tror på Gud, er at de er blitt oppfostret til det. Bibelen er en eventyrbok som både er ekstremt trist og samtidig poetisk vakker. Med en forferdelig, hevngjerrig hovedperson - Gud. En helt forjævlig Gud. Jeg har lest Koranen også. Der finnes det ingen annen måte å tilbe Allah på enn ved frykt. Du skal elske Skaperen, ellers dreper han deg - det er budskapet. Det påpekes vel rundt 200 ganger i Koranen at dersom du ikke tilber Allah, vil du brenne i helvete. Det er en argumentasjon for en ideologi som ikke engang er Stalin verdig! Amerikanerne er verst. Det er håndflatetolkere, hauger av ulike religiøse retninger, aliens, faen, de tror jo på ALT der borte! Dette er landet med verdens mest radikale grunnlov, som jo fjernet religionen fra politikken. Men like forbannet kan du ikke bli president om du ikke sier «God Bless America». Da er det deilig å bo i Skandinavia!

VI SKRUR TIDEN en time tilbake. MANN befinner seg i Stockholm. Vi er invitert til Skarsgårds kontor i bydelen Söder. Det er her han går rundt i timevis og leser til alle rollene, enten det er Hollywood-blockbustere som «Mamma Mia!» og «Pirates of the Caribbean» eller smalere filmer som norske «En ganske snill mann».

Stellan møter oss presis og vinker oss inn. Den fremragende skuespilleren har i tillegg til ovennevnte filmer spilt mot Matt Damon i «Good Will Hunting», Robert De Niro i «Ronin» og Tom Hanks i «Angels & Demons». Han kunne godt vært en blærete kødd. I stedet er han helt på andre siden av skalaen.

Inne i det sparsomt innredede lokalet - uten så mye som en filmplakat på veggene, men med en bokhylle full av bøker, en diger Mac-skjerm på skrivepulten og to komfortable stoler skapt for å gjøre intervjuer som dette - ønsker han oss velkommen. Stellan hjelper oss av med jakken og henger den på plass. I løpet av vårt første minutt sammen forstår vi at dette er en herre som er elsket av dem han har rundt seg. Avslappet og inviterende. Slankere og sprekere enn på film. Yngre enn sine 59 år.

Skarsgård ble født i Göteborg, men flyttet ofte i oppveksten. Begge foreldrene hans var radikale humanister. Og mens farfar var ateist, var farmor dypt religiøs.

- Det var et lysende ekteskap bygget på gjensidig toleranse, skyter han inn.

Allerede som 16-åring var han en superstjerne i hjemlandet. Men han har aldri tatt av.

- Det kan jeg takke mine foreldre for. I 1967 var jeg 16 år og vi hadde bare én TV-kanal i Sverige. Så det var som å bli rockestjerne over natten, med skrikende jenter og alt det der. Men foreldrene mine hadde et sobert forhold til det å være kjendis, og de så gjennom all bullshiten. Derfor skjønte jeg også ganske fort hvem kjendis-Stellan var og hvem jeg selv var. Jeg synes ikke det er noe kult å være kjendis. Det er bare pes. Men jeg klager ikke, jeg har det mye bedre enn de fleste.

I voksen alder har han rukket å få syv barn med sine to koner. Eldstemann Alexander (34) er blitt stjerne gjennom de amerikanske TV-seriene «Generation Kill» og «True Blood». Og i fjor ble Stellan pappa til Ossian, som ble født i Oslo under filmingen av «En ganske snill mann».

- Vi kaller ham «norrbaggen», skratter Stellan.

NÅ ER HAN aktuell med dramaet «Kongen av Bastøy», med Kristoffer Joner og Benjamin Helstad i andre roller. Handlingen er fra ungdomsanstalten Bastøy i Oslofjorden, der gutter med atferdsproblemer ble plassert i streng offentlig oppdragelse i årene 1900 til 1970. Filmen er lagt til 1915 da guttene på øya gjorde opprør mot et tyrannisk regime. Store deler av filmen ble spilt inn under kalde omgivelser i Estland, med skuespillere - stort sett tenåringsgutter - fra 14 ulike land. Skarsgård spiller rollen som den utspekulerte fengselsdirektøren. Det var noen kalde uker for svensken.

- Ja, det var forbannet kaldt! Mye snø. Jeg synes skikkelig synd på guttene, som stort sett gikk rundt i pyjamas. Selv hadde jeg i alle fall varme klær. Men regissør Marius Holst var fantastisk dyktig. Han gjorde et enormt casting-forarbeid. Mange av skuespillerne er unge gutter fra problemfylte bakgrunner, og det kan man se i øynene deres - de herdede, skjøre uttrykkene. Marius klarer å skape et eget univers og får med seg publikum. Derfor ville jeg jobbe med ham.

Foto: JONAS EKSTRÖMER / SCANPIX

- Du spilte i et holocaust-drama og en glad musikal i løpet av samme år. Ingen av rollene dine er like. Må man være en god menneskekjenner for å gjøre det du gjør?

- Forhåpentligvis. Jeg har levd av å beskrive andre mennesker i ulike situasjoner. Det spennende er å lære rollefiguren å kjenne - det å få leve i deres reaksjonsmønster er svært givende. Det er få skuespillere som får den muligheten som jeg får, nemlig å gjøre så mange forskjellige roller, også i norske filmer. Jeg har høyere treffprosent hos dere. Jeg har gjort fem norske filmer, og alle sammen er bra. De beste rollene i min karriere har jeg fått fra Norge. Helt sant!

- Men cateringen i Norge er ikke like bra, eller?

- Haha, ja, det er en god historie. Dere har jo ikke engang skolelunsj til barna deres i Norge! Da det var dags for lunsj under innspillingen av «Insomnia», kom det bare frem en loff og noe salami. Det var rett og slett helt jævlig trist. Man kan jo ikke jobbe på noe sånt. Det kreves sterkere fysikk - en norsk jernfysikk, haha - for å få til det. Så jeg gikk ned åtte kilo under innspillingen! Nå er det i kontrakten min at når jeg spiller inn filmer i Norge, skal alle på filmsettet ha skikkelig god catering, haha!

- Hva er grunnen til at du er så populær innad i filmbransjen?

- Jeg kommer alltid tidsnok, fungerer sosialt og skaper en god atmosfære, har jeg fått høre. Regissørens visjon er det avgjørende. Så blander jeg meg jo alltid opp i alt mulig, men det er til filmens beste. Jeg er lojal mot regissøren og ikke minst mot scenen. Det viktigste er at den blir bra. Om jeg jobber med nervøse skuespillere, legger jeg heller min energi i å få dem gode, selv om jeg blir dårligere.

EN PERIODE 59-ÅRINGEN virkelig ble dårlig, er den tiden han fikk kameraskrekk.

- Ja, det var helt forjævlig. Jeg klarte ikke stå foran kamera. Den frykten står fortsatt i skyggen og lurer. Jeg vil heller dø enn å få det tilbake. Det var fryktelig truende - min fiende, rett og slett. Jeg klarte ikke lage filmer på flere år.

- Var det mangel på selvtillit?

- Ja, på en måte. Jeg hadde gjort noen dårlige filmer. For å være bra, må du være så avslappet at du er i kontakt med ditt underbevisste. Det var ikke jeg. Hvis du så på Mona Sahlin foran valget i Sverige i år, kunne man se at skuldrene hennes ble høyere og høyere for hver dag som gikk. Og jo høyere de var, jo dårligere taler holdt hun. Socialdemokraterna gjorde jo sitt dårligste valg noensinne.

- Er du selv sosialdemokrat?

- Vel, ja. Men sosialdemokratene i Europa har sporet helt av. De gjør det samme nå som Margaret Thatcher gjorde i England på åttitallet. Selger ut, privatiserer og mener at markedet skal styre. Det gjør de altså 20-30 år etter at Thatcher beviste at det IKKE fungerte.

- Hva mener du om det rasistiske partiet Sverigedemokraternas storinnrykk i Riksdagen?

- Det er helt tragisk. Det er et ekstremt parti; de har jo akkurat vasket vekk hakekorset fra overarmen. Vi trodde vi var immune i Sverige, at vi var bedre enn Norge og Danmark på dette. Dere har jo Fremskrittspartiet, og danskene har lenge vært blågrumsete. Men vi var visst ikke immune likevel, så jeg er skuffet over Sverige. Sverigedemokraterna hadde jo nesten 20 prosent oppslutning i Skåne. Og Skåne er nær Danmark, der det jo kryr av rasister. Skåne er Sveriges Texas, haha!

LITT TEXAS ER det innimellom i filmbransjen også, og det er en kjent sak at de færreste skuespillere trives med rotteracet i Los Angeles. Stellan er intet unntak.

- Jeg liker å jobbe der, men ikke å bo der. Det er en yrkesfiksert by, og folk har det ikke noe moro. De går og legger seg klokka ti, står opp klokka fem, leser to manus og drar og trener. Alle fester er for arbeidets skyld. Hvem man kan treffe og dra nytte av, det er det viktige. Og så liker jeg ikke været. Det å våkne til det samme solskinnet hver bidige dag, det blir litt som den filmen «Groundhog Day», der Bill Murray gjenopplever den samme dagen om og om igjen. Jeg elsker de fire årstidene vi har i Sverige. Jeg reiser ikke mye privat, siden jeg er så mye bortreist i jobb, men vi har en sommerhytte som jeg elsker å være på. Ellers trives jeg best hjemme i Stockholm. Og så har jeg all min slekt og vennene mine her. Dessuten elsker jeg Skandinavia, med høye skatter og ordentlige skoler.

- Har du gjort filmer kun for pengenes skyld?

- Ja, for faen, ja, det er klart jeg har. Men jeg prøver å velge de pengefilmene som interesserer meg. Hollywood hadde aldri våget å gjøre en film som «Kjærlighetens kjøtere» eller «En ganske snill mann». Da er det fantastisk at jeg er så heldig å få gjøre de filmene her hjemme i Skandinavia. Det er flott å gjøre en lavbudsjettsfilm etter en stor Hollywoodproduksjon, og det er like deilig å sette ræva si på første klasse på et fly til palmesus, egen trailer og en svær sum penger etter at man har spilt inn en indiefilm i skandinavisk vinterkulde.

- Hvilke Hollywood-stjerner har gjort sterkest inntrykk på deg?

- Meryl Streep er et herlig menneske. Hun er intelligent, det er aldri noe bullshit med henne. Robert De Niro er akkurat like bra og sjenert som man tror. Tom Hanks er fantastisk morsom, snill og sjenerøs med alle. Robin Williams er enda morsommere i virkeligheten enn man skulle tro. De skuespillerne som er bra, de lekker jo ut hvem de egentlig er når de jobber. Jeg må for øvrig si at jeg har jobbet med norske skuespillere som går utenpå mange av de store stjernene i Hollywood. Det er bare det at de ikke er like kjente. Jeg har ikke jobbet med noen drittsekker. De som blir det, er gjerne de som er reddest, som er blitt stjerner uten å kunne så mye, og som ikke fatter hvorfor de er blitt så store, haha.

- Vi i MANN er store fans av «Entourage» og så deg som den gale, tyske filmregissøren Verner. Kan du si noe om den opplevelsen?

- Jeg er også stor fan av «Entourage»! Jeg var i Los Angeles og filmet «Angels & Demons», og hadde et hull på tre uker jeg kunne fylle. Så da gjorde jeg tre episoder. Det var en helt ny erfaring for meg. Jeg har aldri gjort TV-serier tidligere, og de jobbet så inn i helvete fort. Nesten fryktinngytende. Jeg er jo vant til detaljerte scener man skyter hundre ganger for å få med alt. Her var det ingen detaljer, det var bare å kjøre på. Jeg lærte meg å gå fort og prate samtidig, haha!

- Hva gjør du med alle pengene du tjener?

- Jeg bruker alt sammen. Jeg tenker «Hurra, nå kan jeg invitere masse venner på middag!». Jeg bruker dem på mat, fest, familie og gode venner. Jeg spilte inn en «Exorcisten»-oppfølger i Roma i 2004. Da leide jeg en diger villa til hele familien, slik at vi kunne være sammen når innspillingsdagen var over. Men de kunne jo ikke vente på meg hele dagen, så jeg fløy inn vennene deres også. På det meste hadde jeg 43 mennesker boende i villaen. Da skjønner du at pengene flyr, hehe.

- Fantastisk!

- Ja, det var helt herlig å se. Det ble nesten som en liten landsby. De merket så vidt at jeg kom hjem. Vi spiste og koste oss, og så måtte jeg legge meg tidlig for å jobbe dagen etter - mens de holdt det gående til langt på natt. Sånt gjør meg lykkelig. Jeg har absolutt ingen ambisjoner om å ha penger i banken den dagen jeg dør.

- Hva er det viktigste i livet til Stellan Skarsgård?

- Å leve det. Barn ser til at de blir det viktigste i livet. Jeg er forelder mer enn noe annet. Man skal ikke begrense livet fordi andre mener det du gjør er feil, man skal ikke bekymre seg for bagateller, ikke forsøke å være perfekt. Skal du leve et bra liv, må du også kjenne at andre mennesker er glad for at nettopp du finnes, at du tilfører dem noe.

DET FØLER NOK ungene hans til overmål. Alexander, Gustav og Bill har alle blitt skuespillere med suksess. Sam er utdannet lege, datteren Eija er modell, mens 15-årige Valter har spilt i flere av «Arn»-filmene allerede.

- Jeg synes det bare er moro, og det er flott at de er så dyktige. Selve kjendissiden av det driter jeg i. Det hadde jo vært forferdelig om de hadde begitt seg inn i et yrke som jeg har hatt monopol på i familien Skarsgård uten å klare det.

- Hvordan var det å bli småbarnspappa i en alder av 57 år?

- Underbart! Jeg er erfaren nå. Med den førstefødte er man alltid for ambisiøs. Og noe av det verste et barn kan ha, det er ambisiøse foreldre. Det er en stor trussel. Barna mine har hatt en fri oppvekst, akkurat som jeg hadde. Derfor er de blitt selvstendige mennesker. De har fått bestemme selv, jeg har ikke forsøkt å tvinge dem til noe som helst av mine ideer. Det er min største bragd. De må få lov til å gjøre sine egne feil. Jeg tror uansett ikke man kan gjøre så mye med et barn etter at det er fylt 16 år. Har det ingen grunntrygghet da, er det for sent. Da hjelper det ikke hva du gjør.

- Dere er jo en stor familie med syv barn. Mange av barna er opptatte med egne prosjekter. Hvor ofte klarer du å samle hele familien Skarsgård hjemme på middag?

- Det blir vel en to-tre ganger i uken, tror jeg.

- Du mener to-tre ganger i året?

- Nei, to-tre ganger i uken, det er helt sant. Ja, bortsett fra Alexander, da. Han bor jo i Los Angeles for tiden. Men han er alltid med når han er hjemme.

- Det er ganske unikt å få til!

- Ja, det er det nok. Men så gjelder det å lage god mat! For de kommer fordi det er gratis mat, ikke for å treffe pappa, haha.

- Og da lager du maten?

- Ja, jeg er faktisk en ganske god kokk! Jeg er veldig glad i å lage italiensk mat, men også franske retter som kan stå og putre på komfyren i dagevis.

- Hva prater dere om rundt bordet?

- Det er et vanvittig støynivå. Alle prater så jævla høyt. Men det er utrolig moro. Det er ikke teater og skuespill det går i. Det blir i stedet mye snakk om politikk, religion, venner, mat og bøker.

- Vi skulle gjerne vært flue på veggen der!

- Det skulle dere nok! Mest av alt er det gøy fordi alle barna mine har det så bra sammen. Mellom eldste og yngstemann er det jo en aldersforskjell på 33 år. Likevel er de alle forbausende knyttet til hverandre. En sammensveiset gjeng. Jeg kan dø når som helst uten at de hadde merket det!

</p> </div>

Denne saken ble første gang publisert 04/01 2011, og sist oppdatert 06/05 2017.

Les også