Jokke – en verdifull mann

– Faen, må jeg dævve før folk forstår at dette er bra? sa Joachim Nielsen en gang i et frustrert øyeblikk. 8. september ville Jokke fylt 50 år, men den 17. oktober 2000 mistet Norge gatas største poet. Nå er han større enn noensinne, og ble hedret på bursdagen sin av dem som sto ham nær. Det beste til Jokke – fra hans venner.

May-Irene Aasen ga i 2005 ut den flotte boka om Jokke.

May-Irene Aasen ga i 2005 ut den flotte boka om Jokke.

Publisert Oppdatert

For fire år siden - i forbindelse med tiårsjubileet til Jokkes død, snakket vi med alle de viktigste personene i Jokkes liv. Det de sa den gang, er like aktuelt i dag, derfor velger vi å trykke denne saken på nytt, til glede for nye lesere.

8. september ville Joachim «Jokke» Nielsen fylt 50 år. Norsk rocks svar på Charles Bukowski blir hyllet som Norges fremste rockepoet. Det er en saftig påstand. Men den er sann. Ikke ulik Thin Lizzys Phil Lynott var østkantgutten en gatas skald som sang fra hele sin alkoholstenkte lever. Mannen som ga vinteren tommelen opp - og langfingeren til alle andre, særlig etablissementet - fikk selv aldri oppleve den formidable suksessen han nå nyter. Kanskje det er noe i det de sier; at det er «a great career move» å vandre heden. De siste årene av sitt liv var Nielsen nærmest avskrevet som artist, fikk dårlige kritikker og måtte ta spillejobber i utdrikningslag for å overleve. Først i ettertid er han blitt genierklært. Joachim trakk sitt siste åndedrag 17. oktober 2000. Han ble 36 år gammel. MANN har snakket med dem som sto artisten Jokke og mennesket Joachim Nielsen nærmest.

- Hvordan kom dere over tapet av Joachim?

Jokkes venner

May-Irene Aasen:

Trommeslager i Jokke & Valentinerne. Var kjæreste med Joachim i åtte år. Er nå anerkjent billedkunstner med en rekke utstillinger i både Oslo, København, Paris og Barcelona. Kom i 2005 med boka «Gutta - på veien med Jokke& Valentinerne».

Petter Pogo :

Bassist i Jokke & Valentinerne fra1990. Ble siden med i Jokke med Tourettes og tributebandet Valentourettes. Spilte senere med St.Thomas. Aktiv DJ og amatørskuespiller.

Petter Baarli:

Legendarisk gitarist i Backstreet Girls. Spilte dessuten gitar i Jokke med Tourettes og tributebandet Valentourettes. En av Jokkes nærmeste venner.

Christopher Nielsen:

Joachims bror, tegneserie-/animasjonsfilmskaper og dramatiker. Skapte Jokke & Valentinernes visuelle image med sine tegninger. Har laget en rekke tegneseriealbum, animasjonsserien «To trøtte typer» og animasjonsfilmen «Slipp Jimmy Fri». Sto bak «Verdiløse menn», en «mussikal » basert på Jokkes tekster og musikk.

Håkon Torgersen:

Bassist i Jokke & Valentinerne fra 1984-1990. Siden gitarist i Valentourettes. Jobber i dag i Utdanningsdirektoratet.

- Jeg ser egentlig ikke noe poeng i å komme over tapet, men man lærer seg å akseptere, sier May-Irene Aasen, som var Joachims kjæreste i åtte år.

- I Jokke & Valentinerne var vi ikke kjærester, der var vi musikere, og det gikk helt bra å spille sammen i band etter at vi skilte lag. Da hadde vi jo fortsatt noe fint å gjøre sammen.

- Jeg kommer nok aldri helt over tapet av Joachim, sier Petter Pogo.

- På mange måter lærte han meg hva det vil si å være et levende menneske. Og samværet med de andre i Valentourettes (Jokketributeband, journ.anm.) er en viktig del av bearbeidelsen av sorgen. Det har vært tårer og masse latter.

Backstreet Girls-gitarist Petter Baarli var barndomsvenn av Nielsen. Han ble også forært Joachims Fender Telecaster av Christopher Nielsen. Men Baarli har aldri spilt på gitaren.

- Nei, kun Joachim skulle spille på den. Den henger på kjøkkenet mitt. Hver dag tenner jeg et lys, en røyk, tar et par øl og skåler for Joachim. Jeg har krysset av i en bok for hver øl jeg har tatt.

- Hvor mange kryss er det blitt?

- Vel, det er blitt fire bøker, gliser Baarli.

Joachim og Christopher Nielsen hadde en bohemsk oppvekst på Oslos østkant. Faren var kunstmaler og moren jobbet som dramaturg på Nationaltheatret. Allerede som småtasser krøp guttene rundt under bordene på Kunstnernes Hus. Hjemme i tomannsboligen på Ulsrud i Oslo gikk det bare i klassisk musikk. De ble flasket opp på museum og annen finkultur. Eller som Christopher selv sier på sedvanlig sarkastisk vis:

- De ga oss en solid forankring i kvalitetskultur, som igjen sørget for at vi kunne yte maksimalt i våre valgte disipliner - rockemusikk og tegneserier.

Viktigheten av Jokke & Valentinernes bidrag til norsk rock er udiskutabel.

- Jeg husker med stor glede første gang Joachim og jeg spilte sammen, sier Håkon Torgersen.

- Joachim kom ut på hybelen min på Lilleaker med en sixpack. Vi satt med hver vår gitar og øvde inn fem sanger. Da var vi så fornøyde med oss selv at vi fant ut at det måtte feires. Det gjorde vi grundig. Etter en ukes tid skulle vi prøve å spille sangene med gitar, bass og trommer. May-Irene talte opp, og så spilte vi de fem sangene rett gjennom. Da visste vi at vi hadde noe unikt.

- Vi bidro minst like mye til bryggerinæringa, vil jeg tro, ler Petter Pogo, som tok over bassrollen etter Torgersen i 1990. Men det var stor forskjell mellom «fyllerockeren» Jokke og mennesket Joachim Nielsen.

- Jokke var en tegneseriefigur. Joachim var homo sapiens, sier Christopher.

- Mannen på scenen spilte en rolle som Jokke. Mennesket Joachim var en kunnskapsrik og morsom person. Men det var ikke alltid at Jokke på scenen var morsom, sier Torgersen.

- For meg var han bare Joachim. Den store forskjellen var kanskje at han fikk servert mye gratisdrikke fra «fans» som ville se ham dritings. Hjemme betalte han fylla si sjøl, forteller Pogo.

- Hvis folk kjøper platene våre istedenfor å laste ned musikken, vil de finne en gøyal tegneserie som følger hver eneste plate med Jokke & Valentinerne. Tegneseriene og alle coverne er tegnet av Christopher, som kanskje skapte opphavet til en del av mytene. Det betyr ikke at Joachim alltid var edru, langt ifra, men de fleste musikerne jeg kjenner har - med noen unntak - vært rimelig påseilet innimellom. Vi spilte drøssevis med konserter der Joachim var så godt som edru, men de konsertene er det liksom ingen som gidder å huske, sier May-Irene.

Alle vennene synes først og fremst mannen Joachim Nielsen var unik.

- Joachim var en stor og røslig kar med en kraftig bjørneklem som varma når det trengtes. OK, han luktet kanskje ikke alltid så godt - noen ganger stinket det fyll og tusen sigaretter av fyren - men den klemmen kunne gjøre meg glad uansett hvor guffen jeg følte meg. De beste minnene er fra da vi kjørte rundt i May-Irenes lille Fiat, oss tre i orkesteret klemt sammen i baksetet, manager Haavard Hansteen bak rattet og vår lydmann Søren Jessen som kartleser, samt Waldemar Hepsteins samlekassetter i spilleren, minnes Pogo.

- Jeg har et fint minne fra da han kasta en treboks i panna på meg så blodet spruta, forteller Christopher.

- Han var så raus at han lot meg sove på sofaen hans i tre år, sier Baarli.

- Hver eneste morgen vekket han meg med en laaang fis fra soverommet, da han gikk gjennom stua og til badet. Det er faktisk blitt et jævla fint minne. «Nå er det på tide å stå opp - ut og kjøpe øl», sa han. Han hadde en så fantastisk herlig humor selv da han var midt oppi et destruktivt helvete. Han er det beste mennesket jeg har kjent, sier Backstreet Girls-gitaristen.

- Den siste sigaretten ga han bort til deg. Han var selskapssyk og han spanderte villig vekk av det han hadde og så lenge det rakk, forteller Pogo.

- Det er også riktig at Joachim havna i trøbbel fordi han skyldte spenn. Men han var like raus andre veien. Han hadde gitt deg skjorta si. Men du ville ikke hatt skjorta hans, vettø, sier storebror Christopher.

- Han var en jævel til å ta folk hvis de fortjente det, men bestandig med humor. Jeg kan ikke huske å ha sett ham skikkelig sint eller noe i nærheten av voldelig, legger Pogo til.

- Han kunne nok være både sarkastisk og spydig, men det var vel ikke helt uten grunn, fortsetter May-Irene.

- Mitt kjipeste minne er da jeg ved selvsyn fant ut at han hadde tatt skrittet ut og begynt å junke, og ikke bare røyka brunt lenger. Joachim var en elendig junkie, mener Pogo.

- Joachim, «Goggen» og jeg satt backstage på Rockefeller. Da fortalte de at de hadde begynt å røyke heroin. De mente at så lenge man bare røkte det, var det ikke farlig. Vi vet alle hvordan det gikk, sier Håkon Torgersen.

May-Irene helt fra starten med bandet i 1982 en ivrig fotograf, og hadde tusenvis av negativer liggende da Jokke døde i 2000. I 2005 ga hun ut boka «Gutta - På veien med Jokke & Valentinerne».

- Det var en tøff prosess i begynnelsen å gå gjennom bildene, men jeg brukte to år på jobben. Etter hvert ble det mest en trivelig ting å holde på med, selv om det også var slitsomt.

- Er det urettferdig at Joachim selv aldri fikk nyte suksessen han fikk etter sin død?

- Håh, ja! sier Christopher, og innrømmer at han er en smule bitter på lillebrorens vegne.

- Livet har aldri vært rettferdig, mener Pogo.

- Jeg husker en gang han utbrøt: «Faen, må jeg dævve før folk forstår at dette er bra?». Ja, det er urettferdig, sier Torgersen.

- Det er litt rart at det måtte ende slik for at han skulle få den statusen han fortjente like mye mens han fortsatt gikk blant oss, mener Petter Pogo.

- Det at stadig nye og unge fans kommer til er jo veldig hyggelig, siden det var kvalitet Joachim hadde å by på. I det ligger det jo håp! Samtidig er det litt pussig at han har

blitt så folkekjær, mener May-Irene.

- Joachim ville digget alle pengene. Han ville det beste for seg og sine venner, helt klart. Men han hadde mislikt å måtte menge seg med de riktige folka. Han hatet folk som Morten Abel. Hør på låta «Prisen for popen». Sann historie, sier Baarli.

Petter Baarli minnes med gru siste gang han var i studio med Joachim for å spille inn det som ble Jokkes svanesang. Låta «Narkoman» er kanskje det sterkeste han har skrevet, og den blir ikke mindre sterk når man hører historien bak. Nielsen døde nemlig to ganger, ifølge Baarli.

- Joachim kom direkte fra perm fra avrusinga i Folldal. Vi dro rett på øving, men det ble bare kaos. Så havna han på fylla igjen, men vi passa på'n. Noen dager etter ble det bedre, vi spilte inn kompet og Joachim fullførte teksten. Da han sang, hørte vi på stemmen at han var på heroin. Han gikk ned trappa på do og kom tilbake etter fire minutter. «Han kan ikke ha rukket å sette ei sprøyte heroin så kjapt», tenkte jeg. Men så hadde han snorta det i stedet. Ett helt gram. Han segna om på sofaen. Vi trodde først han sovna, før vi skjønte hva som var galt. I tre minutter var han død. Vi gjorde alt for å holde liv i ham, og da ambulansefolka kom, holdt de på en time før han var ordentlig tilbake.

Nyttige tjenester

Regn ut

FORUM

Underholdning

Tjenester fra Nettavisen

Nettavisen, Annonsebilag
Nettavisen, Annonsebilag