Bli med inn i hodet på Kjetil Jansrud

- Jeg smiler. Men inni meg er jeg dritredd.

Det ble riktignok «bare» sølv i VM, men Kjetil Jansrud er like fullt en gullmann. I MANNs store portrettintervju med alpinisten, forteller 29-åringen om nervepirrende minutter i målområdet, ryggplagene som er nær ved å ødelegge ham, øldrikking og strippeklubber.

- Jeg føler aldri frykt i alpinbakken, selv når jeg suser nedover i 140 km/t. Det er verre å stå å vente i målområdet etterpå om man har ledertiden. Da er jeg dritredd, sier Kjetil Jansrud. (Foto: Glenn Meling, styling: Isabella Leikanger Mork).

- Jeg føler aldri frykt i alpinbakken, selv når jeg suser nedover i 140 km/t. Det er verre å stå å vente i målområdet etterpå om man har ledertiden. Da er jeg dritredd, sier Kjetil Jansrud. (Foto: Glenn Meling, styling: Isabella Leikanger Mork).

Publisert Oppdatert
GULLGUTT TOK SØLV: Kjetil Jansrud tok sølvet i kombinasjonen i alpin-VM i USA i går. Marcus Hirscher vant, Ted Ligety tok bronsen.

GULLGUTT TOK SØLV: Kjetil Jansrud tok sølvet i kombinasjonen i alpin-VM i USA i går. Marcus Hirscher vant, Ted Ligety tok bronsen.

Sotsji-OL, 16. februar 2014. Det er mennenes Super-G. Startnummer 21 har plantet stavene 40 centimeter foran startpinnen. 2096 meter lenger nede er målstreken, men det skal ikke ta mannen i startbua mer enn ett minutt og atten sekunder å komme seg ned dit. Pulsen slår i 150. Klokka tikker ned. «10! 9! 8! 7!» For noen minutter siden har vårt største gullhåp, Aksel Lund Svindal, kjørt ned til en begredelig fjerdeplass. Nå er det fyren på toppen – han med prolapsen og det nesten nyopererte korsbåndet, han som spiste to brødskiver med makrell i tomat til frokost – som skal redde Norges ære.

Fem sekunder igjen. «Jeg. Er. Fart.» Beep. Beep. Beep. BEEEP!

Oktober 2014. Det er ennå tre måneder igjen til VM i Beaver Creek, der Kjetil Jansrud skal dra hjem med en sølvmedalje i kombinasjonen som eneste medalje. Han vil ikke væer storfornøyd med det.

Men akkurat nå i denne solfylte oktoberdagen, befinner vi oss i en hjørneleilighet i ellevte etasje – toppetasjen – i boligkomplekset i Waldemars hage på Alexander Kiellands plass i Oslo. Kjetil Jansrud sitter ved sitt italienske Varenna-kjøkken, spiser en chili-sjokoladekake fra Pascal til dessert som han fortjent fortærer etter et sunt, tyvebiters sushimåltid. Han skuer ut av de store glassvinduene som byr på en fenomenal panoramautsikt over Oslo mens han lytter til den beroligende lyden av fossen ved Kunsthøgskolen like ved, og … BREMS!

Dette er ingen sanselig hjemme-hos-reportasje, og Kjetil Jansrud er ingen pretensiøs femiklædd. Han er udusjet etter dagens treningsøkt, labber rundt i tights og T-skjorte og har akkurat plukket opp dritten etter bikkja på gata rett utenfor. I det ene åpne høyskapet i stua ser vi et par flasker whisky. Midt iblant dem står en kongepokal fra NM-seieren i storslalåm 2011. Skuldrene til Kjetil er på sitt bredeste for øyeblikket. Det trenger de å være.

38 verdenscuprenn skal Jansrud kjøre denne sesongen, i tillegg til alpin-VM i USA (pr. 9. februar 2015 ligger han godt an. Han ligger på annenplass bak Marcel Hirscher og dropper resten av VM for å ha fullt fokus på å vinne verdenscupen sammenlagt). Hele 250 dager i året skal han være borte fra samboer Nina og hunden Pixel, parets tre måneder gamle kjæledegge med stålblå øyne. Og når han er hjemme, går han rundt i en slags dvale-modus, nærmest redd for å ha det for bra. Sannsynligvis er det en slags forsvarsmekanisme han setter opp. For tenk om savnet av de to hjemme ville bli altfor stort. Barn er ikke tema ennå. Kjetil hadde ikke hatt samvittighet til å ha enda en hjemme han måtte reise ifra. Han sier han vil vente fem-seks år med den biten.

IKKE STINN AV GRYN: - Jeg er ikke blitt rik av OL-gullet. Men jeg har så jeg klarer meg, sier Kjetil (Foto: Glenn Meling, styling: Isabella Leikanger Mork).

IKKE STINN AV GRYN: - Jeg er ikke blitt rik av OL-gullet. Men jeg har så jeg klarer meg, sier Kjetil (Foto: Glenn Meling, styling: Isabella Leikanger Mork).

Tro meg, fatter'n er ingen pedagog.
Kjetil Jansrud

Kjetil har ligget og vridd seg hele natten. Han har alltid slitt med å sovne, men er likevel blid når han våkner. Han har allerede utformedalje. Men i super-G er nordmennenes muligheter enda større. Kjetil har trua. Han kjenner at i dag kan alt gå rett vei. Det passer ham bra; han har tross alt gått og tenkt på denne dagen i fire år. Besiktigelsen av løypa beroliger ham mer. Kjetil føler seg lett til sinns, han bruker en time og førtifem minutter på å memorere løypa og setter seg deretter på kafeen øverst i løypa og spiller «Idiot» med Aksel og et par andre. Kjetil nyter å se hvordan de ulike utøverne takler stresset. Noen prater høl i huet på deg. Andre sitter stille og fokuserte borti en krok. Han har god tid når han kommer ned til startområdet. Han liker det. Kjetil ser på de første ti startende på skjermen for å hente informasjon. Hvis alle bommer på samme sted i løypa, må han endre taktikk. Så kommer startnummer 13. Det er Bode Miller. Han feier nedover bakken. «Faen, han kjørte helt sykt bra, det der var vinner-løpet», tenker Kjetil. Han føler seg helt psyket ut.

Ingen gode alpinister – bortsett fra utformester Stina Raustein – kommer fra paddeflate Randaberg ved Jæren, og det var en Guds lykke at Jan og Inger Jansrud tok med seg familien og bosatte seg på Vinstra i Gudbrandsdalen da Kjetil var tre. Da han var seks, ble han med pappa i den lille bakken bak huset. Han fikk slalåmski på beina. Siden har ikke Kjetil Jansrud sett seg tilbake.

Pappa Jan hadde absolutt ingen erfaring med alpint, men så hvor det bar med sønnen. Derfor tok han selv A-B-C-og-D-trenerkurs for Peer Gynt alpinklubb. Kjetil er sikker på at om det ikke hadde vært for ham og moren, hadde han aldri kommet så langt.

– Fatter’n hadde ikke peiling på alpint, men ofret sin egen fritid for å følge meg. Det var ikke bare lek, vi var mye uenige der vi sto og hutra i tyve minus på toppen av Gålåbakken. Og tro meg, fatter’n er ingen pedagog. Men sett i ettertid er jeg ikke sikker på om jeg ville gjort det annerledes med mine egne barn.

De utallige timene på ski i barneårene la grunnlaget for den ekstreme skifølelsen Kjetil er kjent for. Ifølge faren er Kjetils beste egenskap at han aldri gir opp. Han kuttet aldri en treningstime, uansett hvor lei han var.

– Selv om fatter’n var i bakken med meg hver dag fra fem til ti på kvelden, var det ingen som følte seg nedprioritert. Jeg har faktisk aldri opplevd antydning til sjalusi fra de tre søsknene mine. Jeg tror mamma og pappa klarte å sjonglere det utmerket. Uhorvelig mye av budsjettet deres gikk til å utjevne forskjellene. For det kunne ikke være slik at jeg skulle få nye ski, mens lillebroren min, Morten, ikke kunne få nye fotballsko.

(Artikkelen fortsetter under)

LES OGSÅ:

JOHN ARNE RIISE: - Jeg synes synd på dem som mobber meg

MANN prøvde seg på stuntmannskole

Da Kjetil  ryker korsbåndet i Schladming 6. februar 2013 i den aller første VM-øvelsen, er sesongen over for den skadeforfulgte Vinstra-gutten. Pappa Jan frykter at alpinkarrieren er over. Kjetil har i årevis slitt med prolaps i ryggen. Nå er nok en sesong brått slutt. «Gidder han virkelig mer nå?», tenker Jan for seg selv. Kjetil er så skuffet at han ikke orker å møte pressen. I stedet sender han ut en spontan sms-pressemelding på fem ord liggende i sykesenga: «Veien til Sotsji starter nå».

– Du er ikke noen sytepave, du?

Når du ender i havnebassenget i Oslo, da blir du skrevet om. Det må man akseptere som idrettsutøver.
Kjetil Jansrud

– Det var skikkelig kjipt å ryke korsbåndet, men den følelsen var over på noen timer, da legen konstaterte at dette kunne fikses, det kom bare til å ta tid. Det tyngste er alle menneskene rundt som jobber hardt for at jeg skal stå bra på ski, som ofrer så mye. Den kollektive skuffelsen er så stor. Og jeg synes det er ekstremt vondt å skuffe folk. Det var det vanskeligste å håndtere. Alle var lei seg på mine vegne, og jeg syntes det var vondt. Jeg trengte ikke en skulder å grine på, men jeg følte at jeg måtte være lei meg, på andres vegne.

– Har du noen gang vurdert å legge opp?

– Nei, aldri. Men jeg vet at andre har tenkt det.

– Faren din?

– Ja, han har vært redd for det flere ganger.

– Ryggen din er ganske fucka?

– Ja, i 2006 var jeg ute i to år. Det er en kronisk ryggskade, som ikke akkurat blir bedre. Det var så ille at jeg fikk lammelser i venstrebeinet. Jeg var helt pudding. Det er det ikke så mange som vet. Så om legene sier at «du må gi deg, Kjetil, ellers vil du bli lenket til rullestol resten av livet», får jeg vurdere det, da, sier Jansrud og ler gjennom skjegget.

– Jeg får meg en reality check iblant, i form av at det å daske ned plastporter skrudd ned i snø på kortest mulig tid på noen planker ned en skibakke, det er mitt bidrag til verdenshistorien. Det er helt tåpelig! Jeg kan forstå sprintere. Å være verdens raskeste mann? Det er fett. Men hele konseptet med «hvem-er-raskest-i-verden-på-ski-ned-akkurat-denne-bakken-vi-har-pyntet-med-plastporter?», er absurd.

Vi begynner å snakke musikk. Det kommer for en dag at Kjetil elsker rock og spiller gitar når anledningen byr seg. Da går det i Bigbang og Iron Maiden, AC/DC og Black Sabbath.

– Du er en av få idrettsutøvere jeg har møtt som har god musikksmak. De aller fleste sier at «åh, jeg kan høre på alt, jeg», hvilket betyr at de bare hører på dritt.

– Hehe, du kan ikke si at du hører på alt, vøttø. Det er ikke lov. Jeg har et øre for mye. Jeg kan høre mye på black metal som jeg synes er bra, men jeg nyter også elektronika og noe popmusikk. Akkurat nå har det gått mye i Opeth og Foo Fighters.

Kjetil regnes for å være den hyggeligste typen i alpinsirkuset. Veltalende og sympatisk, belest og morsom. Godt likt av alle. Det første han gjorde da han fikk den litt småsure annenplassen i VM-kombinasjonen var å smile til Marcel Hirscher og gi ham en god bamseklem. Når Kjetil vinner, gleder også mange av konkurrentene seg på hans vegne.

– Jeg elsker jo det jeg driver med. Kanskje jeg er blitt en triveligere fyr ved å ha vært skadet og nede i gjørma. Jeg tror det. Men det skal sies: jeg blir nok mer og mer egoistisk med årene. Det høres kanskje rart ut, men jeg anser det som en naturlig utvikling. Jo bedre du blir, jo mer detaljstyrt blir du også. Og det går ofte ut over dine nærmeste. Man kan få et veldig spesielt forhold til seg selv, og vokser inn i ufine tendenser. Når du vet at forskjellen mellom å bli nummer en og to i neste renn kan være at du heller blir hjemme og sover fremfor å bli med på noe sosialt, så velger du å bli hjemme. Jeg tar mange kjipe avgjørelser, og er villig til å gå langt. Det er ingen fin ting å gjøre, men det er verdt det.

KING KONG KJETIL: - Når jeg står på toppen av bakken,er fokuset at jeg skal ta alt og alle, sier Jansrud. (Foto: Glenn Meling, styling: Isabella Leikanger Mork).

KING KONG KJETIL: - Når jeg står på toppen av bakken,er fokuset at jeg skal ta alt og alle, sier Jansrud. (Foto: Glenn Meling, styling: Isabella Leikanger Mork).

– Samvittigheten banker på døra noen ganger, men jeg tror de fleste opplever meg som en hyggelig type. Samboer, familie og venner; alle mine nærmeste forstår hvor mye jeg må ofre. Det kjipeste ved å bo med meg, er at jeg trekker meg litt unna når jeg kommer hjem. Blir asosial. Jeg bor oppå folk på et hotellrom over halve året, og da lærer man seg teknikker for å koble ut folk, om man skal ha noe privatliv. Jeg burde jo kanskje overkompensert overfor Nina når jeg først er hjemme, men jeg er ikke så flink til det heller.

VIDSYNT ALPINIST: - Jeg får meg en reality check iblant, i form av at det å daske ned plastporter skrudd ned i snø på kortest mulig tid på noen planker ned en skibakke, det er mitt bidrag til verdenshistorien.(Foto: Glenn Meling, styling: Isabella Leikanger Mork).

VIDSYNT ALPINIST: - Jeg får meg en reality check iblant, i form av at det å daske ned plastporter skrudd ned i snø på kortest mulig tid på noen planker ned en skibakke, det er mitt bidrag til verdenshistorien.(Foto: Glenn Meling, styling: Isabella Leikanger Mork).

På sommeren nyter de to i det minste utepils på den 60 kvadratmeter store takterrassen, der Kjetil har støpt sitt eget bord i betong. Det veier 250 kilo, og hele alpinlandslaget måtte til pers for å flytte bordet to meter. Han er entreprenør også på andre måter. Styrer sjappa selv, tar ansvar for egen økonomi og sponsorvirksomhet. Kjetil har nettopp landet en avtale med TINE, Gudbrandsdal Energi og Viking Footwear.

– Det er viktig å ha med seg hodet i denne bransjen. Mens søsknene mine er leger eller studerer på NTNU, hoppet jeg av etter videregående. Men jeg er ikke fremmed for å studere etter at karrieren er over. Jeg leker med tanken på å bli arkitekt. Men det spørs vel om jeg er i en slik livssituasjon når jeg legger opp at det er greit å gå på skole i fem år, og nok en gang ha masse fokus på meg selv.

– Men skulle du ønske du drev med noe annet?

– Nei. Men det betyr ikke at jeg ikke engasjerer meg i andre ting.

Kjetil henter seg ganske fort inn igjen etter at Bode Miller har kjørt. «Stå godt over skia i de fire første portene, for så bare å gi gass nedover» oppfordrer Aksel via walkie-talkie. Kjetil dunker unna første sving, så en venstrefoter, deretter høyrefoter. Så mister han balansen og holder på å tryne. Får ikke kontakt med ytterskia. Trodde ikke det skulle være så urolig i løypa. Fordi han har klint til fra start, blir han straffet i tredjeporten. Derfra og ut er det flatt jern. Han bommer litt på en blindport og blir sein på linja. Der og da får han følelsen av at gullet ryker. Derfra begynner han å jage veldig. «Ta igjen! Ta igjen! Jage fart!»

– Det må være forferdelig kjedelig å være så mye hjemmefra. Hvordan får du tiden til å gå med 250 reisedøgn?

– Jeg er blitt veldig glad i bøker. Nå leser jeg alt av Tom Clancy. Jeg elsker skikkelig nerdete fantasybøker. Og så er jeg veldig glad i biografier. Husmorporno holder jeg meg unna. Jeg har ikke lest «50 Shades of Grey», bare så du vet det! Det går mye i engelske bøker, og nå vurderer jeg å lese på tysk også. Det er så mye språklærdom i det, og det trenger vi når vi stort sett er i tyskspråklige land. Og så har vi det utrolig moro sammen, da. Vi er en liten gjeng som er kliss like, alle sammen. Vi ler oss i hjel hver dag. Men sett utenfra er vi nok en skikkelig sær ansamling mennesker.

– Får du sett kompisene dine når du er hjemme i Norge?

– Det er mulig det er veldig hipster å si dette, nå som hjemmebrygging og mikrobryggerier er så populært, men jeg er glad i å sette meg ned og drikke godt øl. Det har jeg alltid vært. Det å sitte der med kompiser og ta et par øl, det er magisk, det har høy verdi for meg. Akkurat da er jeg ikke alpinist. Men jeg vet selv når jeg skal stoppe alkoholinntaket.

KJEKKE KJETIL: Jansrud er blitt damefavoritt og havner til stadighet på «mest sexy»-listene (Foto: Glenn Meling, styling: Isabella Leikanger Mork).

KJEKKE KJETIL: Jansrud er blitt damefavoritt og havner til stadighet på «mest sexy»-listene (Foto: Glenn Meling, styling: Isabella Leikanger Mork).

Jeg leker med tanken på å bli arkitekt.
Kjetil Jansrud

– Vi hører du er glad i en fest og en spandabel kompis som alltid er den første til å legge kortet i baren?

– Jeg er ikke en fyr som står på Solli plass og kjøper sjampis og flasher gullkortet, om det er det du frykter. Men en fest, ja takk! Alpinister har en historie med å være knallharde og seriøse, men vi vil heller ikke lure noen. Vi gidder ikke være skinnhellige. Vi er verken verre eller bedre enn noen andre. Jeg har stått og spilt bowling med tomflasker utenfor ei kebabsjappe klokka halv fire om morran med en gjeng langrennsløpere – hvis navn ikke skal nevnes. Da var det litt sånn «jasså, dere tar dere en fest, dere også, gutter?» De er ikke mors beste barn, de heller, selv om mange utad forkynner at de omtrent aldri har tatt seg en pils, hehe.

– Hvis jeg velger å sitte ute og drikke og oppføre meg på en måte som gjør at jeg blir lagt merke til, da kan jeg ikke komme i etterkant og si at jeg blir overrasket over oppmerksomheten. Jeg husker en sak om da Tommy Ingebrigtsen hoppet på trening i Granåsen, la seg på bakken i hoppski og hoppdress og fiklet frem en røykpakke og tente en sigg mens han lå der og slappet av. Da ber du litt om det. Eller når du ender i havnebassenget i Oslo, da blir du skrevet om. Det må man akseptere som idrettsutøver.

– Men gjør dere aldri noe gæli?

– Vi alpinister har en egen evne til å oppføre oss fint.  Men jeg må fortelle om den surrealistiske, men også fantastiske følelsen av å spise lunsj på strippeklubben «French Maid» i Calgary.  Rett inn. Spise burger og biff mens damer danser på scenen. Kanskje ikke en så sjarmerende historie med tanke på kvinnesyn og stripping, men jeg liker konseptet. Spis, se, betal. Dra videre til neste destinasjon. Når man er 250 dager på tur med bare menn og med en stressende hverdag, er «French Maid» et godt alternativ, haha.

Ny kul, med skråhopp. Hopper han rett frem og mot porten, hopper han for langt. Styrer han andre veien, hopper han for kort. Men han treffer perfekt. Får masse fart ut når han lander, ikke noe bremsefase. Ned mot mål gambler han. Etter alle småfeilene må han gå for den frekkeste linja. Kjetil treffer akkurat der han skal, på den centimeteren han har forestilt seg at han skal lande på det siste hoppet. Så krysser han mållinja. «Faen! Klassisk fjerdeplass!»

– Ja, fjerdeplass var det første som slo meg da jeg kom i mål. Det føltes ikke som et vinnerløp. Jeg ser ikke navnet mitt på resultattavla. «Hvor er jeg? Hvor er jeg?» Det er utrolig hvor mye man klarer å tenke i løpet av noen tideler. Så ser jeg grønne tall – Jansrud, Kjetil – NOR – står helt øverst på lista, 53 hundredeler foran Bode Miller.

– Deilig?

– Det er den beste følelsen jeg noensinne har hatt. En skikkelig sterk opplevelse. Da jublet jeg for første gang i karrieren helt ukontrollert. Uhemmet glede. Jeg skrek i ti-tyve sekunder. Det var rått. Det var som om jeg ikke var meg selv akkurat da.

Den neste halvtimen er nervepirrende. Kjetil står i paddocken og gliser, prøver å late som ingenting når Jan Hudec og Andrew Weibrecht suser nedover til bedre mellomtider.

– Beina var helt gelé. Jeg smiler, men inni meg er jeg dritredd. Da Weibrecht er foran meg på siste mellomtid, tenker jeg «er det sånn det skal bli, skal han ta meg nå?».

Men det holder ikke inn for amerikaneren. Etterpå er det bare latter, glede og seiersrus og mamma og pappa Jansrud som i et stolt og lykkelig øyeblikk kliner direkte på norsk tv.

Da Kjetil våknet dagen derpå, var seiersrusen borte.

– Jeg må innrømme at jeg gløttet bort på medaljen da jeg våknet. «Der er’n!». Men bortsett fra det var det nesten et antiklimaks å våkne. To dager etterpå var det storslalåm. Hvor kjedelig det enn høres ut; nytt renn, nytt fokus, nye muligheter. Tilbake til hverdagen.

– Har du blitt rik av å vinne OL-gull?

– Rikere. Men det dukket ikke opp noen feit sjekk dagen etter. Sponsormessig hjalp det derimot litt. OL-gull har en verdi. Alpint er en idrett som er dårlig betalt når du blir nummer fem. På nittitallet kunne man tjene ganske fett. Nå må du være blant de 30 beste i verden for å komme opp i såpass som 60-70 000 kroner i året. Og skal du tjene til livets opphold, må du være blant de ti beste. Men om man er superstjerne som Aksel, er det ikke grenser for hvor mye du kan tjene. Det aller største paradokset er likevel at når du endelig er blitt god og rik nok til å kjøpe deg det du vil ha, får du det du vil ha. Hvor sjukt er ikke det? Sånt skal man passe seg for. Det har vært tilfeller der jeg har fått utdelt ting. Jeg har følt på et visst ubehag. «Du skal på “Lindmo”, du trenger ny dress!»

Klokka er halv ett på natta, det har gått tolv timer etter OL-rennet. I bunnen av bakken står Kjetil Jansrud på McDonald’s og bestiller mengder med fastfood. Han har ikke spist etter seieren. Den olympiske mesteren trøkker noen Big Macs i trynet i gondolen på vei tilbake til leiligheten mens han flirer seg i hjel.

MÅ OFRE MYE: – Samvittigheten banker på døra noen ganger, men jeg tror de fleste opplever meg som en hyggelig type. Samboer, familie og venner; alle mine nærmeste forstår hvor mye jeg må ofre.(Foto: Glenn Meling, styling: Isabella Leikanger Mork).

MÅ OFRE MYE: – Samvittigheten banker på døra noen ganger, men jeg tror de fleste opplever meg som en hyggelig type. Samboer, familie og venner; alle mine nærmeste forstår hvor mye jeg må ofre.(Foto: Glenn Meling, styling: Isabella Leikanger Mork).

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning