Hundebæsj på to hjul

Snøen er akkurat smeltet. Seks måneder med et islagt veihelvete er endelig forbi, og de imbesilene med romtemperert IQ som foretrekker å holde seg tjue km/t under fartsgrensa fordi det er kommet to centimeter snø på Ring 3, er utryddet som i et trafikalt holocaust. Men har de virkelig forsvunnet? Pøh, de har bare transformert seg og er først i køen på sykkel i stedet.

Ok, jeg bør kanskje fortelle litt om min automobile bakgrunn. Jeg anser nemlig alle andre på veien som fritt vilt. Bak rattet er det jeg som har rett - uansett. Som bilsjåfør besitter jeg en grenseløs arroganse overfor alle skapninger rundt meg. Kjører du saktere enn meg, er du en idiot. Kjører du fortere enn meg, er du en gærning. Men aller, aller verst er deg; du, din satans syklistfaen, der du sykler rundt med den gule jakka di neddynget av sponsormerker. Vet du hva? Jeg har sett deg, rasshøl. Du sitter i åpent kontorlandskap og tørker snørra di på gulvteppet på jobben. Det er ingen som sponser deg der du sykler rundt i nabolaget mitt, byksende mellom fortau og veibane, på rødt lys og i åtti kilometer i timen over fotgjengerfeltet, der du gir gamle damer hjerteinfarkt og dreper småbarn med forhjulet ditt.

«Landeveien er faktisk vår treningsarena, og vi har LOOOOV til å sykle to i bredden». Niks. Dette er ikke Tour de France, kamerat. Og hadde du studert vegtrafikklovens paragraf 3 litt nøyere, ville du sett at du bæsjer på leggen. Men dersom jeg er arrogant bak rattet, er du hakket verre. Det er lettere å få en representant for kvinnegruppa Ottar til å brette seg ut i Aktuell Rapport enn det er å møte en syklist som innrømmer feil. Hvis du innbiller deg at det å sjangle og snegle seg opp Holmenkollveien med din like råtne kompis ved siden av deg er «hensynsfullt, aktpågivende og varsomt så det ikke kan oppstå fare eller voldes skade og slik at annen trafikk ikke blir unødig hindret eller forstyrret» (Vegtrafikkloven, § 3), så har vi et problem.

Jeg har prøvd å få deg til å begripe dette gjennom mange ulike virkemidler. Jeg har tutet med bilhornet, jeg har ydmykt og veloppdragent vist frem hvordan min høyre langfinger ser ut, jeg har spyttet og sprutet vindusspylervæske på deg. Jeg har prøvd å dulte kjælent borti bakhjulet ditt med min fremre støtfanger og bråbremset for å få deg til å smøre det griserosa kinnet ditt inn i bakruta, slik at jeg virkelig kan få testet kvaliteten på den nye vindusviskeren. Likevel forstår du meg ikke.

Hør her: Du er ikke noe overmenneske selv om du sitter på en titanramme til femti tusen spenn og bærer en tights som har et så altomfattende revesaksgrep om ballene dine at man i det minste kan håpe på null fremtidige avkom av din sort. Ikke tro at den ovale isoporhalvkulen du har på toppen av det lobotomerte hodet ditt kommer til å hjelpe deg noe som helst når jeg møter deg rundt neste sving. Du vil få kjenne hvordan asfalt smaker.

Like fullt har jeg nå anskaffet sykkel, hjelm og den gule ledertrøya. Og vet du hva? Jeg har til og med sykkeltralle til ungene. Jeg er et levende paradoks. Så husk avstand, blinklys og bilbelte, din feite, kjederøykende Audi A6-kjørende elitist. Kutt håndleddene, det vil senke blodtrykket ditt. Og ikke prøv å dunke borti meg med bildøra di. Når jeg tar deg igjen etter at du har løpt femten sekunder og mistet pusten, kommer jeg til å kjøre et sett eiker oppi ræva di. For jeg er king of the road uansett. Og du er i veien for meg, enten du kjører bil eller sykkel. God sommer!

Denne saken ble første gang publisert 14/05 2012, og sist oppdatert 03/05 2017.