Reise:
High five for India
«There is always room for one more», er mottoet i India. MANN tok en rundreise i et av verdens mest todelte samfunn – her er folk enten stinne av penger, eller så lever de i et fattig, men organisert kaos. Det rare er at de gliser like bredt uansett.
Jeg er på dannelsesreise. Etter å ha vokst opp i charterverdenen har jeg kommet til det punktet i livet der virkeligheten skal møtes uretusjert og ansikt til ansikt. To uker inn i reisen, etter å ha vært i nærkamp med Thailand og hovedstaden Bangkok, er turen kommet til India. Til Delhi. New Delhi og Old Delhi.
«DETTE ER NESTEN litt som hjemme», gliser jeg. Jeg sitter med gledestårer i øynene på en av Radisson Blus restauranter i den nye delen av Delhi, ikke langt fra hovedstadens flyplass. Turen fra Thailand til India gikk smørglatt med Indigo Airlines, et lavprisselskap som sporenstreks bør sende sine representanter til Norwegian for å lære bort alt de kan. Makan til stil og service til en billig penge skal du lete lenge etter. Uansett: Vi har altså ankommet hotellet vi skal tilbringe de første dagene i India på, og innrømmer gjerne at etter alle tenkelige varianter av thaimat, alt med chili og koriander, er det befriende å meske seg med lunsjbuffeten på Radisson Blu. Den er litt skandinavisk, med brød, oster, kaker, paier, kaker og kaffe - bare velstand, med andre ord. Det er altså en sterkt redigert versjon av nevnte virkelighet vi sitter overfor, men har du bare noen timer til rådighet i Delhi, er det virkelig ingen dårlig idé å bruke noen av dem her. Blant annet kan du dypdykke i hotellets spaavdeling, som faktisk gjestes primært av menn. En av behandlingene går ut på å bli kvitt alt av jetlag ved hjelp av bølger, varmebehandling og kvinnelig kroppskontakt. Av den typen som tåler dagslys. Og så maten, da. Nevnte jeg maten? Er du interessert, kan de plukke deg opp på flyplassen, og kjøre deg tilbake. Servicen er det ingenting å si på.
Men det er ikke bare hoteller vi er kommet for å se. Vi skal erobre byen som har 14 millioner innbyggere, men likevel bare er den tredje største i landet - slått av både Calcutta og Mumbai. Byen med det dårlige ryktet, der kaos, eksos, bilkøer og ufattelig fattigdom er hovedingredienser, etter hva vi har latt oss fortelle, og byen der lønningene er så latterlig lave at du kan ansette folk i yrker du ikke ante fantes. Tallene forteller at 26 prosent av Indias innbyggere lever under fattigdomsgrensen. 260 millioner mennesker har mindre enn 45 rupier (rundt én amerikansk dollar) å leve for om dagen. Mange har ingenting. Derfor tar de til takke med hva det måtte være. Derfor får du også din egen sjåfør en hel dag for så å si ingenting. De venter gjerne på deg. Hvor som helst, og hvor lenge som helst.
I LIKHET MED India som sådan, har Delhi en splittet personlighet. Old Delhi er den møkkete middelalderbyen, proppet av gamle moskeer, gamle fort, utstrakt fattigdom og basarer som selger alt mellom himmel og jord og litt til. New Delhi er kolonibyen som arkitekten Edwin Lutyens tegnet da engelskmennene fant ut at dette var et mer egnet sted enn Calcutta for kolonihovedstaden. Denne delen av byen preges mer av paradegater, rundkjøringer, parker, parlamentet og ikke minst India Gate, en av byens turistmagneter. Noe vi synes er litt ufortjent, siden det er en ren kopi av Triumfbuen, bare styggere. Midt mellom disse to bydelene finner du Paharganj, den store sentralbasaren. Reiser du på budsjett, er det her du finner billige hoteller. De omkranser basargatene og er helt ok som innkvartering om du ikke er standardsensitiv. Vi valgte, som du skjønner, annerledes.
Delhi var lenge en miljøversting og til tider så ille at alle som bodde der pustet inn giftgasser tilsvarende 20 Prince om dagen. Men myndighetene har tatt noen grep, og ting er blitt bedre. Hadde de bare også tatt noen grep hva angår trafikken. Gud bedre hvor mange av oppholdets timer vi tilbrakte i baksetet på en av millionbyens mer eller gjerne mindre velfungerende doninger. Første stopp for oss er den eldste delen av Delhi. Gamlebyen. Old Delhi. Den mest genuine. Sjåføren slipper oss av like ved Det røde fortet og peker i motsatt retning: «Gå inn der. Jeg venter rundt her». «Og hvordan hadde du tenkt at vi skal finne deg igjen», tenker jeg, men velger å utsette akkurat den problematikken til senere. Nå vil jeg se. Oppleve.
SNAKK OM SCENESKIFTE. Vi ramler inn i kryddermarkedet, og lukten river i øyne og nese. Og det er ikke bare de intense krydderduftene som får det til å svi. Bokstavelig talt. Nei, bland inn en dose søppel. Matos. Bensin. Og hardtarbeidende fattige, svette mennesker. Kuene rusler gatelangs, og lar seg ikke affisere verken av lukt eller av at bilene tuter iherdig for å få dem til å flytte på seg. Ingen rører dem. Kuer er hellige i India. Det er kanskje sykkeltaxiene også. De klarer i hvert fall på en beundringsverdig måte å snirkle seg rundt uten å bli kjørt ned. Menneskene sitter gatelangs, og selger alt fra halve såpestykker til frukt og grønt. Scenariet er fascinerende. Smilende mennesker i knallfargede klær mot et grått bakteppe av mur, skitt og eksos. Fattigdom.
Jeg kommer til å tenke på en sangstrofe: «Jeg ser på deg, og du ser på meg». De er ikke vant til semiblonde nordmenn på 1.90 i Old Delhi, og jeg føler meg som et sirkusdyr. Hvor mange stirrende øyne og halvåpne munner jeg møter, mister jeg tallet på. Senere på turen innser jeg at jeg er et yndet fotoobjekt. Jeg blir stadig plassert sammen med en skokk med unger slik at far kan ta bilder og vise frem til familien. Vi har møtt en hvit vestlending. Det er tydeligvis noe å skrive hjem om.
Vi ramler videre. Nå inn i et tempel der vi blir møtt på trappa av en tannløs mann som plasserer et oransje merke i panna, henger et blomsterkjede rundt halsen på oss og vinker oss inn. I forskjellige avlukker sitter flere tannløse. Alle smiler like bredt og byr oss på noe som øyensynlig skal spises. Vi tar imot, men lurer det ned i lomma. Du spiser nemlig ikke hva som helst i India. Warning: Delhi Belly. Spysyken. Matforgiftning. Det er ikke få som har måttet ligge krokrygget over bøtta etter å ha vært uforsiktig med inntaket. Faktisk er diaré en av de vanligste dødsårsakene for barn under fem år her til lands, ifølge WHO.
Vi klarte oss, men så holdt vi oss også til 5-stjerners. Og jeg brukte fire flasker antiseptisk håndvask på like mange dager. De var verdt sin vekt i gull.
TILBAKE TIL SJÅFØREN. Og det var ikke nødvendig å bekymre seg over gjensynet. Lenge før vi ser ham, spotter han oss. Jeg er kanskje lett å få øye på. Nå tar han oss på shopping, og først blir det Khan Market. Dette er et kaotisk kvartal der vi blant andre finner Raj Brothers, en skredderfamilie som har rykte på seg for å være av de bedre. Vi har kjentfolk i Delhi som har gått god for den smørblide gjengen med «no problem» som mellomnavn. Det totale resultatet blir to smokinger, to dresser, en jakke og fire skjorter. Alt sitter som støpt, og prisene er latterlige. Eksempelvis betalte jeg 800 norske for en smoking i beste kvalitet, smokingskjorte inkludert. MANN kan da ikke klage på sånt.
Jo mer jeg farter rundt i Delhi, jo merkeligere synes jeg byen er. Det er intet sentrum, bare destinasjoner. Med store avstander imellom. Neste destinasjon er et kjøpesenter for de rike. Men ærlig talt: Sånt har man sett før. Bling, bling og null sjarm. Det er sågar dyrere enn hjemme. Glem det.
Mer fascinerende er det å besøke Qutb-komplekset sør i byen: Qutb Minar, som med sine 72,5 meters høyde er det høyeste minaret av stenblokker i verden, og som sammen med resten av Qutb-komplekset befinner seg på UNESCOs liste over verdensarven. Med en elektronisk guide på ørene vandrer vi rundt i restene av det som en gang var byens navle. Også Humayuns grav, Jama Masjid-moskeen og Det røde fortet er visstnok verdt et besøk. Vi kom oss aldri dit.
«DET KRYR AV rotter. De er overalt. Og folk kravler mellom sporene etter noe spiselig. Helt for jævlig.»
Vi sitter på Hotel Imperial, et av byens mest tradisjonsrike etablissementer og der kolonitiden fortsatt er intakt. Det er stort. Store er også øynene mine. Store og skeptiske. Vi har ramlet borti et dansk selskap, som akkurat har dratt seg ut av sengen etter flere dager med Delhi Belly, og som nå legger ut om reisen til Udaipur, vår neste destinasjon. Vi skal ta den togturen de snakker om. Jeg hater tog. Og jeg hater i hvert fall rotter. «Så fint», sukker jeg.
Stasjonen er det komplette kaos. Nå kommer begrepet «det er alltid plass til en til» virkelig til sin rett. Det kryr av folk, men jeg ser ingen rotter. Vi har booket oss inn på en førsteklasses sovekupé. Begrepsforvirringen oppstår når vi, etter å ha blitt sendt øverst i toget, så nederst og så øverst igjen, kommer inn på første klasse. «Snakker vi grunnskole her», tenker jeg. Det er et trangt rom med to benker og to ullignende pledd som ser ut som de stammer fra krigen. Men vi er i alle fall alene. Enn så lenge. Snart banker konduktøren på og vil ha mer penger. «Men vi har allerede kjøpt billetter», klynker vi. «Prisen har gått opp», brummer han. «Drit og dra», konkluderer vi - med en anelse mer diplomatisk ordvalg. Han sukker oppgitt og går. Småflaue oppdager vi senere at han snakket sant. Alle andre hadde betalt. Vi var blitt banditter for usle 13 kroner. I et land der alle monner drar. Drar hardt.
Ti timer senere våkner vi i Udaipur. Etter en kort biltur fra togstasjonen åpenbarer himmerike seg. Det ser ut som en kulisse fra «1001 natt», men det er virkeligheten. Vi blir kjørt opp fra porten til hovedinngangen i en liten golfbillignende sak, tatt imot av oppkledde tjenere som igjen sender tankene til de derre 1001 nettene. The Oberoi Udaivilas er et av verdens beste hoteller. Punktum. Stemningen er helt magisk, og kontrasten til livet utenfor nesten kvalmende - litt på en sånn måte som når du har spist altfor mye godis. Som den hotelljunkien jeg er, gliser jeg som en bortskjemt unge.
«Herregud, vi har butlerknapp», jubler jeg og trykker på den jadelignende ringeklokken på veggen. 30 sekunder etter banker det på døra, og verdens blideste og mest serviceinnstilte mann står utenfor, klar for å pakke ut kofferten.
NÅR DU KOMMER til The Oberoi Udaivilas, går du med lett åpen munn hele det første døgnet. Det er som nevnt et av verdens vakreste hoteller, og ligger ved Lake Pichola i hjertet av India med sine kupler, tårn og ornamenter, pluss et gedigent hageanlegg med ikke mindre enn ni svømmebassenger. 9! Føler du behov for å bevege deg utenfor murene, kan du bruke hotellets båt. Den frakter deg dit du vil - og henter deg igjen. Når du ligger ved bassenget, dukker det en mann opp fra intet bærende på et brett med frosne druer, hotellets egen solkrem, rosevann og iskalde håndklær. Ikke dumt siden gradestokken forteller om drøye 40 varme. Frokosten er et kapittel for seg selv. Du velger hva du vil fra en meny. Hvor mye du vil. Norsk laks, kanskje? Pannekaker med lønnesirup? Eggs Benedict? Eller alt sammen? Alt dette serveres av kelnere som står i stil med hotellets omgivelser. Alt er bare helt sykt bra. Klype-seg-i-armen-bra. Hvorfor skal man forlate dette stedet? Kanskje fordi man har lovet seg selv en slags dannelsesreise. Se det ekte India. Det også.
Udaipur i delstaten Rajasthan er kjent som «The City of Lakes» og Østens Venezia, og ble nettopp kåret av Wanderlusts lesere til verdens tredje vakreste by. Tidligere var byen hovedstaden i det tidligere riket av Mewar, og det kryr av palasser her. Spesielt er Udaipur kjent for Lake Palace, som de fleste husker fra James Bond-filmen «Octopussy». Flere av disse palassene, inkludert Lake Palace, er nå gjort om til luksushoteller, og må selvfølgelig besøkes. Lykkes du i å få booket bord, kommer hotellet og henter deg med båt, og kjører via sin egen innsjekking på fastlandssiden, der du må vise pass. Men når du først har kommet innenfor, er det bare å la haken falle. Eventyrlig. Banalt beskrevet, men det eneste rette. Maten står i stil med resten, og mer er det ikke å si om den saken. Har du noen gang muligheten, bør dette oppleves.
Det bør også City Palace, den ringe boligen til kongefamilien i byen helt siden 1559 og frem til den sittende kongens far flyttet ut en gang på syttitallet. Siden India ble demokrati i 1949 mistet familien de kongelige privilegiene, men byens borgere anser fortsatt den sittende Maharajaen som sjefen på skuta. Han bor i en nyere del av komplekset og ser til at turistene betaler nok i inngangsbilletter til å kunne bidra til utvikling i Udaipur. Tar du turen, pass på å leie en av de lokale tolkene som tilbyr sine tjenester utenfor murene. Få også med deg gatelivet. Se, lukt og ta til deg indernes smil, vennlighet og nysgjerrighet. Vil du shoppe, er marmor tingen. Vi returnerte med to store fat. Sist gang fotografen var i landet kom han hjem med en 300 kilos statue av Lord Ganesha. Det meste er mulig.
NOK EN NATT på nok et tog. Denne gangen ble det ikke snakk om noe privatkupé. Akkurat idet vi hadde kjempet oss frem gjennom «en million» andre reisende, og slengt ræva ned i kupeen, dukket det opp to medlemmer av den indiske hæren for å holde oss med selskap. Hyggelig nok, skulle det vise seg. Igjen et innblikk i den hardere virkeligheten landets borgere må forholde seg til på daglig basis. Historiene de fortalte fra den stillestående krigen med Pakistan var rå og brutale. Det var et fascinerende møte, og jeg sov tryggere med dem enn på turen uten dem.
Men vi måtte hoppe av i Agra, vinket farvel, ønsket våre nye venner lykke til og satte nesen mot nok en innlosjerende opptur. Etter oppholdet på Oberoi i Udaipur var vi hekta på luksus, og da var det jo fint at kjeden også har et hotell i Agra. Det er ikke like storslått, men husk; vi er nå så bortskjemte at vi sikkert hadde grint på nesen av Det hvite hus. Men det å sovne til utsikten over Taj Mahal er jo majestetisk i seg selv. Alle rom på The Oberoi Agra har denne utsikten.
Øverst på agendaen om du først tar turen til Agra, er nettopp Taj Mahal - praktverket som ble bygget av en sørgende prins som mistet sin store kjærlighet i ung alder. Du har sett det tusen ganger før, men det er noe helt annet å være der. Vi leide en guide som med dårlig skjult irritasjon kunne fortelle at det så enda mer imponerende ut før engelskmennene fant ut at de burde plukke ned gullet som preget bygget og plassere det et annet sted. Nemlig hjemme i England. Vi droppet som nevnt Det røde fortet i Delhi, men i Agra tar vi turen. Også dette står på UNESCOs liste over verdensarven, og fortet har huset stormogulene Babur, Humayun, Akbar, Jehangir, Shah Jahan og Aurangzeb. Det store indiske Mugalriket hadde sin hovedstad her, og Agra Fort er det mest betydningsfulle fortet i India.
FIRE UKER PÅ tur er lenge. Og spesielt siden vi har vært så mange steder. Sett så mye. Jeg kjenner jeg er sliten. Kjenner at det er helt ok å skulle reise hjem. I bagasjen har jeg litt marmor, litt klær, men mest opplevelser. De tror jeg vil smake bedre og bedre etter hvert som jeg får fordøyd dem.
Denne saken ble første gang publisert 18/10 2012, og sist oppdatert 03/05 2017.