Ballkontroll

Verdens beste fotballklubb

Vi satte oss fore å skape verdens beste fiktive fotballklubb. Slike høytidelige oppdrag skjøttes best av Canal+-ekspertisen, representert av kommentator Kenneth Fredheim og ekspert Lars Tjærnås.

Sist oppdatert

STED:

- Cape Town, fordi det er det peneste stedet jeg har vært, sier Tjærnås. - Og det er vel på tide at de får et godt fotballag dit, mener Fredheim. Gutta er skjønt enige om at den sørafrikanske historien er fascinerende, og at Nelson Mandela er den nålevende personen de to mest kunne tenke seg til å spise middag med.

BANE:

Herrene er samstemte:

- Laget er så bra at vi må ha en bane som tar mye folk. Maracana (Rio) hadde vært et alternativ, men det blir Camp Nou i Barcelona.

PRESIDENT:

- Sam Hammam, mannen som overtok et lag (Wimbledon) for 40 pund etter å ha blitt overbevist av en drosjesjåfør. Laget trenger en fyr som kan jukse konsekvent i kortspill, mener Tjærnås. Her skal det tillegges at Fredheim er mer for Arsenal-modellen (som forsiktig sagt er noe mer ryddig enn det Hammam står for); at måten man driver på er med overskudd. Alltid.

MANAGER OG TRENER:

Her kommer svaret særs raskt:

- Alex Ferguson og Arsene Wenger. Dette blir en kombinasjon av fantastisk lederskap og et unikt fotballhode. Tenk å la Wenger styre alt på treningsfeltet og utvikle spillere - så kan Fergie fortsatt være hårføner i garderoben. Han får imidlertid ikke velge gardiner i kantina! Det har han nemlig gjort på Old Trafford, og de er stygge, ifølge Fredheim.

- Begge får også lov til fortsatt å lansere konspirasjonsteorier. Dette er i det hele tatt en fantastisk duo i forhold til å forklare og bortforklare. Både Wenger og Ferguson er dessuten glade i rødvin og vil flytte «manager's wine»-kosen opp på et nytt nivå. Vi burde nesten hatt inn Mourinho her også, for å gjøre bildet komplett, mener Tjærnås.

- For øvrig går vi selv inn som assistenttrenere, sier Fredheim. - Det vil si at Tjærnås er assistent, mens jeg er hans assistent igjen.

DRAKTER:

- Jeg nekter å være med videre hvis vi ikke får bruke de helt kritthvite draktene som Leeds spilte med på 70-tallet, sier Fredheim. - Det var dem jeg hadde på blokka selv, smiler Tjærnås. - Og de skal være helt sponsorfrie, kun med klubbmerket til Cape Town - et merke som må inneholde profilen til Nelson Mandela, med Robben Island i bakgrunnen. Og da kan vi samtidig bli enige om at navnet på denne klubben må være Cape Town Freedom Fighters!

KLUBBSANG:

Her er Fredheim glassklar: - «If I can dream» med Elvis Presley. Det er Elvis' beste sang noensinne, og var en sentral del av comebacket hans med den hvite dressen i 1968. Teksten går som følger:

There must be peace and understanding sometime

Strong winds of promise that will blow away

the doubt and fear

If I can dream of a warmer sun

Where hope keeps shining on everyone.

«You'll never walk alone» kan med andre ord spasere helt alene videre.

SCORINGSRITUAL:

- IKKE albatrossen til Jan Åge Fjørtoft, i hvert fall. Det må være noe ujålete, á la Alan Shearer med flathånda i været. Eller Stuart Pearson. Ritualet skal ikke være innstudert på noe vis, men fremstå som ekte jubel, og målscoreren må gjerne ta pasningsleggeren i hånda eller gi ham en klem. Men ikke noe kyssing!

FANS:

- Vi tar Newcastle sine, de er passe gærne. Kanskje med et lite innslag av Napoli-fansen, de er helt forrykte. Men vi skal ikke ha noen bare overkropper på tribunen! De MÅ ha klubbtrøyene på seg.

FOTBALLFRUE:

På dette punktet kommer Canal+-ekspertisen til kort. De vet nesten ikke om andre enn Victoria Beckham.

- Men hun er veldig oppegående og flink, og hun og David Beckham må jo være veldig glade i hverandre. Hun er en genial markedsfører, har stått imot alt av negativ PR, og kunne sikkert vært en god ambassadør for Cape Town Freedom Fighters.

SPILLERE:

Pat Jennings - han hadde et fantastisk VM som 40-åring etter at han egentlig hadde lagt opp to år tidligere. Har de største hendene jeg har sett (Fredheim) og kunne gå ut i feltet og plukke crossballer med én hånd.

Manfred Kaltz - var stødig defensivt, og når han bestemte seg for å treffe spissene med en pasning, gjorde han det.

Franz Beckenbauer - Han var bare helt sjef. Jeg har tilbragt en hel ungdomstid med å forsøke å etterligne Beckenbauer, og må ha prøvd 400 000 ganger å chippe som ham (Tjærnås).

Paolo Maldini - den komplette forsvarsspiller. Umulig å komme forbi, og dertil strålende taktisk. Plasseringssterk.

Johan Cruyff - Aldeles unik spiller. Bare steget hans er et kapittel for seg. Sjekk ut raidet hans i VM-finalen 1974 når han får straffe, det ser ut som om han flyter.

Pelé - statistikken hans taler jo for seg (1283 mål på 1363 kamper). Det er umulig ikke å bli glad i fotball når man ser ham spille.

Marco van Basten - fantastisk spiss som var med på å vinne alt, og vant et sluttspill på det mest spektakulære vis noensinne.

Diego Maradona - jeg gråt da han scoret driblemålet mot England i 1986, det var ren kunst (Fredheim). Under oppvarmingen til Norges landskamp mot dem samme år, chippet han ballen 10-15 meter til værs gang etter gang - og den landet på nøyaktig samme sted hver gang. Det skal ikke være fysisk mulig.

Det er i det hele tatt greiere at Maradona prater om seg selv i tredjeperson enn at Mini gjør det, mener Tjærnås.

Cristiano Ronaldo - tradisjonelt sett har jo vingene utfordret backene, men Ronaldo har tatt dette videre ved å utfordre alle på en gang. Det er sjelden man ser noen revolusjonere fotballen på den måten han har gjort.

George Best - driblet samme mann tre ganger og ba ham deretter prøve én gang til. Han var fotballens første rockestjerne, og det var umulig å ta ballen fra ham. Backene fikk det rådville rådyr-i-frontlyset-på-en-bil-blikket.

Zinedine Zidane - den første nummer 10 som også jobbet hardt for laget, og dermed en playmaker som utviklet rollen. Udødelig fordi han skallet Materazzi, og han er sikkert ikke den eneste som kunne tenkt seg til å gjøre det. Overstegsfinta må også nevnes.

Denne saken ble første gang publisert 17/04 2009, og sist oppdatert 05/05 2017.

Les også